Trenger et sinnemestringskurs :( Eller har dere andre råd?

[Anonym bruker]

Det siste halvåret har jeg oftere og oftere mistet besinnelsen overfor barna. Noen ganger er det bare filleting de gjør, andre ganger er det trass og dårlig oppførsel men jeg takler ikke dette noe bra lenger. Kan rope høyt, slenge ting i gulvet, ta dem hardt i armen, være på gråten etc. I går overreagerte jeg feks da lillesøster på 2 absolutt skulle ta boka som storebror ville jeg skulle lese for ham. Hun dro i boka, jeg holdt den fast, hun hylte, han skrek og da kastet jeg boka og ropte drittunger... ((

Jeg kjenner liksom sinnet boble opp hver gang de krangler og bråker. Og hvis de tuller ved leggetid, står opp igjen etter at de har lagt seg, blir jeg ofte skikkelig sint og sur på dem, kjefter og maser.

 

Tror kanskje dette har litt med at jeg har vært mye alene med dem denne tiden, faren jobber mye og er stort sett bare til stede en time rundt leggetid. Jeg blir så frustrert når jeg må gjøre alt alene og ha unger i beina, eller når jeg ikke kan gjøre ting med en av dem fordi den andre maser og ødelegger. Men likevel kan jeg jo ikke bare skylde på dette, jeg må jobbe med meg selv, tenk om jeg hadde vært alenemor.

 

Noen tips og råd for å få en bedre hverdag? Hvordan hente mer tålmodighet?

Anonymous poster hash: fff56...9c5

[Anonym bruker]

 

Det siste halvåret har jeg oftere og oftere mistet besinnelsen overfor barna. Noen ganger er det bare filleting de gjør, andre ganger er det trass og dårlig oppførsel men jeg takler ikke dette noe bra lenger. Kan rope høyt, slenge ting i gulvet, ta dem hardt i armen, være på gråten etc. I går overreagerte jeg feks da lillesøster på 2 absolutt skulle ta boka som storebror ville jeg skulle lese for ham. Hun dro i boka, jeg holdt den fast, hun hylte, han skrek og da kastet jeg boka og ropte drittunger... ((

Jeg kjenner liksom sinnet boble opp hver gang de krangler og bråker. Og hvis de tuller ved leggetid, står opp igjen etter at de har lagt seg, blir jeg ofte skikkelig sint og sur på dem, kjefter og maser.

 

Tror kanskje dette har litt med at jeg har vært mye alene med dem denne tiden, faren jobber mye og er stort sett bare til stede en time rundt leggetid. Jeg blir så frustrert når jeg må gjøre alt alene og ha unger i beina, eller når jeg ikke kan gjøre ting med en av dem fordi den andre maser og ødelegger. Men likevel kan jeg jo ikke bare skylde på dette, jeg må jobbe med meg selv, tenk om jeg hadde vært alenemor.

 

Noen tips og råd for å få en bedre hverdag? Hvordan hente mer tålmodighet?

 

Anonymous poster hash: fff56...9c5

 

Jeg er alene med tre, to i trassalder og en til, det er akkurat sånn her også. Jeg har ødelagt hårbørster og sleiver, jeg klikker når de hyler og skriker og ikke vil ditt og datt. Kveldene er et mareritt og jeg ligger med elendig samvittighet hver kveld. Vil jo bare at alt skal være harmoni. Jeg har tenkt det samme som deg, føler jeg må ha hjelp. Men så tenker jeg at jeg gjør mitt beste og er bare et menneske som skal klare alt aleine, ikke rart det koker over. Prøver å si unnskyld og forklare hvorfor jeg blir sinna...Jeg beundrer disse foreldrene som snakker med rolig stemme og ditt og datt. For det gjør hvertfall ikke jeg...men jeg er veldig snill når de ikke trasser og hyler da:) Vi er nok i samme båt, det kommer til å ordne seg, det blir nok bedre:)

 

Anonymous poster hash: 84081...701

[Anonym bruker]

sett deg ned og prøv å tenk gjennom situasjoner der det har gått over styr, prøv å tenk ut hva du kunne ha gjort annerledes, prøv å komme i forkant, avdekk hva som trigger trassen. kan du avlede barna når de setter igang? 

 

og ikke minst har du noen venner eller familie som kunne avlastet deg en dag, en ettermidag, en helg. så du får hentet deg litt inn og gjort noe bare for deg?

Anonymous poster hash: dcee5...58c