Trøttheten ødelegger livskvaliteten min helt :(

[Anonym bruker]

Merket allerede på barneskolen at jeg ble lettere sliten enn de andre, og på slutten av barneskolen og på ungdomsskolen begynte stressymptomene å melde seg.

Da jeg begynte på videregående tok den helt over og jeg hadde virkelig ikke ork til noe lengre.

Jeg har hatt noen få venner i løpet av årene, men mister de fordi jeg ikke orker å holde kontakten. Jeg orker ikke gi av meg selv, jeg orker ikke besøk.

Nå har jeg ikke kontakt med noen, jeg trenger å bruke energien på barna.

Jeg takler ikke lange samtaler, snakkesalige folk kan gjøre meg veldig deprimert. Alle lydene gjør så vondt i ørene mine. Det svir. Kjennes ut som at jeg blør fra ørene.

Alle lyder samler seg opp, jeg klarer ikke å skille de forskjellige lydene, ingen blir mer tydelige eller viktige enn andre lyder. Noen dager er vanlig stemmenivå nok til at jeg kan kjenne irritasjonen bygge seg opp. Pusting, lyder fra naturen. Vil bare slå av alle lyder. Kappe av meg ørene. Det gjør så vondt!

Inne får jeg det aldri lyst nok. Slår på det ene lyset etter det andre, slipper inn sola, men det er så mørkt. Går ut og blir blendet av sola. Dagslyset gjør at jeg får vondt i øynene. Skinner sola ser jeg virkelig ingenting. Bare svart med gule lysglimt.

Jeg sover natt og dag. Sovner hvis jeg ser film med barna, forsover meg alltid. Sliter med å komme meg opp og sovner så fort jeg sitter i ro.

En handletur, møter, selskap osv. kan gjøre at jeg er ødelagt dagen etter eller opp til flere uker etter.

Blir jeg ekstra sliten går det rundt for meg, jeg får blinkesyn, syner, blir paranoid av lyder, hjertebank, høy puls og klarer ikke å slappe av.

Lei av å renne ned legekontoret uten at de finner ut av hva det. Lei av at ingen skjønner hvor ille dette faktisk er for meg. Føler at alle bagatelliserer det. Mange sier bare at det er normat å bli sliten av å være deprimert, men jeg er deprimert fordi jeg alltid er så sliten!

Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men jeg har ikke ork for noe i verden!

Begynner på jobb eller skole med mye iver og glede med plutselig uten forvarsel ligger jeg nede med store symptomer på stress og depresjon over at det gikk sånn igjen.

Jeg kommer alltid for sent til ting, bruker utrolig lang tid på hver minste ting, surrete og glemsom. Rett og slett håpløs.

Huset flyter alltid over fordi jeg ikke orker å gjennomføre daglige økter av husarbeid. Jeg er rett og slett unormalt lat og det plager vettet av meg!!

Her sitter jeg med en drøm om å få utdannet meg så jeg kan jobbe innen det yrket jeg har lyst til, få nye venner og klare å beholde dem, få meg en personlighet så jeg kan finne hobbyer son gir meg glede å holde på med. Ta meg godt av barna uten å gråte av fortvilelse hver dag mens jeg tenker at jeg bare burde gi de fra meg fordi jeg er en dårlig mor. Jeg orker ikke leve med denne utmattelsen lengre!!!

 

 

Anonymous poster hash: 8ec5b...3d6

[HvittHus]

Er du sjekket for stoffskiftesykdom? Og evnt har du verdiene?

[Anonym bruker]

Samme tenkte jeg som HH. Sjekket for hypothyroidisme?

Anonymous poster hash: 3e802...186

[Anonym bruker]

ME?

Anonymous poster hash: 813f5...47f