når livet som mamma hindrer livets ønsker!!

[Anonym bruker]

Jeg er stolt mor og elsker alt ved det, men jeg er ikke meg selv, trives ikke med meg selv og syntes livet i se selv bare er rot. jeg savner "livet" (livstilen) min. men det funker ikke når man er mor. dette høres sikkert sytende å dumt ut, men jeg tenker heletiden på "gamledager". Nå for og vere god nok mor føles det best når jeg gjemmer meg hjemme alene å depper enn å finne på noe for meg selv når jeg har barnefri. :-\

 

Anonymous poster hash: bba14...99b

[Gjest]

Du fikk kanskje barn for tidlig? Og kanskje du kan inkludere barna dine i livsstilen? Men så spørs det hva du mener med livstil?

[Anonym bruker]

Hvordan er det å gå til psykolog, terapaut eiller sånt noe. jeg kan ikke la fortiden, morroheten ta over min heldig rolle som mamma. går det ann å snakke seg til å føle seg lykelig uten "det dårlig miljøet"? Har vert missbguker av tyngre stoffer og klarte å komme meg ut av miljøet og er helt ren nå. vert det en stund. men det er virkelig tøft å dramatisk endre livet mitt slik. Har nå ingen venner, forstår ikke denne typen helt av realiteten i livet og vet ikke helt hvordan finne andre ting som hjelper meg i de verste tidene. prøver å ta hånd om meg selv og steller meg og rydder det rent og pent. men likevel er jeg så tom. tom..

 

Anonymous poster hash: bba14...99b

[Anonym bruker]

Det er ingen i familien, systemet eller skole som hva jeg har vert igjennom i kampen mot meg selv utenom min voldelige exs. alt burde vere så bra nå. men jeg er så tom. vil fylle meg opp med glede uten å gjøre tidligere feil omigjen.

 

Anonymous poster hash: bba14...99b

[Anonym bruker]

Ble mamma som 18 åring. Bf stiller ikke opp med NOE .. ja alt for tidlig for meg :-( men jeg har et ansvar nå å det vil jeg ta. det går fint når jeg ikke er alene. men når jeg har barnefri. da sliter jeg med å ut blandt andre. jeg blir rastløs å har gjort alt av husarbeid. jeg er lei av å se på film å jeg vil ikke ha besøk. og bare sturer i golvet. går meg en tur, det får tiden til å gå. men det er deprimerende tomt i livet og jeg er ikke noe god menneskekjenner så jeg tør ikke velge feil folk i livet mitt igjen.

 

Anonymous poster hash: bba14...99b

[Berta_78]

Trening? Det er i hvert fall veldig bra for psyken min. Gjerne organisert sånn at du treffer folk også. Synes absolutt du skal snakke med noen. Fortell fastlegen at du har endel negative tanker, og hør om hun har noen råd om hvor du kan henvende deg. Kanskje du alternativt kan velge å lette litt på lokket overfor nær familie eller en venninne. Det blir ofte bedre hvis man slipper å være så ensom om tingene. Men det vet du! Tenk på hvorfor du ikke synes du kan snakke med noen og om det i virkeligheten vil bli så galt å gjøre det. Vet ikke helt hva jeg skal si, jeg er liksom 34 med alt på stell, så jeg er så fjernt fra situasjonen din. Men jeg fikk litt vondt av deg i innleggene dine, synes du virker innmari sterk (jeg blir så "stolt" av dere unge som har det vanskelig og fikser det), og håper du klarer å ta noen grep for å ikke være så alene. Tror ikke det er den gamle livsstilen du savner på ordentlig - tror det bare er en litt mer gledesfylt versjon av den nåværende.

[Gjest elisa bt]

Først av alt skal du ha ros for at du har klart å bli og holde deg rusfri. Klapp deg selv på skulderen og vær stolt av det! 

 

Ellers høres ikke dette ut som noen god situasjon. Hvis jeg forstår riktig har du det forholdsvis bra når barnet er hos deg, men sliter mye hver gang barnet ikke er hjemme. Min umiddelbare tanke er at det ikke er rart at du sliter med å være alene når du ikke har noen venner rundt deg,da blir du jo helt alene,og det er ikke noe godt.

 

Alle trenger mennesker i livet sitt, men jeg skjønner redselen for å velge feil mennesker, for en tidligere rusmisbruker kan jo det få enorme konsekvenser. Hva med å velge en fritidsaktivitet i stedet for å velge mennesker. Hvis du  f.eks. melder deg inn i en tur gruppe så kan du treffe andre mennesker uten å slippe de langt inn i livet ditt. (Skriver tur gruppe fordi du nevner at du går tur, enhver annen aktivitet vil gjøre samme nytten, bare det er noe du kunne tenke deg å gjøre).

 

Når du selv nevner å snakke med en psykolog tror jeg det kan være en god ide, i så fall kan fastlegen henvise deg. Fastlegen kan også kanskje ha andre forslag, han/hun kjenner til de tilbudene som finnes der du bor, og kan også selv bli en god støttespiller. Synes du skal ringe å bestille en time på mandag jeg :-)

 

I det første innlegget ditt skriver du "Nå for og vere god nok mor føles det best når jeg gjemmer meg hjemme alene å depper enn å finne på noe for meg selv når jeg har barnefri. :-\ " Hvis jeg tolker dette riktig så føler du deg som en dårlig mor hvis du tar vare på deg selv når barnet ikke er der? Er det litt sånn at du får dårlig samvittighet for å ha det gøy uten han/henne? I så fall er det en tankegang du bør prøve å snu. Det spiller ingen rolle for barnet ditt hva du gjør når han/hun ikke er tilstede.Det som spiller en rolle er at du har overskudd når barnet er der. Derfor tenker jeg at det å ta vare på seg selv når barnet er andre steder er en god ting for både mor og barn.

 

Jeg synes det høres ut som du er både sterk og omsorgsfull, men er inne i en vanskelig periode nå. Jeg trenger ikke fortelle deg at livet kan være tøft, for det vet du allerede. Men jeg vil fortelle deg at livet også kan være godt. Livet kan være glede, latter, omsorg og vennskap. (stort sett iblandet en viss andel bekymringer, men likevel godt). Godt trenger ikke være perfekt. Faktisk tror jeg streben etter perfeksjon fort kan tippe over og gjøre ting anstrengt og vanskelig. Godt liv er, vertfall for meg, et liv der man kan være den man er på godt og vondt.

 

Det kan hende at det blir for overveldende å sette seg et mål om å ha det godt. Det er ofte det hvis man er langt nede. Likevel kan du jo ha i bakhodet at det er mulig, selv for de av oss som har hatt det tungt på den ene eller den andre måten. Foreløpig kan det kanskje være et mål å få det litt bedre? Da har du noe å strekke deg etter, noe som ikke trenger å ligge så veldig langt frem i tid. 

 

Ja, gå for litt bedre du, så skal jeg heie på deg fra sidelinjen!

[Anonym bruker]

Det kommer til å ta tid og endel av tomheten vil nok til tider alltid være der. Prøv å få nye venner. Hva med å begynne på svømming eller dans med barnet? Komme i kontakt med andre foreldre? Hvis du er alene kan du bli med i aleneforeldre foreningen eller en nettverksgruppe. Begynn å studer eller jobb hvis barnet går i barnehage. Og pris hver nyktre dag! Det går lettere etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 5bd6d...70d

[Anonym bruker]

Gjør noe du føler du mestrer, hva med en jobb, studier, hobby et eller annet du kan vokse på.

 

Jeg følt en stund at dette livet ikke var slik jeg ville ha det, begynte å reise mer (alene og med venninner) begynte å studere på et utfordrende studiet (gjorde det utrolig bra og fikk mange venner som ikke "kjente/hadde en formening" om hvem jeg var fra før) 

Har nå mer selvtilitt og tro på meg selv, mine valg og hva jeg ønsker videre

Anonymous poster hash: 773c2...870

[Anonym bruker]

Så godt at noen har svart. så støttende dere er. jeg går på skole, men har ikke råd til alle utgiftene. jobb er vanskelig å få. jeg er aktiv med barnet, fotball, svømming vi er mye i skog og mark å fisker og på hytteturer. besøker familie og ungen har nære venner rundt seg. jeg får 5'ere i økonomifaget og er stolt av meg selv slik sett. ( rusfri i ett år)

 

Har jo egentlig klart å få en fargerik hverdag på mange måter.

Men det er som noen nevner over her. dårlig samvittighet for å bruke krefter om det så ikke går utover noe. jeg er redd for og treffe feil mennesker igjen. å jeg føler meg lit dum nå som slukker aller tankene mine alene i et alkoholbad. har sovi litt og det hjalp endel. jeg er ikke vandt med å ta det med ro. må alltid finne på noe. nå sitter jeg her. og gjør faktisk ikke noe galt å som skulle vert gjort er gjort. jeg må lære meg å akseptere at dette er mitt liv nå. bedre litt alene og ikke gjøre noe galt enn å vere med noen å rissikere noe galt kan skje.

 

Tror jeg skal komme meg igjennom til morgen dagen. godt og slippe ut litt innesperrede tanker, tårer å forvirring om meg selv og mitt.

 

Takk til dere som har svart. Det varmer et sårt hjerte som mitt.

 

Anonymous poster hash: bba14...99b

[Følelsesvims]

Hvis du har vært rusfri i ett år, så er fremdeles hjernen din preget av rusen (litt avhengig av hva du har brukt). Så at du føler deg tom, kanskje uten motivasjon, uten energi, uten tiltakslyst (?) det er faktisk helt normalt! At du har fått til så mye på tross av at du har vært rusfri så kort tid er KJEMPEBRA! Og, det blir bedre! Bedre og bedre, siden hjernen din henter seg inn igjen  

 

Snakk med fastlegen din! Finnes det noen form for ettervern du kan være med på? 

 

Finn deg en hobby, bli med i en frivillig organisasjon, start en Epla-butikk og selg ting du har laget selv. Det viktige er at du finner noe å fylle livet med, som ikke er rus  

 

Og gi deg selv tid! Du har gått glipp av masse som vi andre tar for gitt, som du må hente deg inn igjen. Det kommer

[Anonym bruker]

Sprøter var vel det eneste tilgjengelige jeg ikke tok. en periode. har holdt på i litt over syv år konstant med rusmidler. takk for at dere dømmer meg motiverende positivt. Jeg var redd jeg ville få mye kritikk her. dette er motiverende på en dag som i dag. <3

 

Anonymous poster hash: bba14...99b