Å ikke ha foreldre å støtte seg til

[Anonym bruker]

Jeg er i den situasjonen at jeg ikke har foreldre å støtte meg til, den ene av foreldrene mine er død og den andre er alvorlig psykisk syk. jeg har kontakt med forelderen min som er psykisk syk, men det er uaktuelt med barnevakt eller å finne på noe sammen utenfor husets 4 vegger da personen ikke går ut.

 

Som småbarnsmor selv merker jeg at det er nærmest en sorg å ikke ha foreldre i livet på samme måte som andre på min alder har. Jeg er bare 30 år men har måtte klart meg selv på alle måter siden jeg var tenåring.

 

Har et bra forhold til svigerforeldrene mine men de er jo uansett ikke mine foreldre.. jeg har 2 svigerinner og svigermor og svigerinnene mine finner ofte på ting sammen men det er sjelden jeg blir invitert med. Misunner dem forholdet deres.

 

Det er så mye jeg savner. Småting som å kunne gå på shopping med moren min, bli bedt hjem på middag, ha noen å diskutere gleder og sorger med, noen å besøke uten å lure på om dette var en dårlig dag ift psyken..

 

Noen som er i ca samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: 47717...56a

[Gjest Skofantomet]

Er i samme situasjon selv, og jeg kjenner jeg blir grønn av misunnelse på de som har gode familieforhold.

[valkyrien]

Er der jeg og, pappa død, mamma psykisk syk...

 

Jeg har heldigvis verdens beste mann, svigermor med mann og svigerfar med kone Har mye bedre forhold til svigerfamilien enn jeg har hatt med min egen familie.

[Magia]

Må bare si jeg kjenner meg igjen i alt, bortsett fra grunnen til at det er slik. Det er en stor sorg som jeg ikke har klart å forsone meg med til nå. Jeg har også en flott svigerfamilie, men det er ikke det samme. De har ikke kjent meg fra jeg var liten. De kjenner kun den jeg er nå, og den har jeg blitt etter veldig mye slit og arbeid med meg selv. Det er et slit å ikke ha noen som kjenner hele min historie i livet mitt. Misunner virkelig de som har godt forhold til sine foreldre! 

[Ikkesåallerværst]

Kjenner meg godt igjen. Jeg har riktignok en ok pappa, men han har sine greier som gjør at han ikke brukes som barnevakt feks, men kan se etter ungene litt.

 

Savner en mamma som er mamma..

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Min far er død, og min mor ser vi 2-3 ganger i året pga avstanden mellom der vi bor.

 

Anonymous poster hash: 22271...0de

[Nullstress;)]

hei

 

jeg skjønner deg godt. begge mine froeldre er døde. mamma døde da jeg var 21 pappa da jeg var 23...

jeg har hedigvis et godt forhold ti svigerforeldrene mine, men savner min egen mamma og pappa! savner å ha noen å ringe, fortelle ting og å klage til

 

men det er nå bare sånn livet mitt har blitt. 30 år, to barna og nesten ingen familie... men en fantastisk mann da

[Anonym bruker]

Det er en utfordring å være småbarnsforeldre uten familie i nærheten. 

Min far er også død, og både min mor og mine svigerforeldre bor på andre kanter av landet. 

Heldigvis er de supre besteforeldre alle sammen de få gangene i året vi ses, men Gud som jeg skulle ønske vi hadde noen i nærheten som kunne avlaste en gang i blant i hverdagen!

Anonymous poster hash: f196f...be0

[Anonym bruker]

Nå har jeg vært alenemor siden barna var små (minste baby) så jeg har ikke svigermor å lene meg på heller.(min exmann har valgt bort barna sine og familien hans mer eller mindre det samme.)

Men jeg har aldri hatt mine å lene meg til og jeg finner det trist.

Min mor har aldri vært begeistret for meg jeg var uønsket til jeg var ute av huset og veldig klar over det.

jeg slet lenge med dårlig samvittighet for barna som ikke har besteforeldre i livet og vonde følelser hver gang jeg så familier med nære bånd. Sjalusi og sorg.

Idag har jeg ikke så store problemer med dette, jeg har kommet til et punkt hvor jeg bare har akseptert at slik er det og alt jeg kan gjøre er å sikre at barna mine har en mamma de kan komme til for hjelp og samtaler når de selv blir eldre.

Anonymous poster hash: fe243...231

[Anonym bruker]

Min mor er død og min far kan jeg ikke regne stort med, han har et alkoholproblem, samt en ny familie som krever (og får) all hans oppmerksomhet.

 

Heldigvis har jeg fått verdens beste svigerfamilie. Vi er naboer og de stiller bestandig opp. Allikevel kjenner jeg ganske mye på dette at mine foreldre ikke er her. Mens farmor og farfar stiller opp, kjøper gaver og spør hva vi trenger, ringer min far hver 3. uke og alt han hadde med på barselbesøk var en 6pack med øl.

 

Det jeg savner mest er noen som er oppriktig interessert i meg og min familie. Noen jeg kan ringe til og fortelle at babyen min har smilt for første gang. De praktiske tingene får vi mye støtte til fra mannens familie. Men jeg savner de følelsesmessige relasjonene til mine foreldre. I praksis føler jeg meg foreldreløs.

 

 

Anonymous poster hash: 69d2d...516