Sønnen til kjæresten min dyttet sønnen min !!

[Anonym bruker]

Han er 7 måneder, sto i grinden mens jeg var på kjøkkenet og lagde mat. Er på vei inn til stuen og ser akkurat at sønnen til samboeren min ta hendene hans bort fra kanten av grinden og dytter han ned så han faller bakover og slår hodet. Han hyler og jeg kommer løpende og løfter han opp. Skal akkurat til å åpne munnen når stesønnen sier kaldt - pappa kommer aldri til å tro deg ....

Ble helt sjokka, og klarte ikke få frem et ord ....

Hva gjør jeg med en slik situasjon ? For han har hvertfall rett i en ting. Samboeren min hadde ikke trodd meg hadde jeg fortalt dette ....

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

[Anonym bruker]

Hvis samboeren din ikke stoler på deg har dere jo ett ALVORLIG problem!

Anonymous poster hash: 43fb4...b80

[Anonym bruker]

Hadde fortalt det uansett.

 

Anonymous poster hash: 480fb...697

[Anonym bruker]

Sønnen din eller sønnen deres?

Anonymous poster hash: 77626...a6a

[Anonym bruker]

Sønnen din eller sønnen deres? Anonymous poster hash: 77626...a6a

Vår felles sønn. Sønnen til min samboer er elleve og er på besøk kun i ferier da han bor i andre enden av landet.

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

[Caprica]

Selvfølgelig må du fortelle det! Og for denne guttens skyld håper jeg virkelig samboeren tror deg, for det kan jo virke som om denne gutten trenger hjelp.

Og om jeg var deg ville jeg aldri aldri aldri latt de to barna være alene!

[Tante Gustava]

Er nok et klassisk tilfelle av sjalusi fra storebror. Eller er den minste kun din sønn?

Helt normalt å bli sjalu når det kommer små til verden. Og kanskje spesielt hvis pappa får en ny familie som gutten ikke føler seg som et fullverdig medlem av. Du sier ikke noe om hvor gammel storebror er?

Dere bør sørge for å involvere gutten mest mulig i livet til den lille, og pappa bør prioritere å tilbringe alenetid med ham for å passe på at han ikke føler seg glemt i denne nye situasjonen.

 

Men det største problemet her må jeg si er at du mener at samboeren din ikke vil tro på deg hvis du forteller hva som har skjedd. Det høres ut som dere har grunnleggende tillitsproblemer hvis han vil tvile på deg.

[Anonym bruker]

Når en på 11 år dytter en på 7 mnd med vilje og i tillegg sier at du ikke kommer til å bli trodd, er det noe alvorlig galt med 11 åringen.

Hadde det skjedd hos meg hadde 11 åringen sittet på trappa med all bagasje pakket når faren kom hjem.

 

 

Anonymous poster hash: 106de...e5e

[gale damen]

Hvis en elleve års gutt er i stand til å med vilje gjøre skade på sin syv måneder gamle bror, og i tillegg viser en sånn reaksjon, er man da, etter min mening, langt forbi å løse problemet ved å "involvere gutten mer" og ellers dille og dalle. Jeg kan forstå at samboeren stiller seg litt tvilende til at gutten har gjort det, for hvilken far ville vel trodd at en sønn kunne gjøre noe sånt mot en baby?

Snakk fornuftig med samboer om å skaffe gutten profesjonell hjelp, og vær rolig og bestemt. Det handler om å ta vare på en baby som ikke er i stand til å beskytte seg selv.

Og som noen andre sier - du kan ikke la de to barna være alene ett eneste sekund.

[Anonym bruker]

Gutten er jo syk! Hadde satt som et krav til samboer at han alltid må være tilstede og passe gutten når han er der + at han må få hjelp i en eller annen form, terapi feks...

Anonymous poster hash: 14b7f...fca

[Anonym bruker]

Høres ut som om elleveåringen ikke har det helt bra med pappas nye familie? Du skriver ikke noe om hvordan han oppfører seg ellers når han er hos dere, og heller ikke noe om hvilket forhold du har til ham eller dere har til ekskona. Men jeg hadde nok blitt ganske sinna og nektet elleveåringen å være alene med babyen.

 

Om ikke samboeren din tar deg alvorlig og videre tar en alvorsprat med elleveåringen (evt skaffer hjelp til ham) ville jeg nok overveid å droppe samboeren i samme slengen. Slik oppførsel er uakseptabel, og det ligger nok ganske mye mer bak inne i sønnens hode. Han kan virkelig ikke være helt i balanse med seg selv.

Anonymous poster hash: fc57d...918

[Anonym bruker]

Kun en elleveåring med store smerter i seg ville gjort noe slikt. Dette er ikke normal oppførsel for et så stort barn! Ja, sjalusi er normalt, men å skade en baby er noe som strider imot alt vi har i oss. 

 

Du må snakke med samboeren din og dere begge må hjelpe storebror! Han har det vondt og er en fare for seg selv og andre. Og få samboeren din til å snakke med eksen sin, her må ALLE voksne hjelpe til! 

 

Dette er ikke tidspunktet for å telle feil ved hverandre og gnage på gammel uenighet. Nå må dere bestemme dere for å hjelpe en ung gutt som sliter! Ikke dille-dallle, men skaffe ham hjelp via BUP, ordne forholdene mellom dere voksne og gjøre livet til denne unge gutten tryggere og mer stabilt. Ikke at dere er slemme med ham nå altså, men noe i livet hans gjør ham vondt nå, og det kan bli farlig!

Anonymous poster hash: 114fc...223

[Gjest sussie77]

Dette hadde jeg tatt veldig alvorlig. Gutten er tross alt 11 år, og den andre gutten bare en baby. Da hadde jeg blitt skikkelig sint.(selv om det sikkert ikke er pedagogisk riktig) Og ja dette må du fortelle til faren hans. Han nå jo ha store problemer og trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har et godt tillitsforhold, men når det gjelder sønnen hans har han fullstendig skylapper på. Det føles helt sinnsykt å stå på utsiden å se på hvordan han er, og at ikke min samboer ser ..

Det jeg(og andre) ser er en gutt med store problemer. Jeg har flere ganger tatt det opp med samboer, men han nekter å innse at noe er galt.

Mye av problemet er også at han er her kun et par ganger i året, og jeg skjønner jo at samboeren min gjerne vil nyte den lille tiden de har da. Jeg skjønner også det er vanskelig for barnet å bo så langt unna faren, og at han bare ser han et par ganger i året, og selvfølgelig skjønner jeg det kan være vanskelig og at det kan oppstå sjalusi når far får ny sønn som får far året rundt ....

Jeg mener selv med hånden på hjertet at jeg har gjort alt jeg kan for at sønnen hans skal føle seg velkommen, og at han skal føle seg hjemme. Jeg prøver forskjellige tilnærmelser med han for å få kontakt med han, men .... Ingenting.. Ingenting ..han snakker ikke med meg, ser ikke på meg, svarer ikke når jeg spør om ting, går ut av rommet om om faren går på feks do.

Han har vært her en gang siden broren hans kom til verden, men ingen interesse der heller.

 

At han er slik mot meg kan jeg tåle og til en viss grad forstå. Han er her en helg/langhelg et par ganger i året, og jeg ser jo hvor mye det betyr for samboeren min.

Men nå er jeg faktisk redd.

Og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal gå fremover med dette.

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

[Anonym bruker]

Jeg og samboer har et godt tillitsforhold, men når det gjelder sønnen hans har han fullstendig skylapper på. Det føles helt sinnsykt å stå på utsiden å se på hvordan han er, og at ikke min samboer ser ..

Det jeg(og andre) ser er en gutt med store problemer. Jeg har flere ganger tatt det opp med samboer, men han nekter å innse at noe er galt.

Mye av problemet er også at han er her kun et par ganger i året, og jeg skjønner jo at samboeren min gjerne vil nyte den lille tiden de har da. Jeg skjønner også det er vanskelig for barnet å bo så langt unna faren, og at han bare ser han et par ganger i året, og selvfølgelig skjønner jeg det kan være vanskelig og at det kan oppstå sjalusi når far får ny sønn som får far året rundt ....

Jeg mener selv med hånden på hjertet at jeg har gjort alt jeg kan for at sønnen hans skal føle seg velkommen, og at han skal føle seg hjemme. Jeg prøver forskjellige tilnærmelser med han for å få kontakt med han, men .... Ingenting.. Ingenting ..han snakker ikke med meg, ser ikke på meg, svarer ikke når jeg spør om ting, går ut av rommet om om faren går på feks do.

Han har vært her en gang siden broren hans kom til verden, men ingen interesse der heller.

 

At han er slik mot meg kan jeg tåle og til en viss grad forstå. Han er her en helg/langhelg et par ganger i året, og jeg ser jo hvor mye det betyr for samboeren min.

Men nå er jeg faktisk redd.

Og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal gå fremover med dette.

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

Nei, vettu, jeg hadde forlangt at samboeren var med gutten al den tiden han er hos dere og babyen er i hus. I så fall må målet være at slike situasjoner kan oppstå der barnet er i fare.

 

Om han ikke vil se problemene ville jeg egentlig også revidert hele forholdet tror jeg, men det får være opp til deg. Du skal i hvert fall ikke trenge å gå på kompromiss med minstens sikkerhet.

 

Kanskje du kan ta kontakt med eksen til samboeren din? Det er de to som har myndighet over gutten - du får ikke gjort så mye med det selv. Kanskje hun ikke er klar over at barnet oppfører seg slik hos dere?

 

Anonymous poster hash: fc57d...918

[Anonym bruker]

Hvis han ikke forstår problemet hadde jeg tatt med minstemål og dratt bort så kunne far og sønn vært alene de helgene.

Halvbrødre får de lære seg å være når minsten er litt eldre :-)

 

Anonymous poster hash: e3297...b93

[Anonym bruker]

Blir helt sjokkert over hva 11 åringen sa etterpå, hadde gått kaldt nedover ryggen min av å høre noe så utspekulert jævlig av et så ungt menneske. Han skulle fått vite hvor skapet står umiddelbart etterpå, og så får årsaken til det komme i andre rekke og følges opp, sånt gjør man bare ikke og det må man få sagt klart ifra om! Det hadde vært annerledes om det bare var de voksne det gikk utover. Klarer ikke faren å gjøre noe får du gi han valget om at DU heretter kommer til å gjøre det du må. Det er tross alt en liten felles sønn der også, som tåler mye mindre enn en 11 åring. Enkelte foreldre er så pysete!

 

Anonymous poster hash: e8416...8b7

[Anonym bruker]

Hadde sagt ifra til samboeren din hva som hadde skjedd og i tilleg krevd at pappan var tilstede 100% av tiden sønnen er der. Om ikke hadde jeg tatt en helg hos moren din/ veninner med sønnen din hver gang halvbroren kommer. Dette er sykt og en 11 åring er istand til mer om han gjør dette og sier det utspekulerte etterpå. Du må sette din sønns sikkerhet først, ikke vente på alvorligere saker. Pappan her har tydeligvis fryktelig dårlig samvittighet med tanke på eldstesønn om han har skylapper. Men vil han pushe det så mye at du flytter og han blir helgepappa for et nytt barn. Isåfall ville jeg frykta for sikkerheten til minste de gangene i året pappan hadde begge . Skummel unge....

 

Anonymous poster hash: 1f842...cc7

[Gjest yrild]

Deres sønn kan du klare å beskytte, men helt ærlig må du få samboeren din til å forstå at sønnen trenger hjelp!! Sjalusi er en ting, men ondsakpsfull oppførsel av en elleveåring mot en baby er noe annet enn utfrysing av stemor!

 

 

Du må si at han ikke kan la ham være alene med babyen et sekund, det ville jeg faktisk lagt ned Veto på.... Mye kan man være uenige om, men når det kommer til å beskytte barnet mot unødig skade ville jeg vært steil og hard til det gikk inn i hodet på ham.

 

Familievernkontoret kan være en god instans til samtale om stesønnen.

[magica fra tryll]

Denne 11-åringen har det forferdelig med situasjonen. Håper virkelig de voksne klarer å hjelpe han, og ikke late som ingen ting, slik strategien nå tydeligvis er. Ja, det er flott å få hjelp fra profesjonelle, men bare de nærmeste kan skape endring. Han forandrer seg ikke av samtaler med "utenforstående". Han trenger virkelig at de voksne rundt han klarer å finne ut av dette, siden det er så tydelig at det ikke fungerer slik det er nå!

[Anonym bruker]

Denne 11-åringen har det forferdelig med situasjonen. Håper virkelig de voksne klarer å hjelpe han, og ikke late som ingen ting, slik strategien nå tydeligvis er. Ja, det er flott å få hjelp fra profesjonelle, men bare de nærmeste kan skape endring. Han forandrer seg ikke av samtaler med "utenforstående". Han trenger virkelig at de voksne rundt han klarer å finne ut av dette, siden det er så tydelig at det ikke fungerer slik det er nå!

Det er en helt håpløs og forferdelig situasjon !! jeg er kjempe fortvilet, for jeg vil jo gjerne at vi skal ha et godt forhold. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å ta det opp, men jeg møter fullstendig veggen, og får høre at jeg bare er bitter og missunnelig, og at han bare er litt sjenert. Det er helt sinnsykt. Jeg når ikke fram overhodet. Faren og moren har ikke kontakt. Har vurdert å ta kontakt med henne, men er redd det kommer til å bli et spetakkel ..... Men det blir kanskje det er verdt det, for dette går og funker jo ikke i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

[magica fra tryll]

 

Denne 11-åringen har det forferdelig med situasjonen. Håper virkelig de voksne klarer å hjelpe han, og ikke late som ingen ting, slik strategien nå tydeligvis er. Ja, det er flott å få hjelp fra profesjonelle, men bare de nærmeste kan skape endring. Han forandrer seg ikke av samtaler med "utenforstående". Han trenger virkelig at de voksne rundt han klarer å finne ut av dette, siden det er så tydelig at det ikke fungerer slik det er nå!

Det er en helt håpløs og forferdelig situasjon !! jeg er kjempe fortvilet, for jeg vil jo gjerne at vi skal ha et godt forhold. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å ta det opp, men jeg møter fullstendig veggen, og får høre at jeg bare er bitter og missunnelig, og at han bare er litt sjenert. Det er helt sinnsykt. Jeg når ikke fram overhodet. Faren og moren har ikke kontakt. Har vurdert å ta kontakt med henne, men er redd det kommer til å bli et spetakkel ..... Men det blir kanskje det er verdt det, for dette går og funker jo ikke i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: aeaa1...6b4

 

Ja, hvis du klarer å få ordnet opp i dette, gjør du virkelig en heltegjerning!! Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er klart at det er synd på 11 åringen og at han trenger hjelp - fort.

 

Men her hadde jeg lagt all pedagogikk til side og tatt han for meg. Jeg hadde sagt at dette forteller jeg ikke til faren din, men du og jeg vet hva som skjedde, og om det skjer en gang til skal jeg sørge for at du kommer til å angre dypt og inderlig! Jeg følger med på deg og du bør passe deg vel for å gjøre noe lignende igjen.

 

Tøffe ord til et barn, men han er stor nok til å vite konsekvensene av det han gjør, og han trenger å bli satt en støkk i. Han må vite at du følger med og ikke stoler på han i det hele tatt.

Anonymous poster hash: a20c0...89b

[Anonym bruker]

 

Det er klart at det er synd på 11 åringen og at han trenger hjelp - fort.

 

Men her hadde jeg lagt all pedagogikk til side og tatt han for meg. Jeg hadde sagt at dette forteller jeg ikke til faren din, men du og jeg vet hva som skjedde, og om det skjer en gang til skal jeg sørge for at du kommer til å angre dypt og inderlig! Jeg følger med på deg og du bør passe deg vel for å gjøre noe lignende igjen.

 

Tøffe ord til et barn, men han er stor nok til å vite konsekvensene av det han gjør, og han trenger å bli satt en støkk i. Han må vite at du følger med og ikke stoler på han i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: a20c0...89b

 

Er du vill?! Å true 11 årigen på den måten der kan i verste fall ende med at han får enda mer hat i seg og prøver å skade babyen i det skjulte! I beste fall ender HI opp med en stesønn som hater henne!!

 

HI: Hvis du ikke når gjennom til samboeren din, så får du si at dette forholdet ikke funker! Man kan ikke leve sammen med et menneske som ikke tror på en! 

 

Anonymous poster hash: 114fc...223

[Anonym bruker]

Skjønner at du føler situasjonen er i vranglås! Ikke lett å være stemor bestandig!

 

Jeg er ikke selv stemor, men en gang var jeg noens stebarn. Sønnen min har også steforeldre, og jeg ser at det iblant er vanskelig! Mange følelser - dine, farens, morens, 11-åringer...

 

Mannen din må ta tak i dette! Du må snakke med ham.

 

Ingen av oss her kan være helt sikre på hva som foregår, men jeg tror som flere her at 11-åringen er sjalu. Og det kan jeg godt forstå! Han får komme på besøk to helger i året -og til en far som da lar ham være hjemme med stemor mens han selv er ute et (kortere eller lengre) ærend. De to helgene burde far PRIORITERE sin eldste sønn - han bør faktisk ta seg bryet å rydde tid til den største gutten sin. Det er da vel selvsagt at 11-åringen føler seg ERSTATTET av en ny lillebror. Er kanskje ikke rart at han kan føle seg tilsidesatt når han får så lite tid med faren? Det rettferdiggjør aldri å skade en baby, men vi voksne må gå litt i oss selv også.

 

Hvorfor sees de så lite? To helger i året er INGENTING!

 

Far og mor... hvorfor snakker de ikke sammen? De må ta seg sammen for sønnen sin skyld! Det må du si til mannen din. En gutt som har nok sinne i seg til å skade en baby har antagelig problemer på andre plan også.

 

Du kan kontakte moren, det synes jeg. Men om du velger å gjøre det, ville jeg anbefale deg å vinkle det som at 11-åringen er en gutt som har det vondt og som du ønsker å hjelpe. Hun er mamma'n hans, å kritisere ham vil antagelig gjøre det vanskelig for deg å nå inn til henne.

 

Far må involvere seg. Han må ta initiativ til å være mer med sønnen. Mine barn har besteforeldre 70 mil unna - de ser hverandre oftere enn to ganger årlig... Akkurat det synes jeg faktisk dere må se på! Synes ikke det er rart dere få et problem med sjalusi!

 

Vår situasjon er litt annerledes enn deres, men søskensjalusi/ nyfamiliesjalusi har vi også opplevd. Her har det løst problemet at største har fått tid med forelder på tomannshånd, samt at vi har vært bevisste på å se på dem som brødre: "se, nå likner han deg! akkurat sånn gjorde du!" eller "se, så glad han er i deg, du er forbildet hans!" og så videre...

 

Håper dette hjalp deg litt til å situasjonen fra en annen vinkel! Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 4fd5e...36c