Uke 36 - føler meg elendig

[Anonym bruker]

Egentlig bare en sutretråd. Håper noen kan si at de også hadde det sånn - men at det ble bra til slutt.

 

Føler meg helt forferdelig. Har hittil hatt et greit svangerskap med vanlige plager, men nå føles alt fælt.

 

Kvalmen har kommet tilbake, og har hodepine.

Jeg er liten/slank gravid, men det føles som jeg veier på størrelse med en middels tykk flodhest. Når jeg må gå, går jeg som om jeg skulle vært gravid med femlinger og ha førti i feber.

Jeg sover dårlig om natten, og de siste dagene ligger jeg bare og døser hele tiden, nærmest hele dagen.

Konstant halsbrann. Kan våkne å tro at halsen min har blitt etset bort eller noe.

Orker ikke denne utrolig skarpe luktesansen min mer. Synes jeg kjenner min egen vemmelige kroppslukt, og blir kvalm.

Plutselige vondter og smerter.

Puster og peser.

Er så trangt at når ungen snur seg kjennes det ut som jeg er i fritt fall, blir kvalm. Plutselig sparker babyen på vonde steder, og hender jeg våkner opp av at jeg roper, fordi det gjør så vondt.

Generelt dårlig allmenntilstand. Orker ingenting, har egentlig hauger av ting jeg bør gjøre. Må bare ligge på sofaen med lukkede øyne, sovner, karrer meg på toalettet og ser mitt eget mistrøstige ansikt i speilet, karrer meg tilbake på sofaen, døser av igjen.

Orker i-n-g-e-n-t-i-n-g. Føler meg syk, uten å være syk.

 

Dette begynner å gå på psyken min også. Skjønner jo at jeg vil føle meg bedre når jeg ikke er gravid lenger, men klarer ikke å forestille meg det. Føler meg iblant helt udugelig som gravid - for jeg er jo frisk, i motsetning til mange andre. Jeg bare føler meg helt elendig.

 

Føler alle andre i min situasjon er positive supermennesker. I tillegg til å passe de seks andre barna sine, pusser de opp fantastiske barnerom, sitter og kurrer på kveldene om hvor mye de gleder seg til å se den nye prinsessen, redebygger, vasker babyklær og treffer venninner.

 

Mitt "barnerom" ser mer ut som en bod, orker ikke treffe folk utenom jobb, bare tanken på å vaske meg gjennom de posene med klær jeg har skaffet gjør meg helt matt.

 

Har ikke vann i kroppen, perfekt blodtrykk, perfekt vekt, har vært i jobb hele tiden, har ikke andre barn, har støttende mann. Har til og med så støttende mann at når jeg begynner å sutre fordi jeg har dårlig samvittighet over å være så sutrende, så mener han at jeg ikke absolutt ikke er sutrende.

 

Skjønner ikke hvordan jeg skal orke en måned til med dette. Men har selvfølgelig litt angst for fødsel også.

 

Vil bare kunne føle meg litt ok igjen - men husker ikke lenger hvordan det var å kunne føle seg ok.

 

Kan noen fortelle meg at de også hadde det sånn - og nå løper halvmaraton og er lykkelig?

 

Føler meg sånn passe udugelig.

Anonymous poster hash: f3427...1f8

[Anonym bruker]

 

Egentlig bare en sutretråd. Håper noen kan si at de også hadde det sånn - men at det ble bra til slutt.

 

Føler meg helt forferdelig. Har hittil hatt et greit svangerskap med vanlige plager, men nå føles alt fælt.

 

Kvalmen har kommet tilbake, og har hodepine.

Jeg er liten/slank gravid, men det føles som jeg veier på størrelse med en middels tykk flodhest. Når jeg må gå, går jeg som om jeg skulle vært gravid med femlinger og ha førti i feber.

Jeg sover dårlig om natten, og de siste dagene ligger jeg bare og døser hele tiden, nærmest hele dagen.

Konstant halsbrann. Kan våkne å tro at halsen min har blitt etset bort eller noe.

Orker ikke denne utrolig skarpe luktesansen min mer. Synes jeg kjenner min egen vemmelige kroppslukt, og blir kvalm.

Plutselige vondter og smerter.

Puster og peser.

Er så trangt at når ungen snur seg kjennes det ut som jeg er i fritt fall, blir kvalm. Plutselig sparker babyen på vonde steder, og hender jeg våkner opp av at jeg roper, fordi det gjør så vondt.

Generelt dårlig allmenntilstand. Orker ingenting, har egentlig hauger av ting jeg bør gjøre. Må bare ligge på sofaen med lukkede øyne, sovner, karrer meg på toalettet og ser mitt eget mistrøstige ansikt i speilet, karrer meg tilbake på sofaen, døser av igjen.

Orker i-n-g-e-n-t-i-n-g. Føler meg syk, uten å være syk.

 

Dette begynner å gå på psyken min også. Skjønner jo at jeg vil føle meg bedre når jeg ikke er gravid lenger, men klarer ikke å forestille meg det. Føler meg iblant helt udugelig som gravid - for jeg er jo frisk, i motsetning til mange andre. Jeg bare føler meg helt elendig.

 

Føler alle andre i min situasjon er positive supermennesker. I tillegg til å passe de seks andre barna sine, pusser de opp fantastiske barnerom, sitter og kurrer på kveldene om hvor mye de gleder seg til å se den nye prinsessen, redebygger, vasker babyklær og treffer venninner.

 

Mitt "barnerom" ser mer ut som en bod, orker ikke treffe folk utenom jobb, bare tanken på å vaske meg gjennom de posene med klær jeg har skaffet gjør meg helt matt.

 

Har ikke vann i kroppen, perfekt blodtrykk, perfekt vekt, har vært i jobb hele tiden, har ikke andre barn, har støttende mann. Har til og med så støttende mann at når jeg begynner å sutre fordi jeg har dårlig samvittighet over å være så sutrende, så mener han at jeg ikke absolutt ikke er sutrende.

 

Skjønner ikke hvordan jeg skal orke en måned til med dette. Men har selvfølgelig litt angst for fødsel også.

 

Vil bare kunne føle meg litt ok igjen - men husker ikke lenger hvordan det var å kunne føle seg ok.

 

Kan noen fortelle meg at de også hadde det sånn - og nå løper halvmaraton og er lykkelig?

 

Føler meg sånn passe udugelig.

 

Anonymous poster hash: f3427...1f8

 

.

 

Anonymous poster hash: f3427...1f8

[Anonym bruker]

må humre litt når jeg leser det du skriver: JA DET ER HELT JÆVLIG TIL TIDER Å VÆRE GRAVID!!!

Man skal få lov til å klage og sutre når hele kroppen blir et fremmed bosted for en liten kropp som overhodet ikke tar hensyn til moderskipet som faktisk går der og bærer på denne lille kroppen som sparker på uante,forferdelig vonde plasser. Skulle nesten tro de gjorde det med vilje til tider!

Og alle vondter og plager man faktisk har år man går der som en rugekasse og skaper nytt liv, det er himla mange rare vondter man får! Man hadde ikke drømt om at man skulle føle seg så nedslitt og så rar og så ut av komfortsonen sin når man egentlig skal gå der og strutte av lykke hele forbanna tida, når det eneste man vil gjøre er å få denne ailien inne i kroppen UT NÅ, slik at ting kan bli litt bedre!

Men så var det denne ødselen man skal igjennom før noe slikt kan skje, og da vil man egentlgi ikke føde likevel i kveld...kan vente til i morgen iallefall...kanskje er man litt mer opplagt da, KANSKJE har man sovet LITT bedre enn nettene før, selv om sjansen for å bli mindre hval på natta ikke akkurat øker med tida...

 

Jeg føler så inni natta med deg!

Jeg har vært igjennom dette tre ganger, alle forskjellig. men en fellesnevner: når det begynner å gå mot slutten av svangerskapet er man så lei, så trøtt av innvadereren, lei av alle vondter, man er tung , ikke seg selv, går så langsomt som ei snegle (jeg gjorde det.Var så treig til å gå at jeg nesten gikk baklengs..!)man er drittlei ballen som konstant er i veien når man skal bøye og tøye,man sitter langt fra bordet fordi magen tar sånn plass,sånn at man får mat i fanget(eller midt på magen helst!). Å få på seg sko er et maraton i seg selv og å kle på seg bukser og sokker er bare dritt. Å vaske føttene kan man nesten bare glemme, iallefall intimbarberingen...

 

Nei, ære være oss som faktisk går gravid, vi har absolutt lov til å klage!!!

 

Lykke til, du kommer tilbake når den lille innvadereren har kommet seg ut!

 

 

Anonymous poster hash: 8d2da...f31

[Valentines]

Jeg er gravid i uke 36 med nr 4 og jeg lover at du ikke er alene om å ha det sånn. Jeg har ingen spesielle komplikasjoner, men gudbedre jeg føler meg tung, varm, lite bevegelig, klam og uvel. Har nesten litt klaustrofobi i min egen kropp. Jeg lover også at du kommer til å føle deg mye bedre en liten stund etter fødselen

[Anonym bruker]

Jeg og følte meg mer sliten og forferdelig sliten i 1 sv.skap. Nå som jeg er gravid igjen og har flere plager, har jeg merkelig nok mer energi:o

 

Har d som deg utrolig tungt om dagen men har vært hyper på å vaske og rydde likevel. Fikk på en måte ny energi fom uke 35. Men nå ha jeg omprioritert veldig denne gangen. Ble helt i begynnelsen gradvis sykmeldt og ble 100% sykmeldt fom uke 30 pga bekkenløsning, blodtrykksfall og hyppige kynnere. Så har ikke slitt meg ut på jobb men brukt energien på jenta vår og hjemmet vårt. Er særdeles lite sosial utenom å treffe venninner med jevnaldrende barn.

 

Gir en klem til deg men lover deg at alt (nesten) er glemt når ungen din kommer. Livet blir aldri d samme igjen og enn husker ikke hvordan livet var før enn fikk barn:) du kommer til å være dødsliten men ingenting i hele verden er mer verdt å være sliten for.

Lykke til i ventetiden:)

 

Anonymous poster hash: e5a84...dc8

[Anonym bruker]

Du skriver at du ikke orker noe uten om jobb, men hvis du jobber, så orker du jo fortsatt mye! Det er veldig mange som blir sykemeldt lenge før der du er nå, fordi de er utslitte, som du er nå.

 

Du nærmer deg veldig permisjon og da slipper du å gå på jobb 8 timer hver dag (pluss reise), så da har du 8 timer å vaske klær og ordne ting som du ikke har nå. Og ettersom du ikke trenger 8 timer hver dag for å få ordnet ting, så har du også mye ekstra tid til å slappe av.

 

Jeg var utslitt da jeg hadde ca 2 måneder igjen av mitt siste svangerskap, så planen min var å tvinge meg gjennom en uke på jobb for jeg "ikke kunne" være syk (selvfølgelig kunne jeg, men det passet veldig dårlig) og så høre med legen om jeg kunne bli litt sykemeldt for å klare meg tiden ut til permisjonen. Etter den grusomme uka på jobb, hadde jeg fri en helg og så på mandagen når ting på jobben var mer som normalt igjen, hadde jeg helt glemt hvor sliten jeg var fordi da var formen bedre.

 

For å få sove, så stablet jeg opp puter bak meg sånn at jeg nesten satt og sov, for da merket jeg ikke halsbrannen så godt og så hadde jeg esker med gavison (tror jeg det het) på nattbordet sånn at jeg kunne spise det når jeg våknet pga halsbrannen. Jeg var plaget av halsbrannen under fødselen også, men omtrent i det øyeblikket babyen var ute, så var halsbrannen også borte! 

 

Det er også sånn at en fødsel gjør litt vondt sånn at det å ha en del plager mot slutten, er en måte for kroppen å gjøre det litt enklere for oss å gå gjennom fødselen, for det er jo tross alt den eneste måten vi kan bli kvitt alle plagene på! Lykke til og nå er det ikke lenge igjen!

Anonymous poster hash: 73f96...c34

[Anonym bruker]

Jeg kunne klaget på formen min fra morgen til kveld til tross for at jeg har ganske liten mage og har ca 4 uker til termin. Men jeg føler at alt er så tungt allikevel, fikk faktisk problemer med å puste denne uka fordi livmortoppen er ganske høyt oppe ved lungene, venter på at magen skal senke litt ned helt på slutten. Og selv om jeg ikke ser så veldig høygravid ut i andre sine øyne, føler jeg meg helt vrak til tider.

Og har så mye rot hjemme, har ikke begynt med å forberede meg, har 1 barn fra før av. Føler det er bare kaos overalt og orker ingenting. Denne uka har jeg endelig fri og neste uke er det mammaperm, kanskje jeg vil komme i gang med forberedelsesprosessen da:P

 

Det er overhodet ikke deilig være gravid over lengre tid...

 

Anonymous poster hash: 1f6a3...74b

[Anonym bruker]

Men har du målt blodtrykket etter du begynte å få vondt i hodet? Svangerskapsforgiftning kan komme brått også, og er vanligst hos førstegangsgravide. Ville fått en sjekk.

 

Anonymous poster hash: c155a...80b

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Føler meg seriøst bedre bare av å lese sympatisvarene deres. Skal til lege i morgen, ber dem sjekke blodtrykket mitt for sikkerhets skyld. Og vurderer å bli hjemme fra jobb hvis det ikke bedrer seg litt, selv om det er surt når permisjonen uansett begynner neste uke. Tusen takk for svar! Hilsen trådstarter som har spist litt, vagget en liten tur rundt kvartalet, tatt to paracet - og føler seg litt bedre.

Anonymous poster hash: f3427...1f8