Noen med angst som har "blitt satt på prøve"?

[Anonym bruker]

Sliter med angst (siden fødselen, går i terapi nå) og er livredd for at noe skal skje med lille. Hvis han hoster fælt eller setter i halsen kjenner jeg panikken stige. Altså, situasjoner der alle vil bli litt skremt, men som hos meg er blåst ut av dimensjoner. (alle med angst skjønner hva jeg mener her...). Lille er nå veldig forkjølet og hoster så mye at han brekker seg og knapt får puste. Jeg sitter hos ham, eller med ham på fanget når han våkner, men kjenner jeg blir livredd når han begynner å hoste igjen. Ikke nødvendigvis fordi jeg er redd det skal gå ille med ham, men fordi jeg er så redd for at jeg skal flippe ut!

 

Noen der ute med angst som har kjent på det å få anfall av slike situasjoner som har blitt satt på prøve? Har det gått ille og du har virkelig måttet trå til og holde hodet kaldt, mens angsten raser inni deg? Klarte du det?

 

Jeg er alene hjemme akkurat nå, og tenker jo at morsinstinktet vil slå inn hvis det trengs, men jeg har jo alltid fått litt panikk av folk som blir dårlige eller trenger hjelp på noe vis...

 

Huff, føler meg som en grusom mamma... :-(

 

Anonymous poster hash: c522a...b53

[Honningmelon]

Jeg har alltid hatt angst for oppkast. Men, det ble verre etter at vi fikk minsta og hun ble innlagt og måtte ha sonde fordi hun ikke spiste. Og etter det spiste hun minimalt. Så at hun skulle få omgangssyken å kaste opp det lille hun fikk i seg fikk jeg angst av.

 

Så, så fort noen av de andre barna begynte å snakke om magevondt eller kvalme, så fikk jeg reell angst. Det var vanskelig å holde hodet kaldt. Og vi har jo hatt noen runder med omgangssyke.

 

Nå er det bedre, fordi jeg har erfart at det faktisk har gått bra de tre gangene hun har hatt det. Men, jeg får fortsatt angst hvis noen klager over kvalme og blir rimelig svett hvis noen faktisk kaster opp. Jeg klarer alikevel å samle meg å ta det sånn noenlunde med fatning.

Endret 13. september 2013 av Honningmelon

[Anonym bruker]

Jeg sliter veldig med angst når det gjelder bilkjøring

Jeg unngår enkelte veier hvor jeg har fått angstanfall før.

Har ved flere anledninger måtte stoppe i veikanten å ta meg sammen før jeg kunne kjøre videre

Føler som om jeg skal besvime, men har så langt aldri gjort det.

Ikke engang når jeg har hatt barn i bilen som forsterker angsten min for å krasje eller kjøre av veien.

Hva jeg har erfart og hørt, er det nesten ingen som besvimer eller mister helt fatningen når man ikke kan det.

 

Har også vært innom angst når det gjelder datteren min å spising. Det å sette ting i halsen. Har sittet som på nåler og nesten avbrutt måltidet hennes før hun er ferdig av frykt for at hun skal kveles.

Men dette er heldigvis blitt mye bedre

 

Jeg er sikker på at du kommer deg gjennom dette. Bare husk å puste

 

 

Anonymous poster hash: f92a0...f68

[valkyrien]

Angsten min virker sånn at jeg forholder meg rolig der og da, men klapper totalt sammen etter at "faren" er over.

 

For eksempel da guttungen og jeg havnet i grøfta med bilen forrige vinter: Sikret skadestedet, fikk tak i hjelp, fikk oss hjem, fikk mannen min hjem. Så ble jeg fysisk syk og sengeliggende i to dager, pga angsten, for da var jeg "trygg" og kunne slappe av.

[Anonym bruker]

Du er ingen dårlig mamma av den grunn!

Det beste du kan gjøre er å ri angsten igjennom og føle på den. Innerst inne vet du at tankene og følelsene dine tar litt av. Men ofte så er angsten for å få angst den utløsende faktoren

Lykke til I kveld. Dette klarer du!

 

 

 

Anonymous poster hash: f92a0...f68

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Jeg vet av erfaring at jeg kan bli helt rolig og iskald når det virkelig gjelder, likevel er jeg livredd for å få panikk og surre rundt som en hodeløs høne hvis det skulle oppstå noe. Fordi jeg innbiller meg at det er det som er min naturlige reaksjon. Eller, det er jo det, vanligvis, men ikke når jeg ikke KAN.

Anonymous poster hash: 12001...fc5

[Anonym bruker]

Takk for svar dere! Er godt å vite at man kan holde hodet kaldt hvis man må. Det sier forsåvidt psykologen min og, at jeg nok opplever det verst på forhånd, når jeg spinner avgårde med "tenk om" og "hva hvis". Jeg har jo absolutt angst for angsten og kjenner igjen mitt eget tankemønster. De verste anfallene har jo også kommet når samboeren har vært sammen med meg, og jeg "kan tillate" meg å flippe ut fordi han kan ta seg av lille og meg. Det har aldri vært riktig ille når jeg alene med lille. Så det er mye i min egen oppbygging av problemet liksom...

 

Han sover nå, med oppbygget madrass. Har gått greit en stund nå, så vi får håpe på en bedre natt enn først antatt :-)

 

Anonymous poster hash: d27ae...061

[Honningmelon]

Det går bra! Garantert