jeg vil så gjerne ha et barn til,men ikke kjærsten. :(

[Anonym bruker]

Hei. jeg ser flere sliter med det som jeg gjør også. jeg møtte min samboer for 2 år siden. jeg sa til han at jeg vil ha et barn til før jeg var 30 så han måtte også være sikker på dette. jeg er nå 29 år og han er 31. jeg har et barn fra før som er 7 år og han ingen pappa som stiller opp da hun ble unnfanget under et "one night stand" og faren er ikke rusfri i tilegg.. samborern min har en sønn på 4 år. i fjord (september) mnd ble jeg gravid. ikke planlagt! jeg opplevde plutselig melk i puppene så jeg trodde jeg var det å sluttet på pilla.. det viste seg at min samboere hadde klart å få dette til ved å suge på de. så 5 uker senere så fikk jeg ille vondt i underlivet. det viste seg at jeg var gravid. jeg  og min samboere bodde da på hvert vårt sted. hadde akkurat begynt å snakke om å flytte sammen. men når han fikk vite at jeg var gravid,så  ble han VELDIG sjokkert. han ville stille opp.... men han mente å stille opp for meg som å være med å gå igjennom en abort.. jeg ble utrolig lei meg.. prøvde å snakke med han men det ble bare krangling. han kom med unnskylding som : at vi ikke bodde sammen,han hadde dårlig betalt og jeg bare en 50 % jobb.. det som var i magen min "var" ennå ingenting så det skulle ikke bli noe problem å ta en abort. jeg spurte han: men du vet jo hvordan det er å ha et barn,en sønn som du forguder som betyr alt for deg.. det samme som jeg føler for min datter.. ja,det er nettopp det sa han.. jeg var veldig lei meg.. gråt hele tiden i alle uker. det var nemlig ikke sikkert spire inni meg var levedyktig pga blødningene jeg hadde..jeg sa til han hvis du tvinger meg til en abort kommer jeg til å hate deg forresten av mitt liv! jeg hadde jo selvfølgelig et håp.. men det gikk ikke sånn.. i dag har vi flyttet sammen. 5 mnd siden.. jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke på dette.. men dette spiser meg opp! jeg ble tidlig gravid 1 gang da jeg var 17 år.. fødte fortidlig og døde. min datter som lever ble også født for tidlig. 28+5. er et mirakel barn som jeg elsker av hele mitt hjerte. vi har hatt litt små prøblemer ang barna våre og forskjellsbehandling. min samboer er betydlig mer glad i sin sønn en min datter. så kranglene har gått på dette. han har blitt mye bedre med tiden. men jeg savner et barn til.. jeg savner det jeg hadde selv om jeg bare var 5 uker på  vei.. jeg begynner å føle meg litt små deprimert og begynner å bli litt bitter på min kjære.. jeg tørr ikke å snakke med han for jeg er redd for svaret.  han har kommet med noen kommentarer som jeg skjønner at han ikke vil ha. som: men holder det ikke med de vi har? i fjord så følte jeg meg som søppel, fordi han ikke ville ha det som var inni meg.. hjeeeelp! vi har flyttet fra hjemstedet vårt å inn til min samboer.. og jeg begynner å tvile. jeg VIL ha et barn og det syns er vikitig.. tanken er å gå fra han. jeg vet hva noen av dere tenker nå! men elsker han virkelig! og barnet jeg vil ha,vil jeg ha med han.. og en annen ting så hadde det ikke gjort noe å vært alene en gang til...

Anonymous poster hash: caf8c...609

Anonymous poster hash: caf8c...609

[Anonym bruker]

At han ikke vil ha enda et barn skjønner jeg godt, dere har jo allerede to, men det høres jo ut som forholdet er ganske dårlig uansett? Hvorfor vil du ha enda et barn inn i et så turbulent forhold? Høres utrolig uansvarlig ut...

Anonymous poster hash: 4fc18...048