Jeg vil ha et barn til! Snakk meg til fornuft...

[Anonym bruker]

Jeg har ett barn på straks 3 år og har siden hun var noen mnd gammel vært bestemt på at det ikke blir flere. Dette fordi det var mye mer krevende å ha barn enn jeg trodde, og jeg var ikke som skapt til å være mor heller, slik jeg trodde.

 

Pga visse ting med min og mannens helse, så har vært avhengig av avlastning fra familie ganske ofte (2-3 dager per uke før hun begynte i bhg, samt 2-3 overnattinger per mnd). Jeg har tenkt at det ikke er riktig å sette et nytt barn til verden når vi er avhengig av hjelp for å ta oss av det vi har.

 

I tillegg er vi begge uføretrygdet, med minstesats. Det er vel derfor ganske tydelig at vi hverken har kapasitet eller økonomi til et barn til, ikke sant?

 

Likevel ønsker jeg meg så inderlig en baby igjen... Vær så snill, fortell meg at det er galskap, at det ville være dårlig gjort, hva som helst. Jeg trenger å vite at det rett og slett ikke er et alternativ, for å forhåpentligvis klare å slå meg til ro med at det ikke kommer til å skje.

Anonymous poster hash: 61054...709

[Anonym bruker]

Du skal ikke la inntektene deres være en stopper. Jeg kjenner uføretrygdede som har 3-4 barn og de klarer seg greit! Om dere er kronisk veldig syke blir jo et annet spørsmål og det er bare dere som kjenner deres egne begrensninger.

Anonymous poster hash: 53e50...963

[Anonym bruker]

Ja det er jo akkurat det... Med hjelp fra familie så har det jo gått fint hittil, og jeg føler vi har begynt å få hodet over vannet igjen og alt er mye enklere med jenta vår nå enn i starten. Trodde aldri jeg skulle si det, men jeg tror vi kunne være i stand til å ha en baby igjen, men fortsatt med hjelp selvsagt.

 

Men så er det det at vi kan jo ikke vite hvordan det blir, om vi får et barn med spesielle behov f.eks. Og det er jeg helt sikker på at vi ikke klarer. Så da må vi bare slå det fra oss vel?

Anonymous poster hash: 61054...709

[Anonym bruker]

Jeg har to. Har sagt til meg selv hele tiden at det ikke blir flere. Men sannheten er at jeg kunne tenke meg både en og to til

Anonymous poster hash: 1f0b4...0fe

[Elsker livet]

Jeg syns dere skal velge å få et søsken til barnet deres om dere mener dere kan gi dem det de trenger.

[Anonym bruker]

Du har (sansynligvis) bare ett liv... så her er det viktig å prøve å følge både hjertet og hodet.

 

Jeg tror mange, mange har vært i lignende situasjon som deg, men det er kun du som sitter med svaret.

Det jeg både har erfart selv, og hørt fra mange andre, er at lysten og ønsket om ett barn til, er noe som er dypt biologisk forankret i mange av oss. Jeg hadde dette sterke ønsket selv etter barn nummer 3, og etter at jeg hadde sterilisert meg. Jeg visste jo et sted inni meg at all fornuft tilsa at nok var nok.

Ca 3 år etter sistemann forsvant denne tanke og gradvis, og nå 4 år etter er jeg veldig fornøyd slik det er.

 

Ditt utgangspunkt blir jo ganske annerledes siden du har bare ett barn, men det å prøve å se fremover, tenke på hva som er best løsning for alle involverte er viktig. Hva med å gi dette litt mere tid? Ikke måtte bestemme deg nå, men se det ann om f.eks ett år?

 

Jeg kjenner flere som frivillig eller ufrivilig bare har ett barn, og alle setter stor pris på det fokuset og interessen man kan gi den ene, barnet føler seg veldig "sett" og slipper konkurranse fra søsken.

 

Ønsker dere lykke til med valget, det blir ikke lett men det blir nok bra uansett

Anonymous poster hash: 2decb...eb7

[Anonym bruker]

Det er galskap, jeg synes det er helt uansvarlig å få et barn til når dere begge er uføretrygdet. Det er jeg også, men mannen jobber jo, likevel skal vi ha max ett barn pga dette (altså at jeg er ufør = både dårligere økonomi og mindre overskudd).

 

Det er mye jeg ønsker meg inderlig, men av og til må man stikke fingeren i jorden og heller være fornøyd med det man har. Du har en nydelig datter, kan ikke det være bra nok for deg?

Anonymous poster hash: 9778f...e06

[Anonym bruker]

Det vil jeg og. Vi har gode godt betalte og ressurssterke begge to med masse overskudd til ett barn til. Vi har 3 fra før. Problemet her er at jeg er 42 år. Sukk

 

Anonymous poster hash: dcb97...ea3

[Anonym bruker]

Jeg har en mamma som er ufør og en pappa som er i tilrettelagt arbeid pga revmatisme, nå begynner de bli godt voksne og jeg ser jo at det blir en del "jobb" med dem etterhvert. De trenger hjelp til en del ting og mer vil det jo bli...

 

Jeg er virkelig sjeleglad for at jeg ikke er enebarn, vi er flere søsken som kan dele på ansvaret for våre foreldre i alderdommen deres.

 

Jeg har heller ikke hatt noen dårlig oppvekst, vi har aldri hatt allverdens med penger og jeg har f.eks aldri vært i syden, hatt dyre merkeklær o.l. men foreldrene våre har alltid vært tilstede for oss og vi har hatt en flott barndom.

 

Jeg har vært så "heldig" å arve noen av disse sykdommene til foreldrene mine og har to forskjellige revmatiske diagnoser. Jeg er derfor delvis ufør og jobber bare 30-40%, men jeg har er i full stand til å ta meg av barna mine dag og har lite hjelp/avlastning, pluss at jeg har en frisk mann.

 

For meg er verdien av søsken veldig mye verdt, og jeg ville strekt meg langt for å gi barnet søsken.

Anonymous poster hash: b07a2...7a7

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Mesteparten var ikke helt den typen svar jeg hadde regnet med her inne. Men dere har gode poenger alle sammen...

 

Hva om jeg forteller at grunnen til at vi er uføre er psykiske diagnoser hos begge to, stiller det seg annerledes da?

 

Ang. det å ha søsken når foreldrene blir gamle, så er det ikke noe som tilsier at vi skal trenge hjelp tidligere enn andre, det feiler oss ikke noe fysisk. Men gamle blir vi jo en gang vi også...

 

Men det er vel likevel viktigere å være helt sikker på at man ikke får flere barn enn man klarer å ta vare på på en ordentlig måte?

Anonymous poster hash: 61054...709

[Anonym bruker]

Blir litt uvel av dere som skal ha flere barn for at de skal ta seg av dere når dere blir gamle. Det er ingen garanti for at noen av barna blir boende i Norge, langt mindre samme sted, og heller ingen garanti for at de vil bruke tiden sin på å stelle med dere når dere blir gamle uansett.

 

I mange tilfeller ender det uansett opp med at ett barn får hele den byrden, til tross for søsken. Jeg og min søster bor f.eks. på hver vår ende av landet (Arendal og Tromsø), foreldrene våre bor utenfor Molde, tror ikke noen av oss kommer til å være til så mye hjelp...

 

Jeg synes det er viktigere at du får tatt deg ordentlig av barnet du har enn at du prøver å lage din egen hjemmehjelp til alderdommen. Og ja, søsken kan være en berikelse, men det kan også være negativt. Ikke alle søsken går godt overens, leste nylig en artikkel om at søskenkrangling er like traumatiserende som mobbing, og ikke alle søsken har noe kontakt i voksen alder heller.

 

Det beste argumentet for å få barn er at man selv ønsker seg flere, ikke for å gi barnet man allerede har søsken. Og det ønsker du deg jo, men man må i tillegg kunne ta vare på barna, både økonomisk, tidsmessig, oppfølging på skole og fritidsaktiviteter etc.

Anonymous poster hash: 9778f...e06

[Cinnamon4]

Synes kanskje det er "riktig" å nevne dette for de som hjelper dere i hverdagen? Hva mener de om å få en baby på lasset? Så lenge dere er avhengige av dem?

Jeg mener psykisk sykdom ikke er annerledes enn fysisk, så lenge dere allerede klarer å ta vare på den dere har og du virker fornuftig og ettertenksom. Her i huset går mannen mot full ufør pga bipolar og jeg raser nok etter med i alle fall 50% pga fibromyalgi og mye depresjon. Vi har tre barn og familielivet fungerer så godt som det gjør NETTOPP pga at vi er hjemme nå. Økonomi blir hva du gjør den til. Ingen barn blir lykkeligere av sydentur to ganger i året. Kjærlighet, stabilitet og samhold er det viktige. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke valgt ett til om dere sliter med det dere har. Ja, barn har det kjekt med søsken, men to barn er dobbelt arbeid. Hva om dere får et kolikkbarn? Orker familie å avlaste dere med baby halve uken?

Ikke for å være negativ men se på alle aspekter. Og vær sikker på at dere kan ta dere av barna.

 

Anonymous poster hash: a9591...983

[Anonym bruker]

Psykisk sykdom er jo veldig mye forskjellig, og noen klarer ta seg bedre av barna enn andre...

 

Om dere begge sliter med sosial fobi og angst så ingen av dere makter å følge opp fritidsaktiviteter, dugnader, fotballkamper, foreldremøter, foreldrenettverkt i skolen, foreldresamarbeid om alt fra leirskole til 17.mai-arrangementer, selge lodd for korpset, sitte i sekretariatet på håndballkamper og allverdens sosiale ting som følger med det å får barn synes jeg faktisk dere skal la være. Det er vondt å være den ungen som har foreldre som aldri stiller opp på slike ting.

Anonymous poster hash: b07a2...7a7