Jeg takler ikke å se henne skuffet!

[Anonym bruker]

Jeg har liten medfølelse når toåringen min hyler i sinne av trass, og jeg har ingen problem med å la henne klatre og herje og heller bare blåse på og trøste litt når hun slår seg og er lei seg. Men det er EN følelse jeg takler dårlig...

 

Hun hadde nettopp fått en ny jakke. Hun var så stolt! Hadde brukt den inne hele kvelden etter vi hadde kjøpt den og hele dagen før vi skulle bruke den ute for første gang når vi skulle besøke en av hennes venninner. MEN: så drar vi på besøk hos en jevnaldrende venninne. Hun hadde visst fått akkurat samme jakke, men med minni mus på. Det er akkurat som jeg kan se at den lille jenta mi prøver å holde maska mens skuffelsen synker inn. Hele kroppen hennes blir tyngre mens gleden over den nye jakka renner ut, der hun står å betrakter hva venninnen har. Litt senere når ikke den andre jenta ser på så ville hun ikke ha på jakka lengre, og vi kunne bare gi den bort mente hun. Skuffelse og tristhet på det viset der er jeg skikkelig dårlig på å takle! Jeg kunne valgt ut den med minni på til mitt barn også men jeg foretrekker klær uten prints og tenkte at det hun kom til å like den også uten (hun fikk ikke alternativet med minni på), og tanken slo meg ikke at hun kom til å se at noen andre hadde lik, bare med minni på... Men det fikk jeg angre på.

 

Dette er i veldig mange situasjoner altså, ikke bare denne. Er ofte skuffelse over ikke-materielle ting også. Feks at hun tror det er fri når hun står opp og skjønner at det er barnehagedag. Eller når hun prøver å ta kontakt med andre barn og de bare viker unna og hun står igjen aleine. Eller når hun oppdager at hun har misforsått og trodde vi skulle på lekeland/besøke noen osv og det egentlig er noe helt annet vi skal. Det stikker så dypt inn i mammahjertet at jeg bare har lyst til å gråte. Vet ikke hvorfor akkurat dette skal være det verste. Jeg er absolutt ikke noe overbeskyttende og overempatisk mamma sånn ellers.

 

Er det flere som kjenner seg igjen eller er det bare jeg som synes dette er vanskelig?

 

Anonymous poster hash: 1a5c6...f74

[nasse nøffen]

du er nok helt normal=)  og det er fordi at du elsker henne så høyt, og da kjenner du det på den måten=) Du har det nok værre enn henne... 

 

Jeg også husker når min gikk i barnehagen. Da var det en trekløver at jenter, som jeg observerte ikke lot min jente delta i leken. De gjemte seg noen ganger når vi kom i b.h.    Jeg hadde mest lyst å skrike og banke de ungene.. hehe... men jeg gikk ikke av forstanden, og hun hadde andre å leke meg,,, Men det var jo sååå vondt. Nå er de i samme klasse på skolen, tre kløveren er brutt, og de leker alle sammen=) 

 

Slike små skuffelser er vel endel av livet tenker jeg. De kan være store og noen mindre, men man lærer at slik er det.. Tror nok de har godt av det jeg

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler det, men skuffelse er dessverre en del av livet. Det som hjelper meg og mine barn er at vi prater om disse følelsene. "Ble du lei deg da hun andre jenta hadde jakke med Minni på?" "Det forstår jeg godt, for den var veldig fin" Kanskje neste gang vi skal kjøpe klær, så kan du få bli med og velge deg noe fint som du liker?" Det viktigste for barn er i all hovedsak å bli sett og anerkjent for de følelsene de har. Hvis de blir det, går følelsen fort over.

 

Anonymous poster hash: c5f29...ce6

[Anonym bruker]

Helt normalt å føle det slik. Vi ønsker alltid det beste for barna våre. Når de føler glede blir vi glade, og når de føler sorg/skuffelse føler vi det også.

 

Da eldste her var liten, og uten søsken gjorde jeg alt for gutten. I ditt tilfelle ville han fått den jakka med merket på også. Når noen andre fikk en leke han ville ha, kjøpte vi en sånn til han også. Men ettehvert fikk vi flere barn, og dersom de fikk noe, og noen venner av de fikk noe finere eller noe de heller ville ha, kunne vi ikke fortsette slik. Jeg merker den dag i dag at eldste "sliter" med misunnelse når andre har eller får noe han også vil ha. Da sutrer, klager og maser han hele tiden. For han har jo vært vant til å få det ettehvert. Og for meg er det enda vondere nå når jeg ikke kan gi etter. Så jeg råder deg til å heller lære henne å sette pris på det hun har fått, og at sånn er det bare at andre plutselig kan dukke opp med noe hun heller ville hatt.

 

Anonymous poster hash: 16229...419

[Syngensang]

Skjønnar deg godt eg, sjølv går eg og bekymrar meg for at barnet mitt skal bli mobba/ ikkje få venner når det blir større...er no 2,5 og veldig sosial, glad og godt likt av alle folk, så har ingen grunn til å bekymre meg. Men det bunnar nok i same følelsen som du har, at barna skal bli såra og skuffa... Forferdeleg følelse!

[Anonym bruker]

Åh jeg også hater å se barn bli skuffet! Ikke bare mitt barn, selv om det er aller verst. Men så lenge det er et barn så gjør det uansett fryktelig vondt, og jeg kan tenke på det i måneder og år etterpå og bli sint på meg selv fordi jeg ikke klarte å avverge det eller rette opp i det.

 

Føler at jeg skulle ønske jeg kunne beskytte barnet mitt mot alle skuffelser, men det ville jo vært litt dumt det også, for det er jo bra for dem å lære å takle skuffelser også, eller...?

 

Jeg tror for øvrig #3 har et veldig godt poeng. Det er utrolig viktig å anerkjenne følelsene deres, selv om den første innskytelsen og det man kanskje har mest lyst til er å få det til å gå over med en gang...

Anonymous poster hash: ddd07...bf4

[Magia]

Huff, skjønner så godt hva du mener. Skuffelse og det at andre sårer en er dessverre en del av livet, men jeg klarer ikke å takle at det rammer sønnen min for det. Stakkar liten! Hehe 

[Anonym bruker]

Godt å høre at det ikke bare er meg sa, hehe HI

 

Anonymous poster hash: 1a5c6...f74

[Himmel og hav]

Det viktigste, tenker jeg, er å skille litt på hva som er hennes skuffelse, og hva som er dine følelser. Selvfølgelig vil man som forelder ikke se at barna blir skuffet, triste og lei seg, og instinktet sier jo : reparér! Jeg vet med meg selv at jeg ville brent etter å kjøpe den jakka, skaffe den leka, eller gi barnet noe enda bedre. En  kompensasjon, en trøst, hva som helst for at skuffelsen bare skulle blåse bort. Det er bare det at det ikke er så lurt. Vi har et grelt eksempel på det i slekta, der en ungdom på 16 ikke takler skuffelser, overhode, og hvor foreldrene fortsatt løper fram og reparerer. Unger trenger å lære at skuffelser er en del av verden, at det å være skuffet er greit og at det går over, og de trenger å lære seg å takle følelsen, og ofte, så sitter behovet for å fikse opp mye lengre i oss som foreldre enn skuffelsen sitter i ungene.

[SameSara]

Er det bare jeg som synes det er litt rart at en 2-åring blir så tydelig skuffet over å ikke ha samme jakke som venninnen har?

[Caprica]

Som et lite plaster på såret til henne, hva med å kjøpe noen slike lapper man kan sy på med fine motiver?

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det! Sønnen min spiller fotball. Han liker det egentlig, men er ikke mottakelig for positive tilbakemeldinger, og det får han jo der. Han er også redd for å gjøre feil, si noe dumt.. fremstå dum, osv osv. Uansett. Han spilte en kamp, og prøvde virkelig å stå på. Når de hadde utkast sto han med hendene opp for å få den andre til å kaste til han, men det gjorde de aldri. Den følelsen når han ble skuffa hver gang, den gjorde vondt!! Kjenner det nå bare jeg skriver om det,.. Han vil egentlig, men er redd for å drite seg ut. Derfor er han en stille kar på banen som ikke baner seg vei, og ikke tør han sparke ballen heller.., så ingen vil gi han ballen

 

Anonymous poster hash: a8fa1...bf3

[Anonym bruker]

Er det bare jeg som synes det er litt rart at en 2-åring blir så tydelig skuffet over å ikke ha samme jakke som venninnen har?

Er det rart? Ja kanskje det er det. Hun ble iallfall veldig tydelig skuffet. Kanskje ikke på den måten at andre enn mamma ser det så lett. Prøvde å beskrive litt hvordan hun viste det i det hovedinnlegget jeg skrev. Er ikke noe jeg finner på. Vet ikke om det er unormalt for alderen eller ikke. Er nærmere tre enn to år men er fortsatt en toåring noen måneder til.

 

Takk for svar alle sammen. Var greit med litt innspill. Jeg merker jeg er veldig på å "reparere", det bør jeg kanskje slutte med skjønner jeg, hun må jo lære seg å takle skuffelse, er vel heller jeg som har et problem fordi jeg ikke klarer å se henne skuffet og lei seg. Jeg kjøpte faktisk ny jakke allerede før jeg skrev innlegget her, så jeg ser at jeg har noe å jobbe med. Var ikke noe som var så kostbart, så derfor hun fikk ny, men prisen er jo egentlig ikke relevant.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 1a5c6...f74