Jeg har ingen venner lenger .....

[Anonym bruker]

Det slo meg igår.. Jeg har faktisk ingen nære venner lenger.

Flyttet ut fra byen for to år siden, og etter det har det vært ekstrem liten interesse for meg .. Folk tok mindre og mindre kontakt,svarte ikke på meldinger,tok ikke telefonen. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange besøk jeg har hatt fra venninner de siste årene. Og det er ikke det at jeg har flyttet langt,langt vekk så du trenger å planlegge i ukesvis. Jeg har flyttet ut til Bærum. Det tar vel en drøy halvtime med bussen ut hit.

 

Jeg dro inn til byen for å møte de, men etterhvert begynte det å gå utover selvfølelsen.

Etter mange år i byen hadde jeg endelig fått kjøpt meg hus. Jeg visste jeg ville se de mindre, men trodde og håpte de ville komme mye på besøk. Jeg har invitert på masse middager ..... Passer visst dårlig .. Alltid .....

Et år etter at vi flyttet ble jeg gravid, og det var en vanskelig graviditet. Jeg mistet den ene, hadde flere blødninger, og de siste månedene var jeg så og si lenket til sofaen pga bekkenet. Jeg var rimelig fortvilet og redd, men også jævlig lei meg for det var så og si ingen som ringte, ikke en eneste som kom på besøk.

 

Hun som jeg trodde var min beste venninne siden barneskolen droppet meg fullstendig. Sluttet å ta telefonen, svarte ikke på meldinger, tok ikke mere kontakt .. Ikke engang da sønnen min ble født ga hun lyd fra seg.

 

Etter fødselen slet jeg endel for å komme meg opp igjen. Jeg hadde mye smerter etter et hastesnitt, og holdt på å gå på en skikkelig smell. Det krevde mye av meg å ta meg sammen. At så og si ingen tok kontakt eller kom på besøk gjorde heller ikke min begynnende depresjon bedre.

 

Jeg synes det er drit trist, jeg savner å ha venninner. Jeg savner noen å skravle med eller betro meg til når ting er kjipt eller klage når kjæresten er idiot .

 

Begeret mitt fløt til slutt over for snart en uke siden, da min hund døde. De som kjenner meg vet hvor ufattelig glad jeg var i henne og hvor mye hun betydde for meg, men likevel. Det er ikke en eneste en som har ringt meg for høre hvordan det går !!

Det sårer meg helt sinnsykt, og igår gikk det opp endelig opp for meg. - Jeg har ingen venner !!!

Ingen som bryr seg ....

 

 

Anonymous poster hash: d9e51...ed3

[jojoen]

Kjære deg! Har du gitt utrykk for hvordan du føler det til vennene dine? Kan du ikke ringe/sende en sms der du uttrykker at du har hatt det litt tungt, at du savner dem og be dem på middag?

 

I og med at det er et lite stykke unna og du har fått barn som gjør deg mer "lenket" til nærområdet ditt kan det kanskje være en i idé å finne noen nye venner som er nærmere deg. Benytte deg av tilbud som barselstreff, babysang, babysvømming og. Det er jo fine arenaer for å treffe andre jenter som er på samme sted som deg i livet.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ikke jeg heller, men jeg syter ikke over det.

 

Anonymous poster hash: 5b66b...214

[Anonym bruker]

Ikke jeg heller, men jeg syter ikke over det.

 

Anonymous poster hash: 5b66b...214

Veldig voksent...

 

Anonymous poster hash: 17978...c8d

[Anonym bruker]

Ikke jeg heller, men hva skal man gjøre? De eneste jeg omgås er folk jeg regelrett betaler for å få litt hjelp av, og som naturlig nok fører til at vi veksler et par ord. That's it. 

Anonymous poster hash: 73a9c...42a

[Anonym bruker]

Det er kjedelig når det blir slik, men jeg må spørre deg. For det første. Har vennene dine også barn eller er dere nå i ulik fase i livet. Hvis dere er det kan det godt hende dere finner tilbake til hverandre når de også får egne barn.

Det andre jeg lurer på er om du har klart å være en god venn etter at du flyttet. Jeg ser at du har invitert mange ganger, men har du fortsatt å interessere deg for livet til vennene dine, fulgt dem opp i gleder og sorger. Det er lett å glemme når man selv har det vansklig og livet endrer seg.

Anonymous poster hash: c6c7b...f75

[Anonym bruker]

Tror det kan være smart å prøve å finne nye venner som er i samme situasjon som deg med barn, og som bor i nærheten der du bor. De gamle vennene kan tydeligvis ikke være så mye å spare på når de bare dumper deg slik. Kanskje det er noe misunnelse ute og går? Jeg bodde i Oslo i 3 år mens jeg studerte, og når jeg var ferdig med studiene giftet jeg meg og kjøpte leilighet og bil sammen med mannen min i Rogaland. Da var det spesielt de venninnene som var fra Oslo som slet litt med å "akseptere" at jeg plutselig hadde komt lenger enn dem i livet. Istedenfor å glede seg med meg ble de litt bitre over at de fortsatt satt der single..når jeg forlovet meg slet spesielt en av dem med det, og gratulerte meg ikke før noen dager etterpå (da ringte hun og beklaget oppførselen sin da, og sa at hun var lei for det, og hun er fremdeles en av mine beste venner). 

 

Og når en får barn, er det nok mange venner som glir sakte bort (typisk de single) fordi man ikke lenger har felles interesser...det går begge veier. Så prøv og finn noen nye venner i samme situasjon

Anonymous poster hash: 83530...8a0

[Anonym bruker]

Det er kjedelig når det blir slik, men jeg må spørre deg. For det første. Har vennene dine også barn eller er dere nå i ulik fase i livet. Hvis dere er det kan det godt hende dere finner tilbake til hverandre når de også får egne barn.Det andre jeg lurer på er om du har klart å være en god venn etter at du flyttet. Jeg ser at du har invitert mange ganger, men har du fortsatt å interessere deg for livet til vennene dine, fulgt dem opp i gleder og sorger. Det er lett å glemme når man selv har det vansklig og livet endrer seg. Anonymous poster hash: c6c7b...f75

Det er både og. Mange har barn, men det er også noen som ikke har.

Jeg føler selv at jeg er en god venn. Jeg har vel alltid vært den som folk støtter seg til, alltid stilt opp i alle mulige kriser. Det er vel derfor også det gjør så vondt, når alle snudde ryggen til meg når jeg var så langt nede.

 

Anonymous poster hash: d9e51...ed3

[Anonym bruker]

Ikke jeg heller, men jeg syter ikke over det.

 

Anonymous poster hash: 5b66b...214

Idiotsvar!!

 

Anonymous poster hash: 6e443...2b7

[Anonym bruker]

Tror det kan være smart å prøve å finne nye venner som er i samme situasjon som deg med barn, og som bor i nærheten der du bor. De gamle vennene kan tydeligvis ikke være så mye å spare på når de bare dumper deg slik. Kanskje det er noe misunnelse ute og går? Jeg bodde i Oslo i 3 år mens jeg studerte, og når jeg var ferdig med studiene giftet jeg meg og kjøpte leilighet og bil sammen med mannen min i Rogaland. Da var det spesielt de venninnene som var fra Oslo som slet litt med å "akseptere" at jeg plutselig hadde komt lenger enn dem i livet. Istedenfor å glede seg med meg ble de litt bitre over at de fortsatt satt der single..når jeg forlovet meg slet spesielt en av dem med det, og gratulerte meg ikke før noen dager etterpå (da ringte hun og beklaget oppførselen sin da, og sa at hun var lei for det, og hun er fremdeles en av mine beste venner).  Og når en får barn, er det nok mange venner som glir sakte bort (typisk de single) fordi man ikke lenger har felles interesser...det går begge veier. Så prøv og finn noen nye venner i samme situasjon Anonymous poster hash: 83530...8a0

Det gikk også litt opp for meg igår.. De kan umulig være spesielt gode venner når de er sånn. Bare dumt jeg har brukt så mange år og tid på de.

Men det er nok neppe misunnelse. Mange av de har barn og er etablerte.

 

Og hvordan får man seg nye venner egentlig ? Hatt mange av de samme vennene siden barneskolen, noen nye har jeg fått fra jobb.

Barselgruppen gikk i oppløsning.

 

 

Anonymous poster hash: d9e51...ed3

[Anonym bruker]

Du aktiviteter deg i noe der du treffer folk. Verv, frivillig arbeid, foreninger, vær ute med ungene, snakk med naboene, inviter naboer på middag, lunsj, trimtur, gå turer med hunden, bli med i velforeningen, møt på dugnader, leketreff med andre unger i nabolaget, inviter folk fra jobben, mannens jobb, gå i åpen barnehage, smil og si hei til de du møter i ditt nærområde, ha med kaffe og kopper på lekeplassen, osv osv.

 

Anonymous poster hash: 55515...b04

[Anonym bruker]

Det slo meg igår.. Jeg har faktisk ingen nære venner lenger.

Flyttet ut fra byen for to år siden, og etter det har det vært ekstrem liten interesse for meg .. Folk tok mindre og mindre kontakt,svarte ikke på meldinger,tok ikke telefonen. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange besøk jeg har hatt fra venninner de siste årene. Og det er ikke det at jeg har flyttet langt,langt vekk så du trenger å planlegge i ukesvis. Jeg har flyttet ut til Bærum. Det tar vel en drøy halvtime med bussen ut hit.

 

Jeg dro inn til byen for å møte de, men etterhvert begynte det å gå utover selvfølelsen.

Etter mange år i byen hadde jeg endelig fått kjøpt meg hus. Jeg visste jeg ville se de mindre, men trodde og håpte de ville komme mye på besøk. Jeg har invitert på masse middager ..... Passer visst dårlig .. Alltid .....

Et år etter at vi flyttet ble jeg gravid, og det var en vanskelig graviditet. Jeg mistet den ene, hadde flere blødninger, og de siste månedene var jeg så og si lenket til sofaen pga bekkenet. Jeg var rimelig fortvilet og redd, men også jævlig lei meg for det var så og si ingen som ringte, ikke en eneste som kom på besøk.

 

Hun som jeg trodde var min beste venninne siden barneskolen droppet meg fullstendig. Sluttet å ta telefonen, svarte ikke på meldinger, tok ikke mere kontakt .. Ikke engang da sønnen min ble født ga hun lyd fra seg.

 

Etter fødselen slet jeg endel for å komme meg opp igjen. Jeg hadde mye smerter etter et hastesnitt, og holdt på å gå på en skikkelig smell. Det krevde mye av meg å ta meg sammen. At så og si ingen tok kontakt eller kom på besøk gjorde heller ikke min begynnende depresjon bedre.

 

Jeg synes det er drit trist, jeg savner å ha venninner. Jeg savner noen å skravle med eller betro meg til når ting er kjipt eller klage når kjæresten er idiot .

 

Begeret mitt fløt til slutt over for snart en uke siden, da min hund døde. De som kjenner meg vet hvor ufattelig glad jeg var i henne og hvor mye hun betydde for meg, men likevel. Det er ikke en eneste en som har ringt meg for høre hvordan det går !!

Det sårer meg helt sinnsykt, og igår gikk det opp endelig opp for meg. - Jeg har ingen venner !!!

Ingen som bryr seg ....

 

 

Anonymous poster hash: d9e51...ed3

Jeg føler det akkurat som deg. Jeg er 23 uker på vei og snakker sjeldent med venninnene mine mer. De er ute hver helg og drikker og går på fest og jeg blir ikke invitert på vors engang. Men så innså jeg også at vi ikke tenker så mye på det samme lengre, så idag sitter jeg her uten venner, men prøver å få kontakt med gravide eller folk med barn sånn at jeg kan få en ny krets med venner og bekjente. Prøv det du også,  prøv å finne folk her inne for eksempel som bor i bærum, kanskje dere kan treffes? jeg er veldig sjenert og "redd" av meg, men nå skal jeg bare kaste meg uti det og treffe andre i samme situasjon, hva er det verste som kan skje? sender deg en god klem 

 

Anonymous poster hash: 6074d...1b2

[Anonym bruker]

Jeg tror vi er mange som oppdager at vi ikke har så gode venner som vi trodde, når livssituasjonen endrer seg. Da jeg ble gravid ble jeg plutselig utelatt fra ting og tang for de trodde jeg ikke hadde noen interesse av å være med (var ofte fest og moro..). Og nå blir jeg i hvert fall sjeldent bedt med, og dessverre må jeg stort sett takke nei da livet som småbarnsmor vanskelig lar seg kombinere med fest hver helg. Innser at jeg selv har forandret meg etter at jeg fikk barn og bør nok se meg rundt etter nye venner. Men er ikke så lett det der...

 

Anonymous poster hash: 24a0a...4e6

[Anonym bruker]

 

Tror det kan være smart å prøve å finne nye venner som er i samme situasjon som deg med barn, og som bor i nærheten der du bor. De gamle vennene kan tydeligvis ikke være så mye å spare på når de bare dumper deg slik. Kanskje det er noe misunnelse ute og går? Jeg bodde i Oslo i 3 år mens jeg studerte, og når jeg var ferdig med studiene giftet jeg meg og kjøpte leilighet og bil sammen med mannen min i Rogaland. Da var det spesielt de venninnene som var fra Oslo som slet litt med å "akseptere" at jeg plutselig hadde komt lenger enn dem i livet. Istedenfor å glede seg med meg ble de litt bitre over at de fortsatt satt der single..når jeg forlovet meg slet spesielt en av dem med det, og gratulerte meg ikke før noen dager etterpå (da ringte hun og beklaget oppførselen sin da, og sa at hun var lei for det, og hun er fremdeles en av mine beste venner). 

 

Og når en får barn, er det nok mange venner som glir sakte bort (typisk de single) fordi man ikke lenger har felles interesser...det går begge veier. Så prøv og finn noen nye venner i samme situasjon

 

Anonymous poster hash: 83530...8a0

 

Jeg har så å si beholdt alle singel vennene mine selvom jeg fikk barn og samboer. Jeg tror også det handler om å ikke glemme hvordan det var å være singel. Mange blir helt frelste når de får mann og barn og kan aldri være med på noe eller prate om noe annet..For meg er det et pusterom fra bleieprat (med venner som har barn) å snakke med venner som er singel. Det er gøy å høre om deres dates, byture ect.  

 

Anonymous poster hash: b5255...513

[Super-woman]

De eneste gangene jeg ser mine "venner" er når jeg en sjelden gang bestemmer meg for og bli med ut på drikking, har 3-4 venner utenom det som kommer av og til på besøk. 
Slik har det vært i 2.5år nå, kjempe kjedelig, men veit åssen du har det. 

Kondolerer masse med tap av en engel og hund <3