Gå til innhold

Krangler med mannen nesten daglig...Og jeg blir så matt...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi har vært sammen i 4 år nå (Guttungen er nå 6 mnd) og vi har alltid vært det klissete paret som har hatt det superfint hele tiden.Vært forelsket hele veien og virkelig hatt det fint sammen.
Men etter at guttungen kom så har vi kranglet ufattelig mye.Spesielt de siste 2 mnd ca.Nå skal det sies at vi har fått verdens snilleste baby som bare er blid og fornøyd hele tiden, så det jo bare kos! :) Men man blir jo alikevel sliten, man skal jo være der for den lille tassen og.

Det er og mye med han som irriterer meg.Jeg er aggressiv og sint.Jeg er jo alt annet enn det til vanlig.Men når han er tilstede så irriterer han meg!
Alt han sier og gjør!
Jeg må jo ta alt husarbeidet her og.Han løfter jo ikke en finger selv om jeg ber om det."Glemte det jeg"..Jeg gidder ikke vaske klærne hans lengre..Det får han jammen gjøre sjøl!
Han mener at om jeg ikke får sove på natten, så kan jeg sove når guttungen sover.Han kan jo ikke det, for han er på jobb stakkar.Jeg kan ikke sove.Det er et HUS som skal se ålreit ut her og.Klær overalt!Skjegg over hele badet!Bæsj i do!(Herregud vask etter deg!!)Sko i hele gangen!(han har mer sko enn meg!)
Får han pakker i posten, så åpner han dem i bilen og lar all søpla ligge igjen!Jeg kunne jo ha latt alt være.Driti å rydda i alt rotet hans.
Men jeg kan jo ikke det heller.Jeg får jo besøk og gjerne uanmeldt.Kan ikke se ut som en grisesti her da.
De siste gangene hvor jeg skal støvsuge og vaske på soverommet, så har jeg putta alle klærne hans i poser og satt de i senga.Det er 3 uker siden..Nå ligger de utover igjen og han plukker litt og litt.Frister å hive alt ut!
Og det er så mye mer...

Han sier jo "hvorfor er du sånn her?" Han prøver å gi meg skylda for alt.
"Fortell meg hva som er galt" - "Hvorfor gjør du det vondt for deg sjøl?"
Jeg blir seriøst gal...Noen tips..?
SERIØSE svar...

Er det vanlig at man krangler så mye?
Jeg elsker han jo..men han nesten ikke klart å si det tilbake..Noen dager så får jeg helt fnatt av at han berører meg..Er rett å slett ikke intressert..Tåler ikke nærkontakt..

Jeg er nesten sikker på at han hadde gått i fra meg for lengst om det ikke hadde vært for at han er en supertålmodig person..



Anonymous poster hash: ca33d...5cb
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Har ikke så mye fornuftig å komme med dessverre.. :/ men ville bare si at vi hadde det på nøyaktig samme måte.. Dette gikk merkelig nok over når lillegull var ca et år og lærte seg å gå og slikt.. Vet ikke hva som skjedde. Vi ble kanskje tryggere på foreldre rollen og hverandre? Rutinene ble mer på greip etterhvert som gullet ble større?

 

Det er ikke bare bare å få barn. Alt forandrer seg faktisk! Også parforholdet. Man skal bli kjent med kjæresten i en helt ny "setting", enn man kjenner fra før. Prøv å tenke positivt om hverandre. Snakk med hverandre og kanskje dere kan fordele ulike oppgaver i hus og heim?:)

 

Når nr to kom hadde vi allerede rutiner rullende igang. Vi var vandt til livet som småbarnsforeldre og visste mer hva vi gikk til. Overgangen var overhodet ikke vanskelig da.

 

Jeg tror derfor at det er viktig å gi hverandre tid, samtidig som man skal være åpen og ærlig om hva man føler.

Kommunikasjon er vel stikkordet, blandet med en god dæsj tålmodighet! :)

 

Håper det ordner seg! <3 Dere elsker hverandre. Det er en overgang for en periode. Dere er fremdeles i bli kjent med baby fasen (som forøvrig aldri går over :P men blir lettere etterhvert).. :)

 

Anonymous poster hash: f5f4c...52a

Skrevet

Huffda høres ikke noe særlig ut å ha det sånn når du er nybakt mor.

 

Jeg ville prøvd å tenke litt på hvordan det var før du fikk barn. Hvordan var fordelingen av husarbeidet da? Har han endret mønster?

 

Mulig også at du er helt forelsket i babyen din og da klarer du ikke kjenne på de gode følelsene du har for mannen din. Ofte kan det være litt overveldende med barn og mange forandringer som snur opp ned på alt her i livet.

 

Fordelen din hvertfall slik jeg leser det er at mannen din vil snakke om det. Han synes ikke det er noe hyggelig å ha det sånn han heller. Ikke alle me n klarer å snakke om følelser så det skal du være glad for. Derfor benytt muligheten når han spør. Fortell hvordan du føler det. Si det akkurat som det er.

 

Prøv også å snu litt på situasjonen. Tenk om du hadde vært på jo b hele dagen og gledet deg til å komme hjem til den nye familien din. Så møter du en sur mann i døra? Det er jo ikke noe hyggelig det heller.

 

Masse lykke til! Jeg tror nok du bare er i barselbobla. Kos deg med baby, kom deg litt ut av huset på kveldene så dere ikke sitter oppå hverandre. Kanskje det hjelper?? Og ikke minst ... Snakk sammen. Si det som det er. Du er litt sinna og rar om dagen. Si at du trenger litt pusterom, og at du trenger mer hjelp hjemme! Du driver jo ikke hotell heller.

Skrevet

Han høres jo fryktelig sløv ut, da. Bæsjerenner i do og skjeggstubber rydder man vekk etter seg. Klipp neglene dine i hans sengehalvdel og se om han syns det er så delikat. 

Skrevet

Har du startet med prevensjon? Ekstra hormoner kan gjøre en til troll. Om du har tålt før så er det ikke sikkert du gjøre det nå.

 

Prøv å sett dere ned å snakk sammen, som voksne mennesker om hva dere forventer av partner.

1.året kan være ille, så hold ut :)

Sett av en kveld i uka dere er kjærester, ser film, lager god mat og snakker sammen.

Skrevet

For det første, gratulerer med gutten (selv om han nå er blitt 6 mnd) og for der andre; velkommen til familielivet :) 

 

De to første årene etter man har fått barn er de mest kritiske i et forhold. Det er statistisk bevist at flere går fra hverandre i denne perioden da man finner ut av hva man kan forvente av den andre partneren med mindre man setter foten ned. 

      Du skriver at dere alltid har vært det klissete paret, men nå har dere jo fått en baby og (du mest regner jeg med) dere har blitt forelsket på ny i denne babyen. Det tar på med et nytt familiemedlem i hus og dere må alle tre tilpasse dere hverandre i denne nye situasjonen. 

 

Har du begynt på prevensjon med hormoner i? De kan ofte gjøre deg til et troll der du irriterer vettet av deg unødvendig mye.. 

Du skriver at "Jeg må jo ta alt husarbeidet her og," men vet du hva, det MÅ du ikke. Du har permisjon fra jobb for å ta deg av BABYEN din, du skal ta deg av BABYEN din, ikke være hjemme for å holde huset på stell alene. Spør han om du kan forvente at han skal ta seg av både hus og baby når han har permisjon? Regner ikke med svaret da blir ja. Mellom kl 8 og 16 (når han er på jobb regner jeg med?), så er babyen ditt ansvar, utover dette så skal dere fordele ansvaret. Du er helt NØDT for å sette foten ned nå. Dere valgte å få barn SAMMEN og da må dere ta dere av barnet SAMMEN. Han kan ikke forvente at du står på pinne for å holde huset i orden og babyen fornøyd 24/7/365, mens han kun er på jobb mellom 8-16, det blir jo skeivfordeling med en gang. 

 

Ja, man krangler kanskje litt mer de første årene i småbarnslivet fordi man har mer å ta hensyn til. Mor går lei av å være mammaen for ikke bare èn, men to babyer og far går lei av morens mas fordi han ikke ser ting fra hennes side og kanskje hadde en annen forventning av hva en baby innebærer. Når man velger å få en baby så lengter vi kvinner kanskje mer på den vesle hjelpesløse bylten som trenger oss mye, mens far gleder seg til å sparke ball eller leke med togbane med den lille toåringen.. 

 

Sett opp en plan for hva dere skal gjøre innen dere legger dere hver dag, han har ansvaret for at f.eks. kjøkkenet ser ryddig ut og søpla er tatt ut, og du har ansvaret for bad og klesvask. Eller finner en annen fordeling av det. Ta opp med han at du syns det er kvalmt at han ikke rengjør toalettet etter seg og si at "du skal forlate toalettet i den stand du fant det, uten rennestriper.. Det er IKKE normalt å la det ligge striper igjen i doen.." 

 

Hmm.. vet ikke om det hjalp noe særlig.. 

I alle fall, sett ned foten og ikke bare bli sur, men ta en ORDENTLIG prat om det. I tillegg burde dere kanskje ha en kveld i uka eller noe der dere finner på noe kjekt sammen, som å spille et spill, se en fin film eller lignende der DERE to er i fokus. 

Lykke til videre :)



Anonymous poster hash: 5f51b...794
Skrevet

Jeg støtter Anonym 6 100%. De første 2 årene med barn er ren unntakstilstand og mange er ikke klare over hvilke utfordringer som kommer. Man tenker liksom på søvnamgelen, men ikke på hormonene, ammetrøbbel, stress pga usikkerhet knyttet til hvordan man skal ta seg av babyen, ny balanse i et forhold som går fra 2 til 3 parter, svangerskapsdepresjon, husarbeid som må gjøres, man som er delt mellom jobb og familie...

 

Vi var sammen i 12 år før vi fikk barn, og trodde vi hadde gått gjennom det meste. Det hadde vi ikke, vi har aldri kranglet så mye som i perioden 2009-2011, frem til poden var passert 2 år. Men det verste var egentlig alt som ikke ble sagt, at vi i perioder levde med siden av hverandre, men ikke med hverandre. Gutten tok uansett all plassen og tiden. Jeg følte meg helt alene i forholdet, men i ettertid vet at han følte nøyaktig det samme.

 

Vi kom oss gjennom det, men jeg kan ikke si at det var fordi vi var flinke, mest fordi vi har vært sammen så lenge at vi tenkte oss godt om når vi hadde lyst til å gi opp midt i verste helvete. Nå er gutten 4,5 år, og vi har det bedre enn på lenge. Jeg lurer litt på om vi skal gjennom det samme om vi får et barn til, men mistenker at det blir annerledes nå som vi har funnet oss til rette i vår ny rolle som foreldre. De beste rådene jeg kan gi er å ta tid til å lytte til hverandre (ikke fortelle han ting, men høre på hva han sier), ta tid til å pleie forholdet nå som babyen er blitt større, tid til å ta være på seg selv (begge to), og tenk gjerne på kreative løsninger for å takle utfordringer i hverdagen. Dere må finne en balanse som passer dere som familie, ikke naboen eller bøkene; jeg angrer veldig på at jeg holdte meg slavisk til enkelte råd på bekostning av egen psykisk tilstand.

 

Jeg sender deg en god klem og ønsker deg lykke til videre. Dette kan dere komme gjennom!

 

 

 

Anonymous poster hash: 50ad8...7d2

Skrevet

 

Vi har vært sammen i 4 år nå (Guttungen er nå 6 mnd) og vi har alltid vært det klissete paret som har hatt det superfint hele tiden.Vært forelsket hele veien og virkelig hatt det fint sammen.

Men etter at guttungen kom så har vi kranglet ufattelig mye.Spesielt de siste 2 mnd ca.Nå skal det sies at vi har fått verdens snilleste baby som bare er blid og fornøyd hele tiden, så det jo bare kos! :) Men man blir jo alikevel sliten, man skal jo være der for den lille tassen og.

 

Det er og mye med han som irriterer meg.Jeg er aggressiv og sint.Jeg er jo alt annet enn det til vanlig.Men når han er tilstede så irriterer han meg!

Alt han sier og gjør!

Jeg må jo ta alt husarbeidet her og.Han løfter jo ikke en finger selv om jeg ber om det."Glemte det jeg"..Jeg gidder ikke vaske klærne hans lengre..Det får han jammen gjøre sjøl!

Han mener at om jeg ikke får sove på natten, så kan jeg sove når guttungen sover.Han kan jo ikke det, for han er på jobb stakkar.Jeg kan ikke sove.Det er et HUS som skal se ålreit ut her og.Klær overalt!Skjegg over hele badet!Bæsj i do!(Herregud vask etter deg!!)Sko i hele gangen!(han har mer sko enn meg!)

Får han pakker i posten, så åpner han dem i bilen og lar all søpla ligge igjen!Jeg kunne jo ha latt alt være.Driti å rydda i alt rotet hans.

Men jeg kan jo ikke det heller.Jeg får jo besøk og gjerne uanmeldt.Kan ikke se ut som en grisesti her da.

De siste gangene hvor jeg skal støvsuge og vaske på soverommet, så har jeg putta alle klærne hans i poser og satt de i senga.Det er 3 uker siden..Nå ligger de utover igjen og han plukker litt og litt.Frister å hive alt ut!

Og det er så mye mer...

 

Han sier jo "hvorfor er du sånn her?" Han prøver å gi meg skylda for alt.

"Fortell meg hva som er galt" - "Hvorfor gjør du det vondt for deg sjøl?"

Jeg blir seriøst gal...Noen tips..?

SERIØSE svar...

Er det vanlig at man krangler så mye?

Jeg elsker han jo..men han nesten ikke klart å si det tilbake..Noen dager så får jeg helt fnatt av at han berører meg..Er rett å slett ikke intressert..Tåler ikke nærkontakt..

Jeg er nesten sikker på at han hadde gått i fra meg for lengst om det ikke hadde vært for at han er en supertålmodig person..

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

 

Hehehe, må nesten le litt for det der kunne vært skrevet av meg - har det akkurat på samme måten!

 

Jeg blir gaaaaal av tøffeltassen samboer er blitt, subber rundt uten å se ALT det som irriterer fletta av meg.

Jeg har litt over middels tvangstanker om å ha rent hus med rene gulv (vi snakker støvsuging og vask med mopp hver dag,gjerne et par ganger om dagen) sånn "i tilfelle det kommer noen på besøk for å se på babyen eller noe", og han vet godt hvor mye jeg stresser med å holde orden.

Likevel tramper han inn med sko, herjer med bikkja så det blir hår overalt, barberer seg over HELE badet, legger reklamepost midt på kjøkkenbenken som jeg nettopp har desinfisert osv osv osv.

 

Så står jeg det da, sint som en furie og føler jeg kunne drept!

Ser meg selv utenfra og tenker "Herregud, for en drittkjerring jeg er blitt!"

Han er riktignok ikke like heit og spennende som da vi møttes, men det er søren ikke jeg heller :)

Tipper det ikke var helt sånn her han håpet det skulle bli å bo og få barn med meg,stakkars.

Som deg så er jeg takknemlig for at han er verdens mest tålmodige fyr som lar meg rase og kjefte.

 

Har ingen gode råd, bare at vi kanskje må senke kravene litt samtidig som vi kan be de pent om å heve sine litt?

Og når vi blir irriterte over småting som ikke er gjort så må vi bare lukke øynene for det og heller se på hva som er viktig; ungene og familielivet.

Vi er alle oppdratt på forskjellige måter, og jeg tror gjerne mannfolk bare ikke ser de samme tingene som oss når det gjelder vasking og husarbeid.

Lykke til, og vit at vi er flere! :)

Nå skal jeg svinge moppen jeg, ha en fin og krangelfri helg!

 

Anonymous poster hash: 1e47c...a07

Skrevet

Høres ut som om du i en rosenrød sky har gjort det meste i forholdet og nå da dere har fått barn og mye mer å gjøre trr du at han plutselig skal begynne å ta sin del.

Han forstår nok ikke hva som er skjedd med den hyggelige kjæresten som frem til nå har vartet han opp på alle bauger og kanter.

 

Tror du har skytt deg selv i foten her.

Du får lage lister over hva som må gjøres i et hus og hvem av dere skam skal gjøre det.



Anonymous poster hash: 63e2f...219
Skrevet

Her skrur vi på tidtaker hver kveld fra 1900-1930, og da rydder begge to overalt i den ene halv timen, alt man bar tid til ellers i løpet av dagen blir som en bonus.. :-)

 

Anonymous poster hash: 8976e...bf4

Skrevet

Det høres ut som oss for et par år siden. Dette hjalp:

 

Ta en ordentlig prat, saklig og uten beskyldninger. Fortell at dette er hva som må gjøres i et hus, og vi må være to om det!

Så legger dere en felles plan.

- begge rydder etter seg selv fortløpende.

- ingen setter seg ned og slapper av før huset er ok.

Osv....

 

Det hjalp her. Nå drar vi lasset sammen!

 

Anonymous poster hash: 9c8d7...748

Skrevet

Hormonell eller ikke; han bør jo rydde etter seg hver dag.



Anonymous poster hash: d9d17...9ad
Skrevet

du er ikke alene ser du, mange av oss har hatt det slik da nr 1 kom. 

 

Så er det bare å bestemme seg for hvilken vei man vil ta videre!

Enten ta seg sammen, begynne å kommunisere og fikse ting sammen (og lære seg å svelge noen kameler). Eller så gir man opp. 

 

Hva vil du gjøre?!

Når valget er tatt blir livet enklere! Du må dessuten gi han barnet og komme deg ut av huset ALENE! du trenger det! 

 

 



Anonymous poster hash: 8b301...b44
Skrevet

Har ikke så mye fornuftig å komme med dessverre.. :/ men ville bare si at vi hadde det på nøyaktig samme måte.. Dette gikk merkelig nok over når lillegull var ca et år og lærte seg å gå og slikt.. Vet ikke hva som skjedde. Vi ble kanskje tryggere på foreldre rollen og hverandre? Rutinene ble mer på greip etterhvert som gullet ble større?

 

Det er ikke bare bare å få barn. Alt forandrer seg faktisk! Også parforholdet. Man skal bli kjent med kjæresten i en helt ny "setting", enn man kjenner fra før. Prøv å tenke positivt om hverandre. Snakk med hverandre og kanskje dere kan fordele ulike oppgaver i hus og heim? :)

 

Når nr to kom hadde vi allerede rutiner rullende igang. Vi var vandt til livet som småbarnsforeldre og visste mer hva vi gikk til. Overgangen var overhodet ikke vanskelig da.

 

Jeg tror derfor at det er viktig å gi hverandre tid, samtidig som man skal være åpen og ærlig om hva man føler.

Kommunikasjon er vel stikkordet, blandet med en god dæsj tålmodighet! :)

 

Håper det ordner seg! <3 Dere elsker hverandre. Det er en overgang for en periode. Dere er fremdeles i bli kjent med baby fasen (som forøvrig aldri går over :P men blir lettere etterhvert).. :)

 

Anonymous poster hash: f5f4c...52a

Takk for svar! :)

Jaa, det testes jo på et helt annet plan..Også når jeg i tillegg føler at jeg på en måte nesten gjør alt selv.Huset gjør seg ikke selv..Og han er heldig for jeg har aldri nektet han å gjøre andre ting, men nå kjenner jeg virkelig at det er litt urettferdig på en måte at han bare kan reise til en kompis å skru bil, trene+++ Det kan ikke jeg..Jeg ammer jo ennå..Jeg har melk i fryseren men da må jeg ha med meg pumpeutstyr etc ut.Også føler jeg at det må planlegges litt først.Jeg føler det blir litt brått på OM han skulle sagt "Nå skal jeg ha han i kveld nå kan du gjøre hva du vil"..da må jeg finne noen å være med DA!

Men han sier ikke dette.Jeg sier til han at det går ann å overraske meg eller planlegge en dag i tid for meg f.eks.Jeg føler meg litt låst siden jeg ammer ennå.Naturlig nok blir det jo så jeg tar han med meg til mamma eller på butikken etc.Og da igjen føler han at jeg tar han litt i fra han..Jeg er jo maten hans..

Jeg kjenner jeg trenger litt alenetid..Drive med hobbyen min+++

Sitte alene en kveld, se litt tv..det har nesten ikke skjedd siden babyen kom..

Jeg hadde planlagt å få en barnevakt en fredag kveld her, tine opp melk, ta han med ut å spise og se på kino..men så var han så sur da han kom hjem så jeg avlyste hele greia.Får ikke lyst til å gjøre det da.Men jeg skulle ønske det var HAN som gjorde det her..Overrasket meg!

Jeg håper det blir bedre etterhvert.Vi har jo selvfølgelig bra dager oppi det her og.Hvor han sier at han "merker jeg prøver"..Jeg prøver ikke på noe egentlig, jeg har en bra dag og da er jeg meg selv..Men er jeg sliten..så er jeg vel lett antennlig?!

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

Skrevet

Huffda høres ikke noe særlig ut å ha det sånn når du er nybakt mor.

 

Jeg ville prøvd å tenke litt på hvordan det var før du fikk barn. Hvordan var fordelingen av husarbeidet da? Har han endret mønster?

 

Mulig også at du er helt forelsket i babyen din og da klarer du ikke kjenne på de gode følelsene du har for mannen din. Ofte kan det være litt overveldende med barn og mange forandringer som snur opp ned på alt her i livet.

 

Fordelen din hvertfall slik jeg leser det er at mannen din vil snakke om det. Han synes ikke det er noe hyggelig å ha det sånn han heller. Ikke alle me n klarer å snakke om følelser så det skal du være glad for. Derfor benytt muligheten når han spør. Fortell hvordan du føler det. Si det akkurat som det er.

 

Prøv også å snu litt på situasjonen. Tenk om du hadde vært på jo b hele dagen og gledet deg til å komme hjem til den nye familien din. Så møter du en sur mann i døra? Det er jo ikke noe hyggelig det heller.

 

Masse lykke til! Jeg tror nok du bare er i barselbobla. Kos deg med baby, kom deg litt ut av huset på kveldene så dere ikke sitter oppå hverandre. Kanskje det hjelper?? Og ikke minst ... Snakk sammen. Si det som det er. Du er litt sinna og rar om dagen. Si at du trenger litt pusterom, og at du trenger mer hjelp hjemme! Du driver jo ikke hotell heller.

Takk for svar :)

Han var kanskje noe flinkere, men ikke mye.Jeg må BE han om å ta vaskemaskinen osv.Et eksempel,forrige dagen så har han syklet og han blir gjennomsvett!Hver gang må jeg si at han ikke kan legge det rett i skittetøyet!Og hver gang så sier jeg at han enten får vaske det med en gang eller legge det i en pose...Jeg skulle til å vaske klær i sta og der ligger treningsklærne!To dager etterpå!!!Det var vanskelig å sette på en vask!

 

"Mulig også at du er helt forelsket i babyen din og da klarer du ikke kjenne på de gode følelsene du har for mannen din. "

Hm, ja kanskje det?Jeg er veldig forelsket og glad i babyen min.Og er jeg i dprlig humør på mannen så går det aldri utover gutten vår.Jeg kan smile til han men ikke til mannen...

 

Jeg vil jo ikke være sint og sur..Jeg er jo normalt sett aldri det.Men han irriterer meg sykt mye bare..

 

Ja, han vil snakke om det..Han vet jo at det egentlig ikke er meg..Men jeg kjenner at det er sjelden jeg vil, for jeg føler at han ikke forstår en ting..Vi pratet litt en kveld og det var godt..Men det tok ikke mange dagene før det var i det samme gamle igjen.

 

Jo jo, ser den med sur mann i døren.Men jeg er da ikke sur hele tiden.Jeg er sliten..Jeg er oppe om nettene da han er urolig og gleder meg til han kommer hjem..Og er han sur..og sliten (og klager VELDIG på det..jeg kan ikke være sliten jeg nemlig..jeg jobber jo ikke..) så hjelper ikke det på meg heller..Da er det ikke hyggelig å få han hjem...

 

Jaa, joo, men jeg ammer ennå..Og føler det må planlegges litt..Jeg vil gjerne ha litt "fri"..

Jeg har sagt i fra at jeg vil ha hjelp her hjemme.."Bare si i fra"..men gjør jeg det så skjer det ikke..og som jeg sier til han.."Du kan jo bare GJØRE det..!Uten at jeg MÅ be deg om det!"

 

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

Skrevet

Han høres jo fryktelig sløv ut, da. Bæsjerenner i do og skjeggstubber rydder man vekk etter seg. Klipp neglene dine i hans sengehalvdel og se om han syns det er så delikat. 

Jaa.."Jeg har rydda vekk..!"..Ehm nei..Han har bare dratt fort over, eller enda bedre, sopet det ned på gulvet...

Han hadde sikkert blitt litt grinete men sopt det ned på gulvet og lagt seg for å sove..

 

HI

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

Skrevet

Har du startet med prevensjon? Ekstra hormoner kan gjøre en til troll. Om du har tålt før så er det ikke sikkert du gjøre det nå.

 

Prøv å sett dere ned å snakk sammen, som voksne mennesker om hva dere forventer av partner.

1.året kan være ille, så hold ut :)

Sett av en kveld i uka dere er kjærester, ser film, lager god mat og snakker sammen.

Jeg prøvde Cerazette men jeg ble mannevond av de så jeg kastet de..

Bare kondomer nå.Fikk Conludag men har fått beskjed om å vente på mensen...

Vi har laget middag og spist den sammen i tre dager og det har vært veldig koselig..

Er ikke altid jeg vil snakke med han..for jeg føler han ikke forstår..

 

HI

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

Skrevet

 

For det første, gratulerer med gutten (selv om han nå er blitt 6 mnd) og for der andre; velkommen til familielivet :)

 

De to første årene etter man har fått barn er de mest kritiske i et forhold. Det er statistisk bevist at flere går fra hverandre i denne perioden da man finner ut av hva man kan forvente av den andre partneren med mindre man setter foten ned. 

      Du skriver at dere alltid har vært det klissete paret, men nå har dere jo fått en baby og (du mest regner jeg med) dere har blitt forelsket på ny i denne babyen. Det tar på med et nytt familiemedlem i hus og dere må alle tre tilpasse dere hverandre i denne nye situasjonen. 

 

Har du begynt på prevensjon med hormoner i? De kan ofte gjøre deg til et troll der du irriterer vettet av deg unødvendig mye.. 

 

Du skriver at "Jeg må jo ta alt husarbeidet her og," men vet du hva, det MÅ du ikke. Du har permisjon fra jobb for å ta deg av BABYEN din, du skal ta deg av BABYEN din, ikke være hjemme for å holde huset på stell alene. Spør han om du kan forvente at han skal ta seg av både hus og baby når han har permisjon? Regner ikke med svaret da blir ja. Mellom kl 8 og 16 (når han er på jobb regner jeg med?), så er babyen ditt ansvar, utover dette så skal dere fordele ansvaret. Du er helt NØDT for å sette foten ned nå. Dere valgte å få barn SAMMEN og da må dere ta dere av barnet SAMMEN. Han kan ikke forvente at du står på pinne for å holde huset i orden og babyen fornøyd 24/7/365, mens han kun er på jobb mellom 8-16, det blir jo skeivfordeling med en gang. 

 

Ja, man krangler kanskje litt mer de første årene i småbarnslivet fordi man har mer å ta hensyn til. Mor går lei av å være mammaen for ikke bare èn, men to babyer og far går lei av morens mas fordi han ikke ser ting fra hennes side og kanskje hadde en annen forventning av hva en baby innebærer. Når man velger å få en baby så lengter vi kvinner kanskje mer på den vesle hjelpesløse bylten som trenger oss mye, mens far gleder seg til å sparke ball eller leke med togbane med den lille toåringen.. 

 

Sett opp en plan for hva dere skal gjøre innen dere legger dere hver dag, han har ansvaret for at f.eks. kjøkkenet ser ryddig ut og søpla er tatt ut, og du har ansvaret for bad og klesvask. Eller finner en annen fordeling av det. Ta opp med han at du syns det er kvalmt at han ikke rengjør toalettet etter seg og si at "du skal forlate toalettet i den stand du fant det, uten rennestriper.. Det er IKKE normalt å la det ligge striper igjen i doen.." 

 

Hmm.. vet ikke om det hjalp noe særlig.. 

I alle fall, sett ned foten og ikke bare bli sur, men ta en ORDENTLIG prat om det. I tillegg burde dere kanskje ha en kveld i uka eller noe der dere finner på noe kjekt sammen, som å spille et spill, se en fin film eller lignende der DERE to er i fokus. 

Lykke til videre :)

 

Anonymous poster hash: 5f51b...794

 

Takk for svar! :)

Takk og takk, jeg elsker det jo, men med litt hjelp, så hadde det blitt enda bedre..!

 

Prøvde Cerazette men jeg ble mannevond..Jeg var absolutt ikke meg selv.Ble alt motsatt av hva jeg er.Sint,aggressiv,kald og følelsesløs.Egentlig kan jeg ta lett til tårene,spesielt om jeg er sliten.

Jeg er ikke meg selv nå heller..

 

Jeg føler jeg må det..Jeg kan jo ikke få besøk, ha barseltreff, få uventet besøk av svigermor+++ når det ser ut som en grisesti her...Deilig å låne doen her når det møkk overalt..Tenk så FLAUT!

 

Jeg skal få pratet med han..Jeg synes det er feil at jeg skal holde hus,husholdning og baby hele tiden..Han kommer hjem og skal ut å sykle, hjelpe bestefar, trene+++Kommer gjerne ikke hjem igjen før i 19 tiden og da er jo kvelden så å si over..så da kan jeg likesågodt ta alt stell osv..

 

Jeg prøver å ikke hisse meg opp..men det er ikke så lett..for det skjer ingen endring..Han var på kurs noen dager her og jeg koste meg sånn.Alene uten mas!Jeg skulle jo ønske han var borte lengre...!

 

 

Anonymous poster hash: ca33d...5cb

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...