Hva gjør man i en sånn situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 15 år og har tre barn sammen. Etter at han fikk ny jobb for over ett år siden har det vært problemer. Han ofrer alt for jobben, men kan aldri være hjemme med sykt barn. Han har null problemer med å plassere et tydelig sykt barn hos bestemor. Han er lite hjemme, bidrar null med hus og hjem. Jeg har 90% ansvar for barn og hus.

 

Han er så fordømt egoistisk. Og jeg er så drittlei. Jeg er konstant irritert pga hans egoisme.

 

Nå tenker dere sikkert at da får vi gå fra hverandre. Og det tenker jeg ofte selv og. MEN, vi har tre barn sammen, og har levd et halvt liv sammen. Og vi har det fint sammen også. Det er ikke så enkelt og bare splitte opp en familie.

 

Så, hva gjør man?

 

Anonymous poster hash: cf7f8...2d4

[Anonym bruker]

Har du snakket med ham om det? Det er fort gjort å komme inn i slike dårlige vaner uten helt å merke det.

Anonymous poster hash: 73b86...84b

[Anonym bruker]

Oh yes... Vi har hatt utallige diskusjoner rundt dette.

 

Anonymous poster hash: cf7f8...2d4

[Anonym bruker]

Oh yes... Vi har hatt utallige diskusjoner rundt dette.

 

Anonymous poster hash: cf7f8...2d4

Hvordan oppfatter han det da? 

 

Anonymous poster hash: 73b86...84b

[frklena]

Snakker med han om det! Si hva du føler og tenker uten å anklage han. Og hvis det ikke funker så kanskje samtaleterapi? Det kan jo tenkes at han prøver sitt beste for å gjøre en god jobb i begynnelsen og har latt det ta overhånd? ikke vet jeg. Men i allefall, snakk med han. Ikke gå å irriter deg Det ville i allefall jeg gjort 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dette er noe dere må bli enige om. Her er begge gått inn for at mannen skal prioritere jobben, slik at det meste med barn og hus havner på meg. Dette er et bevisst valg vi har tatt sammen og om noen år til er det "min tur", selv om dette også gir meg fordeler ved at jeg har kunne slutte i min jobb og ta mastergrad..

Anonymous poster hash: 002f8...5ab

[Anonym bruker]

Samme regla her, unntatt at han ikke ofrer alt for jobben, han har bare mye ansvar på jobben. Han sa ja til denne jobben, og det å jobbe myyyye var endel av pakka, dessverre. Jeg kan ikke annet en å akseptere det.

Anonymous poster hash: 14eea...3cf

[Anonym bruker]

Han oppfatter det som om at han ikke gjør noe galt. Og tro meg jeg har snakket med han om det maaaaange ganger det siste året.

 

Og for vår del var det ikke en felles enighet om at det skulle bli sånn. I følge han den gang, så skulle det ikke bli så mye jobbing. Så har det bare eskalert.

 

Anonymous poster hash: cf7f8...2d4

[Anonym bruker]

Problemet her er at han ikke gjør sin del av jobben hjemme. Dere skal begge ha fritid, og hans blir brukt på inntektsgivende jobb, mens din ikke inntektsgivende fritid blir mindre pga hans valg. Dere bør fortsatt dele på jobben hjemme, for dette er urettferdighet satt i system. Sett opp en meget detaljert liste med oppgaver som skal gjøres og med anslått tidsforbruk ved siden av (bruk gjerne Excel). Få med alt fra skifting av dekk på bilen til vanning av blomster. Så tar du med deg lista til han og ber han velge halvparten av oppgavene mht tiden det tar. Han har neppe tid til halvparten siden han velger sin inntektsgivende jobb i stedet, men gjett hva?! Da kan han få bruke lønna sin til å kjøpe seg de tjenestene han ikke rekker selv. Vaskehjelp feks. Hvilke oppgaver kan barna gjøre? Engasjer dem også på ting de klarer. De lever i huset de også. Det er dypt urettferdig at du dkal ha mindre fritid pga mannens valg.

 

Anonymous poster hash: 6b20f...70f