Jeg har hatt en tøff oppvekst

[Anonym bruker]

Jeg hugser at jeg hadde en stemor som hatet meg. Hun ga meg mye ørefik og hun slo meg mange ganger. Hun hadde to barn fra tidlegere ekteskap og. De hatet meg og.Far min var ikke stort bedre. Han ga meg ofte juling hver gang etter jeg hadde snakket stygt til stemoren min. På skolen var det ingen lærere som trodde at jeg hadde det vondt hjemme. Far min og stemoren min var svært flinke å snakke for seg. Mor mi døde av kreft, og det var etter det at far min fant denne onde stemoren. I umgdommsårene ruset jeg meg ofte og jeg ble ofte tatt hånd om av politiet.

 

I dag har jeg droppet all kontakt med min stemor og far min. Jeg orker rett og slett ikke å ha noe med de å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 52759...893

[Nichotine]

Trist å høre! Krysser fingrene for at ting er bedre nå. Stå på!

[Anonym bruker]

Trist å høre! Krysser fingrene for at ting er bedre nå. Stå på!

Takk, jeg har slitt veldig mye men jeg gikk i terapi så jeg kom over det.

 

Anonymous poster hash: 52759...893

[Nichotine]

Det er godt å høre. Du modig som tok det skrittet! Lykke til videre.

[Anonym bruker]

Jeg har også måttet kutte kontakten med både min mor og far, HI. Det er vondt, men det er også en måte å få fred i livet når det ikke er noe alternativ å ha dem i livet.

 

Håper du har kommet deg unna alt med rus og at du har skaffet deg et godt liv selv!

 

Jeg ser at min historie av og til kommer og plager meg igjen, men det blir bedre etter hvert som tiden går.

 

Jeg har hatt god hjelp av fagfolk for å sortere mine egne følelser rundt dette.

 

Håper du har venner som står deg nær.

 

Klem

Anonymous poster hash: 1e25a...084

[L'attente]

Jeg føler med deg HI.

Da jeg var 5 år kom pappa hjem til Norge med sin nye kone, hun snakket ikke Norsk, men jeg var så spent og hadde allerede blitt glad i henne bare ut fra bildene.

Idyllen snudde fort siden hun bygget seg opp en ekstrem sjalusi for min mor og meg. Hun sa til min far at hun hatet (jeg var FEM ÅR!) meg og til meg sa hun at om ikke jeg sluttet å besøke pappa ville hun ta livet av seg.

Min mor prøvde å ringe min far for å høre hva som foregikk i helgene, men da var det dette vesenet som svarte og skrek fra seg i raseri "jævla rævhål, jævla rævhål". Hun kunne ikke mye norsk men disse ordene hadde hun inne.

Det var først da jeg kom hjem fra helgen hos pappa med kloremerker og tydelige negleavtrykk i ryggen at det demret for mamma. Hun ringte min far og fortalte at jeg kom ikke til å reise til dem noe mer, om han ville ha samvær måtte han komme til meg. Da hørte jeg ingenting på seks mnd.

Etterhvert som tiden gikk (og den store pappajenten jeg var) ville jeg tilbake til ham. Konen hans vekslet ikke et ord med meg hele helgen, og heller ikke med han. Han har fortalt i senere tid at n var blid som en lerke heøt frem til jeg ringte på døren, da ble det stille sure miner, helt til det sekundet jeg gikk ut døren igjen, da var hun tilbake til sitt gode gamle jeg. Hun sparte husarbeid til jeg kom dit annenhver helg, så jeg måtte vaske huset hennes imens de tok min nye lillebror på kino, i badeland, lekeland. Jeg fikk aldri være med. Når de reiste til Filippinene påferie måtte min far smugle gaver med til meg, og selv om det vare var et lite skjell han hadde funnet på stranden betydde det alt i verden for meg. Jeg reiste ut dit hver helg, tok imot arbeidsoppgavene kun for den lille halvtimen min far var oppe lenger enn konen sin slik at jeg fikk kvalitetstid med ham. Iti år varte dette forholdet, min far var en feig tøffel. Men så ble han stormtatt av en annen kvinne, og sa til sin kone at han skulle flytte ut. Hun tryglet han på sine knær, sa hun gjorde hva son helst. Han sourte "kan du være snill mot datteren min?" Og fikk til svar om at han kunne bare flytte. Dette ble langt, jeg har ikke fortalt dette til veldig mange,til min mor har jeg latet som om jeg ikke husker.Det havnet litt utenfor det du skrev HI, men vit at du er ikke aleine, og en god klem til deg, for jeg vet at det å miste barndommen på noe så dumt som en sjalu stemor, det er forferdelig å føle på.

[liviol]

Jeg føler med deg HI.

Da jeg var 5 år kom pappa hjem til Norge med sin nye kone, hun snakket ikke Norsk, men jeg var så spent og hadde allerede blitt glad i henne bare ut fra bildene.

Idyllen snudde fort siden hun bygget seg opp en ekstrem sjalusi for min mor og meg. Hun sa til min far at hun hatet (jeg var FEM ÅR!) meg og til meg sa hun at om ikke jeg sluttet å besøke pappa ville hun ta livet av seg.

Min mor prøvde å ringe min far for å høre hva som foregikk i helgene, men da var det dette vesenet som svarte og skrek fra seg i raseri "jævla rævhål, jævla rævhål". Hun kunne ikke mye norsk men disse ordene hadde hun inne.

Det var først da jeg kom hjem fra helgen hos pappa med kloremerker og tydelige negleavtrykk i ryggen at det demret for mamma. Hun ringte min far og fortalte at jeg kom ikke til å reise til dem noe mer, om han ville ha samvær måtte han komme til meg. Da hørte jeg ingenting på seks mnd.

Etterhvert som tiden gikk (og den store pappajenten jeg var) ville jeg tilbake til ham. Konen hans vekslet ikke et ord med meg hele helgen, og heller ikke med han. Han har fortalt i senere tid at n var blid som en lerke heøt frem til jeg ringte på døren, da ble det stille sure miner, helt til det sekundet jeg gikk ut døren igjen, da var hun tilbake til sitt gode gamle jeg. Hun sparte husarbeid til jeg kom dit annenhver helg, så jeg måtte vaske huset hennes imens de tok min nye lillebror på kino, i badeland, lekeland. Jeg fikk aldri være med. Når de reiste til Filippinene påferie måtte min far smugle gaver med til meg, og selv om det vare var et lite skjell han hadde funnet på stranden betydde det alt i verden for meg. Jeg reiste ut dit hver helg, tok imot arbeidsoppgavene kun for den lille halvtimen min far var oppe lenger enn konen sin slik at jeg fikk kvalitetstid med ham. Iti år varte dette forholdet, min far var en feig tøffel. Men så ble han stormtatt av en annen kvinne, og sa til sin kone at han skulle flytte ut. Hun tryglet han på sine knær, sa hun gjorde hva son helst. Han sourte "kan du være snill mot datteren min?" Og fikk til svar om at han kunne bare flytte. Dette ble langt, jeg har ikke fortalt dette til veldig mange,til min mor har jeg latet som om jeg ikke husker.Det havnet litt utenfor det du skrev HI, men vit at du er ikke aleine, og en god klem til deg, for jeg vet at det å miste barndommen på noe så dumt som en sjalu stemor, det er forferdelig å føle på.

 

 

Å, fy faen!!!! Sitter her med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt!! For ei jævla megge til stemor du hadde         hun må jo ha ødelagt alt av den kvalitetstiden du skulle ha med faren din!! Enda godt at han ble kvitt henne, beklageligvis en stund senere enn han burde ha gjort i mine øyne men  Det var rett og slett grusom lesning for meg, vrengte seg i magen min  Håper du har klart å finne din måte å takle dette på nå i senere tid, selv om det er fullt forståelig at du ikke har glemt. 

 

Klem til deg. 

[L'attente]

 

Jeg føler med deg HI.

Da jeg var 5 år kom pappa hjem til Norge med sin nye kone, hun snakket ikke Norsk, men jeg var så spent og hadde allerede blitt glad i henne bare ut fra bildene.

Idyllen snudde fort siden hun bygget seg opp en ekstrem sjalusi for min mor og meg. Hun sa til min far at hun hatet (jeg var FEM ÅR!) meg og til meg sa hun at om ikke jeg sluttet å besøke pappa ville hun ta livet av seg.

Min mor prøvde å ringe min far for å høre hva som foregikk i helgene, men da var det dette vesenet som svarte og skrek fra seg i raseri "jævla rævhål, jævla rævhål". Hun kunne ikke mye norsk men disse ordene hadde hun inne.

Det var først da jeg kom hjem fra helgen hos pappa med kloremerker og tydelige negleavtrykk i ryggen at det demret for mamma. Hun ringte min far og fortalte at jeg kom ikke til å reise til dem noe mer, om han ville ha samvær måtte han komme til meg. Da hørte jeg ingenting på seks mnd.

Etterhvert som tiden gikk (og den store pappajenten jeg var) ville jeg tilbake til ham. Konen hans vekslet ikke et ord med meg hele helgen, og heller ikke med han. Han har fortalt i senere tid at n var blid som en lerke heøt frem til jeg ringte på døren, da ble det stille sure miner, helt til det sekundet jeg gikk ut døren igjen, da var hun tilbake til sitt gode gamle jeg. Hun sparte husarbeid til jeg kom dit annenhver helg, så jeg måtte vaske huset hennes imens de tok min nye lillebror på kino, i badeland, lekeland. Jeg fikk aldri være med. Når de reiste til Filippinene påferie måtte min far smugle gaver med til meg, og selv om det vare var et lite skjell han hadde funnet på stranden betydde det alt i verden for meg. Jeg reiste ut dit hver helg, tok imot arbeidsoppgavene kun for den lille halvtimen min far var oppe lenger enn konen sin slik at jeg fikk kvalitetstid med ham. Iti år varte dette forholdet, min far var en feig tøffel. Men så ble han stormtatt av en annen kvinne, og sa til sin kone at han skulle flytte ut. Hun tryglet han på sine knær, sa hun gjorde hva son helst. Han sourte "kan du være snill mot datteren min?" Og fikk til svar om at han kunne bare flytte. Dette ble langt, jeg har ikke fortalt dette til veldig mange,til min mor har jeg latet som om jeg ikke husker.Det havnet litt utenfor det du skrev HI, men vit at du er ikke aleine, og en god klem til deg, for jeg vet at det å miste barndommen på noe så dumt som en sjalu stemor, det er forferdelig å føle på.

 

 

 

Å, fy faen!!!! Sitter her med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt!! For ei jævla megge til stemor du hadde         hun må jo ha ødelagt alt av den kvalitetstiden du skulle ha med faren din!! Enda godt at han ble kvitt henne, beklageligvis en stund senere enn han burde ha gjort i mine øyne men  Det var rett og slett grusom lesning for meg, vrengte seg i magen min  Håper du har klart å finne din måte å takle dette på nå i senere tid, selv om det er fullt forståelig at du ikke har glemt. 

 

Klem til deg.

 

Man lærer alltid å leve med det, som feks med din tøffe opplevelse i dag ,alt blir en del av den man er gode opplevelser som vonde. Den dag i dag vrenger magen min seg og jeg klarer ikke puste når jeg ser henne. Men dette er nå elleve år siden, hun er ikke mitt problem lenger. Min far og jeg har et helt greit forhold, men ikke slik som en far og datter burde ha. Men han prøver å være der for barnebarnet sitt, men har dessverre samme idiotiske dømmekraft når det kommer til kvinner. Nå er jeg gammel nok til å kjempe for mine mindre søsken, og det har hjulpet meg mye å vite at de slipper unna det jeg opplevde. Min bror som nå er 16 er gullgutten min, og vet ingenting om hva hans mor gjorde mot meg i sin tid. Man kan vel igrunnen bare se fremover. Selv om det kommer tider hvor man trenger å blåse litt steam.

 

Klem tilbake :-)

[Anonym bruker]

Nyter å lese at du har det vondt ?

 

Hvem her inne skriver slikt ? Herregud for noen hjerteløse folk. Kjenner jeg blir forbanna. En skriver ikke slikt når folk letter hjertet sitt! Ærlig talt, er vi voksne folk eller?

 

Håper dere som styrer ser dette!

 

Anonymous poster hash: 6cf8e...581

[Anonym bruker]

Nyter å lese at du har det vondt ?

Hvem her inne skriver slikt ? Herregud for noen hjerteløse folk. Kjenner jeg blir forbanna. En skriver ikke slikt når folk letter hjertet sitt! Ærlig talt, er vi voksne folk eller?

Håper dere som styrer ser dette!Anonymous poster hash: 6cf8e...581

 

 

Nei jeg nyter ikke å se at hun har lidd så mye:). Det er bare det HI er mindre heldigere enn meg.

 

Anonymous poster hash: d6f03...553

[Himmel og hav]

Tråden er ryddet for krenkende utsagn. Det er greit å huske på at ikke at men tenker trenger å bli skrevet ned og formidlet til andre. Tråden vil bli stengt om de ondskapsfulle ytringene fortsetter.

 

Himmel og hav

Brukermoderator