hvor ofte tenker du på fosteret du mistet?

[Anonym bruker]

Og hvor lenge er det siden du mistet?

 

Det er 3 måneder siden vi mistet i 4måned, å jeg tenker på barnet hvert ledige sekund. Blir dette bedre?!

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f300...8da

[Anonym bruker]

det blir bare bedre når du er gravid på nytt...og forbi den kritiske tide det skjedde i sist...

Anonymous poster hash: 217c5...6dc

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 18 for 5år siden og tenker ikke på det noe mer nå. Jeg ble gravid igjen ganske raskt etter at jeg mistet. Noe jeg tror hjalp meg å komme gjennom sorgen fortere. 

 

Sorgen vil avta etterhvert og du vil etterhvert begynne å se små gleder i hverdagen. Små gleder blir til større gleder og plutselig en dag så oppdager du at jøss, du har jo ikke tenkt på det på et par timer. Så vil disse timene bli dager og etterhvert til måneder. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 75679...f3d

[Anonym bruker]

Sjelden. Mister i uke 7 engang, og det var jo ganske tidlig, men hadde sett hjertet slå på ultralydto dager før.

Tenker mer over selve hendelsen, og blir skikkelig irritert.

 

Anonymous poster hash: f1aab...fc1

[Anonym bruker]

Sjelden. Mister i uke 7 engang, og det var jo ganske tidlig, men hadde sett hjertet slå på ultralydto dager før.

Tenker mer over selve hendelsen, og blir skikkelig irritert.

 

Anonymous poster hash: f1aab...fc1

Ser at du mistet i fjerde månede. Beklager, det kan liksom ikke måle seg.

Det var trist å høre, klem <3

 

Anonymous poster hash: f1aab...fc1

[Anonym bruker]

Aldri.... var vel ikke meninga at det skulle bli da. Ofte er det sånn at man mister fordi fostret har en feil. Bedre å miste tidlig en å miste etter fødsel eller å ha et barn med store skader (etter min mening da....)

 

Men full forståelse for at det kan føles vanskelig for andre altså.

Anonymous poster hash: 5ebb9...240

[Anonym bruker]

 

Jeg mistet i uke 18 for 5år siden og tenker ikke på det noe mer nå. Jeg ble gravid igjen ganske raskt etter at jeg mistet. Noe jeg tror hjalp meg å komme gjennom sorgen fortere.

 

Sorgen vil avta etterhvert og du vil etterhvert begynne å se små gleder i hverdagen. Små gleder blir til større gleder og plutselig en dag så oppdager du at jøss, du har jo ikke tenkt på det på et par timer. Så vil disse timene bli dager og etterhvert til måneder.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 75679...f3d

 

Trist å lese at du også mistet så sent, men godt å lese at det blir bedre etterhvert. Vi prøver å bli gravide igjen, men dårlige svømmere hos mannen så vet det kan ta tid. Men som du sier, jeg tror også ett nytt svangerskap kan gjøre godt (godt ut i svangerskapet hvertfall)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 2f300...8da

[Anonym bruker]

Ganske ofte. Det er snart 4 år siden. Jeg mistet/fødte i uke 21. Får perioder innimellom som er vonde, men kan trøste deg med at det blir lettere etter hvert. klem

 

Anonymous poster hash: 63beb...ddf

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 18 for 4 år siden. Det tok halvannet år før jeg i det hele tatt klarte å omgås folk, men fremdeles tenker jeg på det... Jeg lurer på om det ville vært gutt eller jente, hva slags personlighet barnet ville fått, hvem det ville lignet på... Jeg tenker på alt som kunne vært. 

Jeg var gjennom en til abort to år senere igjen (uke 10), og tenker på dette også. Nå har jeg en datter på 6 måneder som ruller rundt overalt, som skråler og vimser akkurat nå, så jeg har lagt mye av det bak meg, selv om jeg av og til tenker på det. 

Anonymous poster hash: 49da8...d43

[rytme]

jeg mistet i uke 16 for 5,5 år siden. 

i begynnelsen gråt jeg en del (første 4 uker kanskje). tenkte ganske mye på det og ble veldig trist de første 6 mnd. etter det ble det bedre. 

 

det som plagde meg var at vi var blitt gravide ved et "uhell" og skulle egentlig studere, så vi kunne ikke bare prøve igjen.... det tok over 4 år før vi begynte å prøve igjen. og da ble jeg gravid igjen med en gang. 

 

men jeg har ikke tenkt på det på en veldig trist måte hele denne tiden. litt vemodig, men jeg kom liksom over kneiken og trøstet meg med at jeg fortsatt er ung osv etter de 6 mnd. 

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har mistet 3 ganger, 2 ganger i uke 6-8, siste gangen i uke 14. Da så jeg fosteret når det kom ut også.

 

De to første tenker jeg nesten aldri på, bare når jeg liksom skal fortelle om det. Den siste dukker opp i bakhodet av og til, og det hender jeg lurer på hva slags kjønn det var osv.

 

Men jeg er ikke trist lenger, for jeg hadde et barn fra før, og nå har vi fått nr 2 også. Og minsten er verdens deiligste, fineste lille fyr, og vi hadde jo ikke hatt ham hvis det ikke hadde vært for at vi mistet. Da hadde han vært en annen, for å si det sånn- men akkurat nå er jeg bare overlykkelig og enormt takknemlig for at han er akkurat den han er.

 

Så jeg vil nok tro det blir bedre når du får et barn, da går fokuset over på det. Man kan tenke på det som kunne ha vært innimellom, men det barnet som er her overgår jo de som ikke er det, selvsagt. Og sånn må det jo være.

 

Klem til deg, håper det blir lettere for deg også med tiden, og at du lykkes med å få et barn til. 

[Anonym bruker]

Født vår første sønn i uke 22. Første året og første årsdagen var verst. Mistet i uke 6 noen med etter på, det var liksom ikke det verste i den sammenhengen. Fikk så en datter 1 år og 2 med etter vår sønn. Mistet så i uke 5 etter henne før vi fikk en sønn i år. Det er nå 3,5 år siden vår førstefødte kom til verden så alt for tidlig, han er fortsatt i tankene våre, og vi er på grava og pynte og steller det vi kan for han. Våre 2 barn som har kommet etter han skal få vite om sin lille storebror som kom før de.

 

De første 3-4 måned var det verste for meg. Tenkte mye på det, og det tok masse krefter fra meg. Men man kommer seg videre, for livet går videre om man vil el ei.

 

Masse lykke til. Håper det går bra med deg etter hvert.

 

Anonymous poster hash: 45d45...295

[Cat.68]

Jeg har mistet en gang i uke 7 og en gang i uke 9. Dette var veldig trist sånn med det samme. Men da jeg fødte i uke 23 ble det noen annet. Jeg såg ham, holdt ham og begravet ham.Den sorgen går nok aldri helt over fordi om livet etterhvert normaliserer seg og går videre. Det er snart 9 år siden vi mistet ham og jeg tenker fortsatt med savn i hjertet på ham.Mest rundt fødselsdagen hans.

[Anonym bruker]

Tenker på ham/henne hver gang jeg hører sangen til Daughtry "gone too soon"... Den er så beskrivende..., så griner jeg en skvett, og så er jeg ferdig med det for en stund... Det er faktisk 18 år siden....

 

Anonymous poster hash: e4caf...abf

[smurfis]

Og hvor lenge er det siden du mistet?

 

Det er 3 måneder siden vi mistet i 4måned, å jeg tenker på barnet hvert ledige sekund. Blir dette bedre?!

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f300...8da

 

Jeg tenkte på det hele tiden helt til jeg faktisk fikk barn. Før det var det helt grusomt og jeg tenkte på det hver dag. Mistet to ganger en  i uke 12 og en i uke 14. Kjenner jeg blir på gråten bare av å skrive det, men det går veldig bra nå altså:-)

Snakk om det, det er veldig viktig tror jeg. Og snakk med noen som du stoler på at vil støtte deg. 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Godt å vite at det er flere av oss her ute, dessverre. Jeg har Vært veldig åpen om dette, å har mange av snakke med det om. Jeg er fult i jobb igjen, noen som har Vært sunt for meg

 

Men jeg savner spiren hver dag. Blir trist når jeg hører om andre som er gravide. Føler vi ikke vil lykkes, selv om jeg vet det er en tanke som kanskje ikke stemmer. Tenker på julen med gru, da skulle vi blitt foreldre. Men jeg tror og håper at ting blir bedre etterhvert. Samtidig, sårt å vite at dette alltid vil være en del av meg- for alltid vil tapet av gutten vår være med meg. .

 

Tusen takk for svar alle sammen

 

Anonymous poster hash: 2f300...8da

[Anonym bruker]

Sjelden nå. Ble gravid igjen fort, og har verdens nydeligste datter nå <3 Det hjalp meg å komme over sorgen. Mistet en gang i uke 23 og en gang i uke 35 :/ Vil aldri glemme det, men det er fullt mulig å snakke om det uten å kjenne smerte. Og før jeg kom over lykkelita(?) bloggen så hadde jeg ikke tenkt på det på lenge. Når jeg leste bloggen hennes kom tårene og jeg tenkte at det faktisk finnes ting som er verre enn det jeg opplevde. All medfølelse til alle som mister så sent </3

 

Anonymous poster hash: 148fb...7e1