Jeg må ta abort, men jeg vil ikke..

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar som fikk meg til å tenke litt.

 

Jeg tror ikke han kommer til å stikke av, men han er ikke veldig moden av seg, økonomien hans er dårlig, han har ingen utdannelse, eier ikke bolig.. Det er jo ikke akkurat bildet på en perfekt far. :/

Og å sitte hver dag i nye 18 år og synes det er trist at mitt andre barn heller ikke har noen familie, vil bli helt forferdelig. Det klarer jeg bare ikke.

Hans familie er veldig hyggelige, men de bor spredt over hele Norge, langt fra oss.. Så ser ingen støtte der. Det ser veldig mørkt ut.. Også googlet jeg selvfølgelig hvordan et foster ser ut i uke 5-6, og det var ikke akkurat noe annet enn selvpining.. Jeg vil ikke, men jeg MÅ, for å best ivareta mitt første barn. Det er det magefølelsen min sier...

 

HI

 

Anonymous poster hash: c05aa...263

[Anonym bruker]

Snakk med faren til barnet ditt, HI. Jeg synes det er førsteprioritet! Kanskje det går bedre enn du tror? Jeg ble gravid etter noen få mnd med min samboer. Hadde et lite barn fra før av, og mange utfodringer både ifht til kronisk sykdom, økonomi, studier osv. Samboeren min var i tillegg mange år yngre enn din, og også student. Vet du hva? Det har vært harde år, men vi er fremdeles sammen fem år senere. Vi har det veldig fint sammen og barnet er en solstråle som lyser opp hverdagen. Samboeren min var som sagt ung, men han tok ansvar, ble ferdig med utdanningen, fikk seg en jobb og har virkelig modnet. Så jeg anbefaler å ta en skikkelig seriøs prat med ham, og hør hva han ønsker!

Anonymous poster hash: 5c136...ff3

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei HI, dette er det kun du som kan avgjøre, den familien ville jeg droppet uansett om jeg beholdt eller ikke, man er ikke mye til familie om man prøver å presse noen til å gjøre noe de ikke vil!

 

Ang det å ta abort når man ikke ønsker det, så kan jeg jo dele min erfaring ved det. enda vi har ulike situasjoner.

 

Jeg har samboer og 2 barn, har hatt dårlig økonomi til mai i år, men grunnen til abort, var pga helsen min, det lå ingen garanti i at jeg ville klare å ta meg av noen av ungene om jeg beholdt, og når samboeren da jobber borte flere dager i strekk, så kunne vi ikke beholde.

Jeg gruet meg helt frem til det måtte utføres, jeg gråt både når jeg ble trillet inn for aborten (ikke medisinsk abort) og når jeg våknet igjen. Men etter jeg kom ut fra sykehuset igjen, så følte jeg en indere ro. Det har gått 4 mnd snart siden jeg utførte det, og enda jeg av og til stusser på hvordan det ville være, så vet jeg at jeg gjorde det beste for oss alle, og jeg føler ingen knusende sorg over det hele, jeg tok det tungt i en ukes tid etter inngrepet, men etter det gikk det bedre for hver dag.

 

 

Tenk deg grundig om, men til syvende og siste, så er dette DITT valg, et valg du bør basere på dine ønsker og det beste for barnet du allerede har. Steng ute alle andres meninger.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Kan også nevne at jeg ble gravid ca 3 uker etter jeg møtte samboeren min.. Så 3 mnd er jo ingenting Vi gjorde det beste ut av det, og noe gikk jo rett for seg, sitter her 4 år senere med 2 nydelige barn sammen.. Er jo ikke dermed sagt din kjæreste er av samme ulla, men kan være smart å nevne dette for han..

[Kanutten83]

Mamma var i samme situasjon som deg da jeg var 3 år, alenemor i nytt forhold og gravid tross prevansjon. Hun følte hun måtte ta abort selv om hun ikke ønsket det. Aborten ble gjennomført, og hun har angret hver dag siden, selv om hun har fikk flere barn senere med en ny mann da det andre forholdet røyk like etter aborten.

 

Ta en prat med kjæresten din og evt Amathea, og masse lykke til

[Anonym bruker]

Dette må du selvfølgelig føle på selv, hi.

Men det du har lagt fram..vel, det er ikke akkurat de beste oddsene..

 

Jeg tok selv en abort som 24 åring. Jeg ønsket det egentlig ikke. Men jeg var alene med en 4 åring og ble gravid med en kollega. Jeg sørget litt den første tiden, men jeg visste jeg hadde gjort det rette. Året etter møtte jeg han som skulle bli far til mine 3 minste barn.

 

Blir litt oppgitt over dere som sier man ikke angrer på de barna man får. Nei, selvfølgelig angrer man ikke i den forstand at man ikke vil elske dette barnet av hele sitt hjerte. Selvfølgelig elsker man alle barna sine! Men man kan faktisk angre i den grad man har komplisert livet sitt drastisk og gjort ting vanskeligere for deg selv og barna man allerede har. Barna skal følges opp og forsørges. Og det er ikke bare bare å få barn! Syns så mange av dere tar så lett på dette enorme ansvaret. Man skal støtte fysisk, psykisk, emosjonelt og økonomisk. Ikke alle har disse forutsetningene på ethvert stadie i livet.

 

Og man kan diskutere abort, men i Norge er det selvbestemt abort fram til uke 12. Og man må få lov til å benytte seg av denne retten om man vet det vil forverre livssituasjonen uten at andre dømmer eller angriper! Er ikke snakk om å bruke abort som prevensjonsmiddel, men som en utvei på et problem som allerde er vanskelig å løse. Et barn løser ikke automatisk alle problemer, noen ganger blir de faktisk verre..

 

Anonymous poster hash: d989a...07a

[Anonym bruker]

I denne situasjonen, tror jeg faktisk jeg ville tatt abort..

Det er ikke et lett valg, men du skal i alle fall ikke føle skyld eller dårlig samvittighet - du har gjort det du kunne! Det er IKKE din feil at prevansjonen ikke funker.

 

Så får du tid til utdannelsen, barnet ditt, og til å i ro og mak finne ut om din nye kjæreste er noe tess.

Anonymous poster hash: 5b9cd...aa2

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å ta abort, men jeg synes konsekvensene av å ikke ta abort vil være nesten katastrofale for både mitt eldste barn og det eventuelle minste barnet.

Alle barn trenger en far, og jeg føler meg egentlig egoistisk om jeg setter et nytt barn til verden når jeg (antageligvis) blir alene med dette og..

HIAnonymous poster hash: c05aa...263

Jeg synes ikke dine argumenter er sterke nok for å velge bort et liv med bankende hjerte. Men jeg skjønner godt at du er i tvil. Før du tar den siste beslutningen, husk at man angrer ikke at man har beholdt barnet i etterkant, men man kan angre hvis man velger det bort. Jeg ville heller ikke beholde det barnet vi venter på nå da vi egentlig skulle skilles fordi vi var så ulykkelige sammen.

Men nå er jeg så glad og gler meg så veldig til babyen kommer til tross for at det er helt tomt mellom meg og barnefaren, det fungerer ikke mellom oss. Men vi gler oss til babyen.

Det er alltid en mening med hvorfor ting skjer

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 01e8f...012

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor til et barn på 3 år, og har kun en deltidsstilling på sykehjem. Økonomien går såvidt rundt, fordi jeg bor ganske dyrt, (storby) og ikke jobber hver dag. Har valgt å ikke motta overgangsstønad før til neste høst, da jeg har fått kompetanse til å gå på høyskole.

 

Barnet mitt har lite, nesten ingen kontakt med sin far, han har alkoholproblemer og bor i Nordland, langt unna oss.

 

Jeg er nå blitt gravid med en mann jeg synes er helt fantastisk og vi er veldig forelsket. Men han har heller ikke styr på økonomien, er delvis ufør pga en nakkeskade, og vi har kun vært sammen i tre måneder... Og nå er jeg gravid, selv om går på prevensjon; cerazette.

Er ikke langt på vei, 5 uker kanskje.

Jeg føler jeg må ta abort.. Vi kjenner jo ikke hverandre ordentlig, og selv om jeg ser et fantastisk potensiale hos ham, kan jeg jo ikke stole på at han utnytter dette, når han ikke har gjort det til nå i en alder av 26. Jeg er 24.

Hva ville dere gjort? Hvordan er en medisinsk abort? Har tatt en kirurgisk en engang, og det var svært traumatisk..

 

Har snakket med familien min, og de sier at de ikke vil ha noe med meg å gjøre om jeg beholder. De liker ikke ham, i tillegg til at de er svært kalde mennesker i utgangspunktet.

 

Hva skal jeg gjøre...

 

Anonymous poster hash: c05aa...263

 

 

Jeg er alenemor til et barn på 3 år, og har kun en deltidsstilling på sykehjem. Økonomien går såvidt rundt, fordi jeg bor ganske dyrt, (storby) og ikke jobber hver dag. Har valgt å ikke motta overgangsstønad før til neste høst, da jeg har fått kompetanse til å gå på høyskole.

 

Barnet mitt har lite, nesten ingen kontakt med sin far, han har alkoholproblemer og bor i Nordland, langt unna oss.

 

Jeg er nå blitt gravid med en mann jeg synes er helt fantastisk og vi er veldig forelsket. Men han har heller ikke styr på økonomien, er delvis ufør pga en nakkeskade, og vi har kun vært sammen i tre måneder... Og nå er jeg gravid, selv om går på prevensjon; cerazette.

Er ikke langt på vei, 5 uker kanskje.

Jeg føler jeg må ta abort.. Vi kjenner jo ikke hverandre ordentlig, og selv om jeg ser et fantastisk potensiale hos ham, kan jeg jo ikke stole på at han utnytter dette, når han ikke har gjort det til nå i en alder av 26. Jeg er 24.

Hva ville dere gjort? Hvordan er en medisinsk abort? Har tatt en kirurgisk en engang, og det var svært traumatisk..

 

Har snakket med familien min, og de sier at de ikke vil ha noe med meg å gjøre om jeg beholder. De liker ikke ham, i tillegg til at de er svært kalde mennesker i utgangspunktet.

 

Hva skal jeg gjøre...

 

Anonymous poster hash: c05aa...263

 

 

Spørsmålet er ikke alltid hva som er smartest og gjøre, men heller hvilke valg du kan leve med. DU skal ta dette valget. Glem familien din i et øyeblikk, hvilke meninger de har er helt uvesentlig i denne situasjonen. Økonomisk sett kan det bli trangt, men jeg mener man klarer det man vil klare. Og at man aldri skal utføre en abort dersom man ikke er 100% sikker på avgjørelsen! Barn er en fantastisk gave. Det er lett å angre på en utført abort, men det er absolutt helt umulig å angre på et barn man har satt til verden. 

 

 

Lykke til med valget ditt-lytt til hjertet, ikke hodet. 

 

Anonymous poster hash: 52931...a9e