Har valgt å være ensom og ha litt mere penger

[Anonym bruker]

Jeg måtte flytte ut av byen der jeg er oppvokst for å få en leilighet som var egnet til meg og dattern min uten at det koster alt jeg har, nå tar det 30 min ca å kjøre hit for vennene mine. Jeg trives utrolig godt her på dagene, synes det er et fantastisk miljø for datteren min å vokse opp i og god skole osv. Men på kveldenen blir jeg så ensom...jeg har aldri besøk. Hender seg pappa kommer innom men det er jo når jenta er våken. Jeg er alene og kan ikke dra noen sted på kveldene, jeg sitter her alene kveld etter kveld...i denne lille leiligheten. Kjenner tårene press på her nå, jeg har bodd her i 1,5 år og jeg har vel hatt besøk av venner ca 15 ganger..halvparten der jeg har invitert på middag eller noe lignende. Jeg er forhåldsvis ung, leier en liten leilighet, har dålig råd og har kun fagbrev,og de som bor i nærheten er velutdannede, eldre enn meg, ressurssterke  og har god økonomi og svære arkitekthus. Jeg er rett og slett ensom og trengte å få blåst ut litt.

Anonymous poster hash: 1477b...be5

[Anonym bruker]

jeg har hatt det sånn som deg. alt jeg kan si er at det blir bedre. det gjør det. det blir bedre!

Anonymous poster hash: 3b463...d5f

[Anonym bruker]

 

jeg har hatt det sånn som deg. alt jeg kan si er at det blir bedre. det gjør det. det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: 3b463...d5f

 

Det håper jeg virkelig Er det lov å være litt skuffet over vennene sine når de aldri gidder å ta turen ?

 

Anonymous poster hash: 1477b...be5

[Anonym bruker]

En halvtime er jo ingenting å reise, da hadde jeg blitt skikkelig skuffet ja.. hadde til og med sakt det til dem tror jeg (på en fin og skånsom måte)

Jeg er i samme sko som deg bare det er 6 timer unna mine venner og familie, har bodd her i 5 år nå og besøkene jeg har hatt fra vennene mine er ingen og min mor og far har vært her 3 ganger.

Selv om jeg har mann og barn er jeg ensom, mannen er ute å farter med kompiser og kollegaer på kvelder og helger, men jeg er alltid hjemme med barna, i tillegg er jeg fjernstudent så alt foregår her hjemme, det er skikkelig frustrerende. De eneste menneskene jeg prater med er kollegaene til mannen jeg hilser på i butikken eller bhgtantene til barna. Jeg bor på en liten plass med et veldig tett miljø som er vanskelig å komme inn i om du ikke er oppvokst her og vet hvem, hva, hvor. Jeg har prøvd uttallige måter de siste årene på å "komme inn" i miljøet, men de vil ikke ha meg. Det gjør meg trist og ensom.

Men ettersom mannen har drømmejobben og sitt nettverk her er det ingen sjans for at vi kommer til å flytte med mindre jeg flytter alene...

Vennene mine kan jeg skjønne at ikke har kommet pga reiseveg osv, det er forståelig, men etter 5 år med hundrevis av invitasjoner hit så har jeg rett og slett gitt opp. kan hende jeg treffer de til en kopp kaffe om jeg er på besøk hjemme hos mor, men ikke noe mer. Familien er det jeg er mer skuffet over, min bror bor i stockholm er uten familie men dit reiser mor og far rett som det er, kan ringe på en onsdag til mor og ho kan da si at ho ikke kan prate for ho har tatt seg fri noen dager for å reise til Daniel (broren min) osv.. Broren min har fortsatt ikke sett onkelbarna sine på 1.5 og 3.5 år for han har aldri vært her...

 

Men slik er det når man velger å bo et sted som ingen tar seg tid til å dra til...

Anonymous poster hash: 5232f...8f4

[Anonym bruker]

 

 

 

jeg har hatt det sånn som deg. alt jeg kan si er at det blir bedre. det gjør det. det blir bedre!

 

Anonymous poster hash: 3b463...d5f

 

Det håper jeg virkelig Er det lov å være litt skuffet over vennene sine når de aldri gidder å ta turen ?

 

Anonymous poster hash: 1477b...be5

Drar du på besøk til dem da? Eller er unnskyldningen at du ikke kan dra fordi du er alene med ungen, så de alltid må komme til deg? Det blir jo veldig ensidig samme hvor reellt det er...

 

Anonymous poster hash: 74297...7bc