Venninne gikk fra mannen...hvordan vært best støtte?

[Anonym bruker]

Jeg fikk melding fra min venninne for noen dager siden at hun og mannen i hennes liv hadde gått fra hverandre. Hun oppdaget at han var utro. Jeg er veldig glad i henne og vil støtte henne best mulig men er ikke så flink til å ha de rette tingene å si. Har sagt jeg er her for henne uansett hele døgnet. Jeg husker jo hvor jæ*** vondt det er med kjærlighetssorg så jeg vil jo hjelpe henne. Men hvordan?

 

Dere som har vært oppi det...hva hjalp mest?

 

Anonymous poster hash: 8d33b...fed

[Fae]

Fred og ro hjalp meg mest etter samlivsbrudd med barnefaren. Hadde ikke likt å ha en venninne hengende på meg. Men det er nå bare meg. Andre kan hende liker folk rundt seg.

[Anonym bruker]

Si til henne at du ønsker å være der for henne, men at hun selv må finne ut av hva hun trenger. 

Anonymous poster hash: f6a3c...5f2

[Iiiiik]

Si at du er der for henne og gi henne litt tid hvis hun ikke tar kontakt igjen. Jeg hadde stor glede av dem som bare sendte en SMS hvor det stod at de tenkte på meg osv. Var også fint med de som kom innom med noe (husker jeg fikk middag servert på døra av en, hjemmebakst av en annen osv) uten å være på besøk lenge etterpå. Jeg var i permisjon med barnet da bomben om utroskap sprang, så for meg var de som hadde tid til å være sammen med meg på dagtid gull verdt. 

[Anonym bruker]

Har hun barn? I såfall kan du jo si at du stiller opp som barnevakt dersom hun trenger det. Man blir utrolig sliten av stygge samlivsbrudd. Kanskje hun rett og slett trenger hvile?

Anonymous poster hash: f6a3c...5f2

[Anonym bruker]

Send sms at du er der for henne hvis det skulle være noe og at du tenker på henne. Enkelt og den beste løsningen.

Er selv midt i et brudd, dette var forsåvidt en felles avgjørelse selv om jeg tok avgjørelsen og ingen dramatikk eller kjærlighetssorg i den forstand, men det er klart det er veldig tøft allikevel!

 

Setter pris på at jeg får sms av venner, og så holder jeg meg til bestevennina mi som støtter meg og ringer meg ofte. Hadde ikke orket om flere skulle ringt og "maset"....sms er flott!

Anonymous poster hash: 5a816...198

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom et stygt samlivsbrudd. Barnefar var utro herfra til månen -både hva tid og mengde angår.. Det var så vondt å oppleve det at jeg knakk fullstendig. Jeg fikk både psykiske og psykiske ganske kraftige reaksjoner. Det var en sorg nærmest uten sidestykke.. (Men siden denne historien er såpass drøy at til og med kuratoren på Familievernkontoret ikke helt visste hva for godt hun kunne si, så trenger ikke alle få like massive reaksjoner som det jeg fikk..)

 

Jeg satte pris på alle telefoner, sms'er, all form for omtanke og gode tanker, folk som støttet meg og ikke hadde som mål å irettesette meg når jeg hadde irrasjonelle tanker -men som bare var der for meg..

Og praktisk bistand. Dager hvor sorgen og apatien tok overhånd var det godt å få praktisk hjelp. Rydding, vasking, middag, å være her sammen med barna og meg. Alt.. Og ikke fortell henne at 'nå er det på tide å gå videre'.. Det tar den tiden det tar.. Det er mye som skal prosesseres, ikke bare bruddet, utroskapen, men sjokket, men også sorgen over fortiden, nåtiden og fremtiden. Usikkerheten, tøffe hverdager, lavere selvbilde på grunn av det han har gjort mot deg, å måtte forholde seg til barnefar på grunn av små barn og dermed holde hat/elsk-forholdet ved like.. Det tar tid å komme over..

 

 

Anonymous poster hash: d7aeb...ab2

[Anonym bruker]

Takk for alle gode råd. Jeg vil på ingen måte mase på henne eller presse meg på. Jeg har sagt jeg er her for henne når hun måtte føle for det. Vi har ikke snakka...men hun ville treffes til helgen og gå tur. Da tenker jeg hun får ta det i sitt tempo. Hun har vært en utrolig støtte for meg i en vanskelig tid så jeg ønsker bare å være det samme.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 8d33b...fed