Sjalu stedatter

[Anonym bruker]

Jeg har to barn fra tidlegere ekteskap som er ni og fire år. Den eldste er en jente og den yngste er en gutt. . Den nye samboeren min har og ei datter fra tidlegere ekteskap. Hun er elleve år. Det som er problemet er at hun er veldig sjalu på mine barn. Hun sier ting til dem som: jeg hater dere. Hun går oppfører seg og truende mot barna mine. Datteren min har sagt flere ganger at hun har slått både sønnen min og henne. Hun har er og veldig rappkjeftet ved middagsbordet og hun sitter noen ganger og griper til barna mine.

 

Er dette noe som pleier å gå over?

 

Anonymous poster hash: 98671...174

[Anonym bruker]

Ja, om du tar til vettet og flytter. Hun har ikke bedt om å få leve med dere.

Anonymous poster hash: 6d87f...fac

[Anonym bruker]

Ja, om du tar til vettet og flytter. Hun har ikke bedt om å få leve med dere. Anonymous poster hash: 6d87f...fac

Så far skal være alene, for det ikke passer datteren at han har plass til flere i familien.

 

Om noen år når hun vil være med venner kan hun jo bare droppe det hvis hele fars liv skal kun dreie seg om henne.

 

Anonymous poster hash: 197e1...05e

[Anonym bruker]

La henne få mye tid alene med pappaen sin, slik at dere får trygget henne! Hun savner ham :-)

Anonymous poster hash: d8a78...767

[Anonym bruker]

Det er ikke greit å være skilsmissebarn. Det er faktisk temmelig heftig. Skrekk og gru for en tid dere har foran dere. Sånn i 16-17 års alderen gav det seg for oss.

 

 

Anonymous poster hash: 917cb...518

[Gjest Morn du]

Dette må far gripe tak i. Stebarn som oppfører seg slik, har en tendens til å ikke ville høre på steforeldre.

[Groosalugg]

Hvor mye bor hun hos dere da? Hun føler kanskje at dine barn har tatt pappaen hennes fordi de bor sammen med han, mens hun bor hos mor. Tror nok dere må gå mange runder med henne i forhold til at hun fortsatt er viktig for pappaen og at hun er en del av familien.

[Honningmelon]

Helt greit at hun sikkert sliter med situasjonen. Men, man skal absolutt ikke akseptere at hun er slem mot sine stesøsken. Det er det ingenting som unskylder, spesielt når hun er så stor.

 

Du og mannen din må sette dere ned å snakke sammen om hvordan dere kan løse dette.

[Anonym bruker]

Snakk med henne. inkluder henne i ting. la henne være en del av deres familie.

Er nok det hun sliter med a takle.

Anonymous poster hash: 3908d...085

[Anonym bruker]

Kanskje ikke så rart at hun er sjalu på at andre barn får bo sammen med hennes pappa store deler av tiden, mens hun ikke får det.

Sier ikke at det unnskylder oppførselen hennes, men om dere skal få bukt med dette er det viktig at dere kommer til bunns i hvor oppførselen kommer fra og hva som er årsaken. Dere må annerkjenne hennes følelser rundt det å være skillsmissebarn og det å ikke kunne bo sammen med mamma og pappa hele tiden.

Anonymous poster hash: a8d8a...517

[Anonym bruker]

 

Ja, om du tar til vettet og flytter. Hun har ikke bedt om å få leve med dere. Anonymous poster hash: 6d87f...fac

Så far skal være alene, for det ikke passer datteren at han har plass til flere i familien.

 

Om noen år når hun vil være med venner kan hun jo bare droppe det hvis hele fars liv skal kun dreie seg om henne.

 

Anonymous poster hash: 197e1...05e

Er ikke snakk om at far må være alene for evig og alltid, men det er jo tydelig at kjemien ikke stemmer i denne nyfamilien.

 

Om en i husholdningen er fysisk slem med andre, skal man bare måtte godta det eller må man gjøre noe med saken?

For dere har ikke mange valg. Enten:

- dere må flytte fra hverandre, kan godt være kjærester for det

- far må ordne opp med datteren sin og kreve forandring

- eller så må dere ha barna motsatt av hverandre..

 

Eksen min valgte nr 3. Våre gutter og stebroren kommer ikke overens. Stebror er bare 1 år eldre enn vår eldste, men er større av størrelse. Og han har ADHD og er veldig voldsom. Enden på visa er at gutta ikke går overens, non what so ever.

Gutta mine ville ikke til faren mer pga dette, derfor trumfet eksen igjennom at stebror måtte ha samvær med sin far når våre 3 barn er hos han. Nå har de aldri barnefri, men nå slipper ihvertfall ungene å slåss hele tiden.

Stebror måtte bare plutselig dele rommet sitt med 2 fremmede gutter 10 dager i måneden. Og våre gutter ble bare "stuet inn" på rommet til en fremmed gutt. SELVFØLGELIG måtte det bli bråk! Men min eks og hans nye samboer så for seg one big happy family, og flyttet sammen etter 3 mnd som par. INGEN stoppet opp og spurte barna hva de ønsket. Så nå sitter vi her, 2 år etter, med en rettssak som skal i gang snart, ungene ønsker ikke mer samvær hos far. Trist ja, men en konsekvens av de voksnes valg, dessverre...

 

Dessverre kom dette med å dele opp ungene litt for sent. Ungene er drittlei, og nå vil de ikke til faren lenger pga stebror og stemora. Hun har bare latt sønnen sin få herje som han vil siden "jammen han har jo ADHD". Gutta mine får som regel skylda for alt og nå gidder de ikke mer. Dette kan faktisk bli resultatet hos dere også om ikke noe blir gjort.

Enten vil hun nekte å være hos faren fordi hun ikke blir forstått, eller dine nekter å være hos deg siden de ikke føler seg trygge..

 

Og det er riktig som skrevet over her, at om noen år vil hun kanskje bare være med venner. Men hva så fram til da? Hvorfor skal bare barna måtte jenke seg? Hvorfor kan ikke dette paret fortsette å være kjærester men ikke bo sammen, så lenge barna er hjemmeboende og så tydelig viser at de ikke har det bra sammen?

Greit at barn ikke skal diktere de voksne. Men skal ikke de voksne ta hensyn til barnas beste i det hele tatt?

 

Anonymous poster hash: c282e...7e6

[Anonym bruker]

Min stedatter er en veldig søt og vakker jente. Hun har langt brunt hår og vakre øyne. Så tror hun og at hun er bedre enn datteren min. Far hennes skjemmer henne ut og kjøper mye sminke og dyre klær til henne.

 

Anonymous poster hash: 98671...174

[Anonym bruker]

Du burde kanskje gå i fra han og datteren, både for dine barns skyld og for far og datter sin skyld. Dette er ikke bra for noen.

 

Anonymous poster hash: 7008b...787

[Anonym bruker]

Hjemme hos oss løser vi problemene sammen, uten at noen flytter ut!

 

Det er tull fra ende til annen å skulle bryte opp fordi et av barna har vanskeligheter med å tilpasse seg. Dere er de voksne og har vurdert situasjonen dit hen at å flytte sammen er det beste for dere som en familie. Da bryter man ikke det opp uten å ha løst problemet først!

Tenk for et ansvar for et lite barn, å være den som forårsaket at familien blir splittet!

 

Anonymous poster hash: 917cb...518