Downs barn er ufattelig krevende og jeg ville...

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Herregud... Er du helt sprengt i hodet?

Tror du jeg ville behandlet ett barn med downs stygt? Tror du jeg ikke ville vært glad i det?

Du kjenner virkelig ikke meg, så du har ingen grunnlag for og komme med en slik ekkel kommentar!

 

Vi har barn (nå voksne) med downs i familien, så jeg vet mye om det. Og jeg vet virkelig ikke hvor jeg skulle gjort av meg hvis det var meg som fikk ett barn med downs. For jeg blir "hodegal" av de utfordringene mine friske barn gir meg.

 

Og leser du svarene til de andre her? Til og med hun som HAR ett barn med downs har tenkt mine tanker rundt dette.

 

Anonymous poster hash: 6a45b...30f

 

Regner med at det er meg du svarer her? (Og nei, jeg er ikke "sprengt" i hodet, jeg er vernepleier og jobber med barn med spesielle behov.)

Jeg tviler på at du vet så veldig mye om downs som du påstår at du gjør da du lager en overskrift som sier at "downs barn er så ufattelig krevende......" Til opplysning så er ikke alle barn med downs så ufattelig krevende og hadde du visst litt om diagnosen hadde du også visst det.

Jeg sier heller ikke at du ville behandle et barn med downs stygt, med med holdninger som det du har burde barna som har downs være glade for at de ikke har deg som mor! Det står jeg for, 100% !

 

Ha HI påstått at hun vet noe om DS, da? Og hvilke holdninger er det du snakker om? HI her prøver å legge ord på hva hun føler. Hun føler selv av HUN hadde vært for svak. Jeg er glad jeg ikke har deg som mor jeg, som tydelig ikke hadde akseptert mine følelser rundt samme tema.....

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

 

Har du lest hva hun skrev? det tviler jeg på siden du skriver : "Har HI påstått at hun vet noe om downs, da?" JA! hun har påstått det! Slutt å kommenter da du ikke en gang har lest innelggene!

 

At hun tror det er veldig krevende? Hva er det som ikke er krevende med alle barn.. Utover det er hun bare redd for at det er noe hun ikke ville klart. Og det må da være greit å føle det slik. Jeg føler da til tider det er overveldende for meg selv også. Er ikke en dårligere mor for det.

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

 

Har du problemer med å lese hva hun jeg svarer her skriver?

Hun skriver at det er både voksne og barn med downs i hennes egen famile og at hun derfor vet mye om diagnosen downs. Hadde hun visst SÅ mye så hadde hun visst at ikke alle barn med downs er like krevende som hun påstår, og at alle barn med downs er forskjellige. Hun stempler alle med diagnosen downs som, og jeg siterer: 'UFATTELIG KREVENDE', noe de som har kjennskap til diagnosen vet at ikke er tilfelle!

 

OK!

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at folk blir redd og usikker jeg! Det var du nok selv anonym #21 over her! Glad for å lese at alt er gått lett for deg, men i realiteten så er det ikke alle det går lett for. Min venninne fikk et barn med DS, uten noe forvarsel. Hun taklet ikke barnet. Tok det ikke med ut, ingen fikk se. Ingen bilder. Hun skammet seg sånn, og slet i nesten 4 år og godta sitt eget barn.. Det må være det vondeste å havne opp i. Har ingenting med fordommer å gjøre. Hun har aldri sagt et stygt ord om noen med Downs. Det var bare slik at når realiteten rammet henne selv, så brøt hun sammen! Så ja, du er heldig som sier det er det letteste å være mamma til en med DS, men det er IKKE slik for alle! Så naivt søtt? Eller..

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

 

Det er en fordel at man faktisk forstår hva man leser før man svarer på ting... Jeg har ikke sagt at det er det letteste å være mamma til et barn med downs, jeg har heller ikke sagt at jeg ikke forstår at folk blir redd og usikker. Og at mødre skammer seg over et barn med skavanker er ikke unikt i din venninne sitt tilfelle, det er heller ikke alle som takler å være mamma til helt "perfekte" barn. Men stien er tråkket fast og bred for oss som har barn med downs, og at vi har det "enkelt" i forhold til de fleste andre med diagnosebarn- er de fleste av oss enig om. Ingen regel uten unntak, men 99% av de foreldrene til DS barn jeg har kontakt med (flere 100) sier det samme

 

Anonymous poster hash: 6000a...82f

[Countess]

Jeg har forståelse for at man er redd for å få et barn med DS, så absolutt. Men jeg er ikke enig i hvordan det blir fremstilt her å ha barn med DS.

Nå har jeg selv vært mamma til ei jente med DS i kun (!) 3 uker, så min erfaring kommer ikke derfra. Jeg har et nært familiemedlem som har et ukjent syndrom. H*n er høytfungerende, og idag ser man at h*n kan få et godt liv. Det å ha et barn med et ukjent syndrom og ha et barn med et velkjent syndrom som er svært akseptert i samfunnet, kan i bunn og grunn ikke sammenlignes. Det er nok værre å være den som ser annerledes ut, og som oppfører seg annerledes, men ingen vet hvorfor. Det er nok en større prøvelse for familien..eller jeg vet at det er det.

Familien min har vært avlastningshjem for to personer med downs syndrom, der den ene har en tilleggsdiagnose. De kan ikke sammenlignes som personer, og kun en av dem kan oppleves som "krevende"..og det er ikke h*n med kun downs.

Jeg har en annen nær person som jobber med en med et annet syndrom (som svært få har) h*n har ikke språk, h*n sitter i rullestol, og er totalt hjelpetrengende. DER har du diagnose man kan anse som krevende. Så jeg kan forstå at man er redd for å få barn med forskjellige diagnoser. Alle ønsker vel at barna sine skal være som "alle" andre. Men jeg forstår ikke hvorfor det er downs folk er redde for.

[Anonym bruker]

Kan bare snakke for meg selv, men jeg er redd for det fordi jeg ikke kan noe om det. Jeg vet ingenting. Jeg har ingen i familie, eller bekjente som kan fortelle meg heller. Og om noen hadde fortalt meg hadde jeg nok ikke forstått det da heller. Man må vel nesten bare være der for å forstå hvordan det er. Jeg vet det er mange diagnoser som er skumlere, og verre. Men jeg (som kanskje mange andre) hører mest, leser mest osv om mennesker med DS. Jeg hører om det, men vet ingenting. Det er vel mest frykt for meg selv. Jeg er livredd for å ikke lykkes som mor. Og siden fleste parten av historiene jeg hører om er DS, så er jeg bare redd for at jeg ikke skulle klart det, og sviktet barnet mitt

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

[Anonym bruker]

Jeg reagerte litt på en artikkel i et blad/avis hvor det stod om en mor med multihandicappet barn.

 

I en setning skriver hun om sinne og frustrasjon over forslag om tidlig ultralyd, på det grunnlag at hun føler folk da vil "velge bort" alle barn, uansett avvik som blir funnet. Hun føler de som støtter et slikt forslag ikke godtar hennes barn, og at det vil føre til et samfunn hvor de få som blir født "annerledes" vil bli enda mer diskriminert...

 

På slutten av artikkelen derimot,- sier hun at hun noen gang ser på datteren og lurer på om hun ville ha valgt og bli født selv, om hun visste hva livet hennes ville innebære..:Hadde hun da valgt og få leve, eller hadde hun ikke....Ergo, jeg tolker det dithen at hadde hun VISST om handicappet til barnet i tidlig stadie, hadde hun valgt og bære det frem alikevel, eller ikke???Og det fakutm at hun føler "alle" som tar tidlig UL, vil ta abort om avvik finnes, er det noe hun tror fordi hun SELV hadde gjort det???

 

Er ikke det veldig selvmotigende? Også skal hun sitte der og moralisere alle som er for en tidlig ultralyd? For jeg er hellig overbevist om at mange som får VITE at barnet som kommer vil være "annerledes" ikke automatisk vil velge abort. Det er et barn, et liv og man har visst om det lenge at man bærer på det, blitt kjent med det osv..

 

Jeg er som HI, jeg tror ikke jeg ville ha taklet et barn med ekstra behov, kontrollfreak jeg er...Men samtidig så tenker jeg på hvor "knyttet" jeg var til livet i magen da jeg var på ultralyd i uke7, pga magesmerter....Alt var ok, men om man DA hadde gunnet avvik, at barnet ville bli født "annerledes";- jeg vet jammen ikke om det hadde vært et greit valg....Og det tror jeg gjelder mange fler enn meg...Også HI..Om hun havner i den situasjon en dag at hun bærer på et nytt liv, og får høre at det er noe med den lille,- abort er ikke nødvendigvis en naturlig avgjørelse og ta når den dag kommer....

Anonymous poster hash: 64855...1ec

[Countess]

 

Kan bare snakke for meg selv, men jeg er redd for det fordi jeg ikke kan noe om det. Jeg vet ingenting. Jeg har ingen i familie, eller bekjente som kan fortelle meg heller. Og om noen hadde fortalt meg hadde jeg nok ikke forstått det da heller. Man må vel nesten bare være der for å forstå hvordan det er. Jeg vet det er mange diagnoser som er skumlere, og verre. Men jeg (som kanskje mange andre) hører mest, leser mest osv om mennesker med DS. Jeg hører om det, men vet ingenting. Det er vel mest frykt for meg selv. Jeg er livredd for å ikke lykkes som mor. Og siden fleste parten av historiene jeg hører om er DS, så er jeg bare redd for at jeg ikke skulle klart det, og sviktet barnet mitt

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

Jeg tror at du ville klart det kjempebra!!

Det er sunt å tro at man ikke vil mestre alt i verden..det er vel da man gjør den større innsatsen

Hadde jeg fått vite det når jeg gikk gravid at hun hadde DS hadde det nok vært tyngre. Da hadde jeg ikke visst hvem jeg kom til å treffe uker/mnd senere. Når jeg ser på henne (akkurat nå) så ser jeg en helt vanlig baby! For det er bare det hun er.. Hun er ikke baby med downs. Hun er bare baby

Hun lukter baby, har babyansikt, babyhud, babylyder og babyfakter.

Hun er ikke noe annerledes en den andre jenta me da hun var baby. Hun krever ikke mer (selv om jeg hadde glemt av at man hadde puppen ute HELE dagen) og jeg er så absolutt ikke sliten!

 

Kanskje det kommer en dag det blir tyngre..men da kjenner og elsker jeg henta mi til og med høyere enn jeg gjør idag, og er derfor ennå bedre rustet de det enn jeg er nå!

 

Jeg visste heller ikke noe om babyene, bare om store barn/voksne, med downs.. Derfor var jo jeg også redd for det..

Men tro meg når jeg sier at de er bare babyer

Om du noen sinne skulle oppleve å få et barn med downs syndrom (noe du mer sannsynlig ikke vil gjøre) så vil du skjønne akkurat hva jeg mener

[Anonym bruker]

 

Kan bare snakke for meg selv, men jeg er redd for det fordi jeg ikke kan noe om det. Jeg vet ingenting. Jeg har ingen i familie, eller bekjente som kan fortelle meg heller. Og om noen hadde fortalt meg hadde jeg nok ikke forstått det da heller. Man må vel nesten bare være der for å forstå hvordan det er. Jeg vet det er mange diagnoser som er skumlere, og verre. Men jeg (som kanskje mange andre) hører mest, leser mest osv om mennesker med DS. Jeg hører om det, men vet ingenting. Det er vel mest frykt for meg selv. Jeg er livredd for å ikke lykkes som mor. Og siden fleste parten av historiene jeg hører om er DS, så er jeg bare redd for at jeg ikke skulle klart det, og sviktet barnet mitt

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

Jeg tror at du ville klart det kjempebra!!

Det er sunt å tro at man ikke vil mestre alt i verden..det er vel da man gjør den større innsatsen

Hadde jeg fått vite det når jeg gikk gravid at hun hadde DS hadde det nok vært tyngre. Da hadde jeg ikke visst hvem jeg kom til å treffe uker/mnd senere. Når jeg ser på henne (akkurat nå) så ser jeg en helt vanlig baby! For det er bare det hun er.. Hun er ikke baby med downs. Hun er bare baby

Hun lukter baby, har babyansikt, babyhud, babylyder og babyfakter.

Hun er ikke noe annerledes en den andre jenta me da hun var baby. Hun krever ikke mer (selv om jeg hadde glemt av at man hadde puppen ute HELE dagen) og jeg er så absolutt ikke sliten!

 

Kanskje det kommer en dag det blir tyngre..men da kjenner og elsker jeg henta mi til og med høyere enn jeg gjør idag, og er derfor ennå bedre rustet de det enn jeg er nå!

 

Jeg visste heller ikke noe om babyene, bare om store barn/voksne, med downs.. Derfor var jo jeg også redd for det..

Men tro meg når jeg sier at de er bare babyer

Om du noen sinne skulle oppleve å få et barn med downs syndrom (noe du mer sannsynlig ikke vil gjøre) så vil du skjønne akkurat hva jeg mener

 

Der felte jeg faktisk en tåre! Ikke fordi jeg ble trist, men fordi du virker utrolig sterk! Ikke misforstå meg. Men du har en 3 uker gammel datter, og du visste ingenting på forhånd. Det at du er så rolig over alt nå, det er for meg noe fantastisk. Og det er der jeg blir redd, jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på den første tiden.  Redselen = Uvitenhet, om du forstår? Hos meg er alle tegn til liv hjertelig velkommen, uansett! Men vil ikke legge skjul på at noe skremmer meg mer enn annet. Jenten din er nok nydelig der hun ligger å spreller, lager søte babylyder. Og gratulerer!

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

[Countess]

 

 

 

Kan bare snakke for meg selv, men jeg er redd for det fordi jeg ikke kan noe om det. Jeg vet ingenting. Jeg har ingen i familie, eller bekjente som kan fortelle meg heller. Og om noen hadde fortalt meg hadde jeg nok ikke forstått det da heller. Man må vel nesten bare være der for å forstå hvordan det er. Jeg vet det er mange diagnoser som er skumlere, og verre. Men jeg (som kanskje mange andre) hører mest, leser mest osv om mennesker med DS. Jeg hører om det, men vet ingenting. Det er vel mest frykt for meg selv. Jeg er livredd for å ikke lykkes som mor. Og siden fleste parten av historiene jeg hører om er DS, så er jeg bare redd for at jeg ikke skulle klart det, og sviktet barnet mitt

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

Jeg tror at du ville klart det kjempebra!!

Det er sunt å tro at man ikke vil mestre alt i verden..det er vel da man gjør den større innsatsen

Hadde jeg fått vite det når jeg gikk gravid at hun hadde DS hadde det nok vært tyngre. Da hadde jeg ikke visst hvem jeg kom til å treffe uker/mnd senere. Når jeg ser på henne (akkurat nå) så ser jeg en helt vanlig baby! For det er bare det hun er.. Hun er ikke baby med downs. Hun er bare baby

Hun lukter baby, har babyansikt, babyhud, babylyder og babyfakter.

Hun er ikke noe annerledes en den andre jenta me da hun var baby. Hun krever ikke mer (selv om jeg hadde glemt av at man hadde puppen ute HELE dagen) og jeg er så absolutt ikke sliten!

 

Kanskje det kommer en dag det blir tyngre..men da kjenner og elsker jeg henta mi til og med høyere enn jeg gjør idag, og er derfor ennå bedre rustet de det enn jeg er nå!

 

Jeg visste heller ikke noe om babyene, bare om store barn/voksne, med downs.. Derfor var jo jeg også redd for det..

Men tro meg når jeg sier at de er bare babyer

Om du noen sinne skulle oppleve å få et barn med downs syndrom (noe du mer sannsynlig ikke vil gjøre) så vil du skjønne akkurat hva jeg mener

Der felte jeg faktisk en tåre! Ikke fordi jeg ble trist, men fordi du virker utrolig sterk! Ikke misforstå meg. Men du har en 3 uker gammel datter, og du visste ingenting på forhånd. Det at du er så rolig over alt nå, det er for meg noe fantastisk. Og det er der jeg blir redd, jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på den første tiden. Redselen = Uvitenhet, om du forstår? Hos meg er alle tegn til liv hjertelig velkommen, uansett! Men vil ikke legge skjul på at noe skremmer meg mer enn annet. Jenten din er nok nydelig der hun ligger å spreller, lager søte babylyder. Og gratulerer!

 

Anonymous poster hash: 320f2...d8a

Takk! jeg reagerte annerledes i starten, og som sagt så har jeg det slik jeg har det nå pga en fantastisk samboer(!) og familie.. Men ingen reaksjoner er den riktige, og alle er nok like vanlige.

 

Legen som bekreftet resultatet for oss sa at han følte vi tok det hele veldig fint og at vi hadde en fin innstilling. Han fortalte at mange reagerte kraftig! Noen ville ikke se barna engang.. Men han hadde heldigvis ennå til gode å møte de som ikke endret innstilling når sjokket la seg

 

Men det du sier gjelder vel for alt.. Det man ikke forstår, det frykter man! Men heldigvis er det ikke alt man kan eller skal forstå.. Det sies også at man ikke får mer enn man kan takle..

Men kanskje du ikke er fullt så usikker når du ser hvor fint det faktisk kan gå

[Gjest sussie77]

Barn med Downs syndrom er nok like forskjellige som andre barn. Noen er nok mer krevende, mens andre ikke så krevende.

[Anonym bruker]

Det er også krevende med 2-3-4-5-6 barn også....noe de fleste vet, men alikevel så bærer de frem barn etter barn... Men så fort de får vite at fosteret kan ha eller har Downs, nei da blir det plutselig for vanskelig for de...

Ufattelig..

Barn med Downs er engler på jord og har så mye kjærlighet og tillit og omsorg i seg som vi alle har mye å lære av.....

Jeg er ikke mor til et barn med Downs selv, men vet jeg ikke hadde tatt abort om jeg hadde fått vite at barnet jeg bærer på hadde Downs.

Anonymous poster hash: 23027...999