Jeg sliter med og gi slipp på førstefødte ;(

[Anonym bruker]

Han er 19 år og skal i millitæret på mandagen,men merker at jeg sliter veldig med og gi slipp på han,er dette normal? fikk han tidlig,var bare 19 år, og han fikk sitt første søsken som 12 åring,så søskene er også knyttet til han,det er 2 jenter og en gutt,de er 7,4 og snart 1 år. Vet at det er normalt og gi slipp på så store barn,men må si at det sliter på mammahjerte,noe gode råd til meg?

Anonymous poster hash: 952e6...12e

[Anonym bruker]

Huff, ja sånn er det nok her også. Jeg har en jente på 18 år, som sier hun neste år kommer til å flytte hjemmefra, enten for å gå skole et annet sted eller dra i forsvaret. Kjenner jeg gruer meg veldig til det, men vet at det er sånn det skal være, er jo ikke normalt å bo hjemme til en er 25-30 år heller.

Får tenke at det er et sunnhetstegn at de vil ut i verden og bli selvstendige mennesker.

Jeg tenker at det kunne vært værre, og at jeg er glad for å ha en sunn, frisk og fornuftig jente. Ikke så mange råd fra meg da, men jeg vet nå hvordan du har det, men det blir nok bedre etterhvert da :-) Lykke til!

Anonymous poster hash: 48f29...298

[*SommerFrisk*]

Hei du

 

 

Jeg har ikke så store barn selv, men min eldste søster har det. Datteren på 20 år bestemte seg i vår for å dra på backpacker (staves det sånn?) tur... Rundt i hele verden, i 5 mnd'er. Hun tok det kjempetungt. Hun har flere barn, to gutter til.

 

Hun kjempet en hard kamp med seg selv og følelsene sine, og jeg syntes så utrolig synd på henne. For til og med jeg, tanta til dette var så sorgtung når vi skulle holde avskjedsfest og si hade.

Jeg har to barn selv, og kan bare forestille meg hvilke følelser som herjet i kroppen til min søster!

 

Da hun reiste og de tok farvel på flyplassen, så rant tårene hennes ustanselig, men med avtaler inngått, om telefonkontakt, og en meget sterk personlighet hos datteren, gjorde at dette ble en smule enklere, om man kan kalle det for det.

 

Hun var helt klart helt fra seg veldig mange ganger i løpet av datterens resie, men de snakket sammen ofte, og hun fikk vite at de hadde det godt på tur.

 

Da hun kom hjem fra tur, var hun hjemme et par mnd'er før hun og kjæresten kjøpte leilighet i en annen landsdel, for å studere . Klart dette var tøft!

 

Jeg tror dette er normalt. Det er jo sikkert et sjokk for deg og oss som mødre, den dagen barna våre er så store at de ikke er avhengige av oss for at livet skal fungere. Du er nok ikke unormal

 

Jeg får bare si til deg som jeg sa til henne, da hun nærmest følte seg teit for å tviholde på jenta si:

Barna våre, er våre barn, uansett alder. Og morskjærligheten visner jo ikke, tvert i mot!
Du har akkurat like lov til å føle en desperat trang til å holde ham i armene dine nå, som da han var liten. Det er det som er kjærlighet!

Så lenge du klarer det til syvende og sist, å gi slipp, så mener jeg bestemt at barna våre har godt av at vi som foreldre viser dem hvilken sorg det er når vi skal løsne på tøylene.

 

 

Lykke til! <3
 

Endret 25. september 2013 av *SommerFrisk*

[Anonym bruker]

Kjenner igjen følelsen.

 

Selv satt jeg på dolokket og gråt mens eldste bar tingene sine ut i flyttebilen, selv om han var 20 år og skulle flytte 4 km

 

Men jeg tørket tårene, klistret på et smil og sendte med nybakte boller da han dro

 

Han flyttet hjem igjen for 3-4 mnd nå i sommer og jammen var det ikke litt godt at han dro igjen også - da kjente vi alle på at det ikke er bra for en mann (de er faktisk det nå) å bo på gutterommet over lengre perioder. Han ble trassig og jeg ble masete igjen

 

Så selv om klumpen i magen var der med flytting nr 2 også, innsåg jeg at det jammen er til det beste at de får starte på sitt eget voksenliv.

 

Sender deg en klem likevel, man slutter jo aldri å være mamma selv om de vokser oss over hodet

 

Anonymous poster hash: 4cb7a...fbe

[LillaGorilla♥♥]

Mamma er noe man ER, til den dagen man ikke er mer. 

 

Jeg vil elske mine barn til den dagen jeg vandrer heden (og om det finnes et liv etter dette vil jeg nok elske dem enda lengre ), og selv når de er 50 år gamle vil jeg vel fremdeles ønske å beskytte dem mot alt vondt.

Det er det som er morskjærlighet- sammen med det å godta at de vokser til, blir selvstendige og må få lov til å leve sitt eget liv til tross for alt dette.

[Anonym bruker]

Jeg også....fikk også første ung (21 år). Ting har gått så fort i det siste, hun har fått kjærste, jobb og lappen.!!! Dette har skjedd på bare 4 mnd - før det var hun mye hjemme.....men nå er hun nesten aldri hjemme.

Kjenner at jeg har en slags sorg-/tomhetsfølelse  er så rart!

Har heldigvis også en 2-åring som vi kan kose oss med i mange år fremover

Anonymous poster hash: 22084...a4f

[Anonym bruker]

Kjenner følelsen, ja. Min datter på 19 dro i høst til et av våre naboland for  studere.

Det er tomt og rart uten henne :-(

Men vi skyper en del, og den ene søsteren hennes har alt vært på besøk, og vi andre kommer etter i høstferien. Og så kommer hun hjem  i SIN høstferie, og så kommer hun til jul osv.

Og så gleer jeg meg jo også ober alt hun nå skal oppleve.

Men det er helt klart en epoke som er over.

For å gli litt salt i sådet ditt, legger eg t denne mamma mia-videoen, som jeg synes beskriver denne følelsen veldig godt:

 

(hulk!! Lille vennen min!)

 

 

Anonymous poster hash: 4280b...6d3

[Anonym bruker]

Takk for råd godt,det ikke bare er jeg som sipper,men for meg er han fortsatt lille godgutten min . den sangen er bare så nydelig

Anonymous poster hash: 952e6...12e

[Himmel og hav]

Det er tøft når de drar! Ene min dro i militæret i sommer, og jeg trodde på forhånd at jeg skulle gå til grunne uten de lange beina hans i sofaen hver kveld. Det var grusomt dagen før han dro, enda verre på flyplassen, men så gikk det seg ganske fort til. Også så stolt jeg er når jeg ser hvor fint han klarer seg på egenhånd, og hvor godt vi har oppdratt han!. Det er fantastisk å få han hjem på perm, men jeg savner han ikke så det gjør vondt lenger. Jeg vet at han har det bra, og da har jeg det bra, og så lenge han snakker med mamma'n si på mobilen i blant, så er det absolutt til å leve med.

 

Nå kan jeg helt klart si at det var verst FØR han reiste.

 

Gi slipp på ungene mine kommer jeg antagelig aldri til å gjøre. Hvorfor skulle jeg det?

[Anonym bruker]

Tror det er helt normalt. Min mamma var også nedfor da jeg flyttet, og det var bare 5 min å gå!

 

Anonymous poster hash: 7f30c...812