Kommer man over overgrep fra barndommen?

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: 2cc33...541

[Anonym bruker]

Er noen av dere sykemeldt i perioder pga traumer?

 

Anonymous poster hash: fdf77...e45

 

Jeg har hatt en periode på ca syv år der jeg jobbet litt, sluttet, jobbet et nytt sted, sluttet, begynte på skole, ble sykemeldt, sluttet and so on.. Så svaret på spm ditt må bli et helt klart ja fra meg. Nå har jeg derimot klart meg i 3,5 år og er veldig fornøyd med det. 

 

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Gjest elisa bt]

Takk for mange gode og fine svar. Jeg har aldri snakket om det før jeg åpnet meg for en god venninne for litt siden. Hun vet nå alt...men "problemet" er at nå tenker jeg på det h e l e tiden...før jeg sa det hadde jeg greid dytte det vekk. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg snakker mye med henne...men vil jo ikke bruke henne opp. Vanskelig dette. Forbanna mannfolk som ødelegger som dette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

Hei!

 

Det går ann å komme over overgrep, men det krever mye bearbeiding og god hjelp. Jeg ble selv utsatt for overgrep som barn, og har i dag ingen problemer i forhold til dette, men det har vært en lang vei å gå.

 

Så flott at du har fortalt det til noen, det er en god begynnelse! Det er helt naturlig at du tenker mye mer på det som skjedde nå når du har begynt å snakke om det. Det føles kanskje også plutselig mye mer virkelig?

 

Det er vanlig at man dytter overgrpshistorien bak i bevisstheten, noen fortrenger det helt, mens andre vet at det har skjedd, men vil liksom ikke inrømme det for seg selv likevel. Det er rett og slett lettere å late som det ikke har skjedd, både ovenfor seg selv og ovenfor omverden. I det øyeblikket man bryter taushten og forteller blir det vanskelig, om ikke unmulig, å fortelle seg selv at det ikke skjedde. Dette som har lagt der og plaget deg i alle år har plutselig blitt en del av virkeligheten, og da er det klart det er altoppslukende. Heldigvis er dette bare en periode. Selv om det ikke føles sånn nåså vil det nok bli plass til andre ting i livet ditt igjen etterhvert.

 

Da jeg var i den perioden vekslet jeg mellom å være glad for at jeg endelig hadde fortalt det til noen, og å angre på at jeg hadde fortalt. Det høres kanskje rart ut, men det var på en måte godt å være trist. Jeg hadde jo egentlig ikke lyst å være lei meg, men samtidig så var det utrolig befriende å gi seg selv lov til å kjenne på de følelsene, for de hadde jo vært der hele tiden, selv om jeg ikke ville vedkjenne meg dem. Det er tøffe tak, og tidvis var jeg så sliten at jeg helst bare ville dytte det vekk igjen, slik jeg pleide gjøre før, men når det først hadde vært snakket om klarte jeg ikke det lenger. I dag angrer jeg ikke. Livet mitt er mye bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg før jeg begynrte å fortelle.

 

Gode venner er viktig, og jeg er sikker på at veninnen din er en god støtte, men som flere andre her har foreslått vil jeg også anbefale å søke profesjonell hjelp i tilegg. Du må selv kjenne på hva slags hjelp du trenger. Fastlegen kan henvise deg videre innenfor det offentlige helsevesenet. Kanskje kan det være godt for deg å få gå sykemeldetdt en periode, det må du kjenne på selv og vurdere sammen med legen.

 

Jeg fikk hjelp på et støttesenter mot incest og seksuelle ovrgrep. Det finnes støttesentre i alle landets fylker, tilbudene varierer litt fra sted til sted, men jeg tror alle har tilbud om samtaler, støttegrupper og diverse sosiale aktiviteter der man møter andre i samme situasjon. Støttesentrene er et supplement til det offentlige helsevesenet. De finansieres av kommunene i fylket de ligger i, i sammarbeid med barne ungdoms og familiedirektoratet. Sentrene driver lavterskeltilbud, dvs at du ikke trenger hennvisning. De fleste sentrene er medlem av en paraplyorganisasjon som heter fmso, du finner kontaktinformasjon til de forskjellige sentrene på fmso sin hjemmeside www.fmso.no.

 

Det finnes også en døgnåpen hjelpetelefon, som har nummer 800 57 000. Dit kan du ringe for å få snakke med noen og for å få råd og veiledning om hva du skal gjøre videre. Telefonen driftes av senteret i Vestfold, men er et landsdekkende tilbud. Det er gratis å ringe både fra fasttelefon og mobil, og du kan være anonym.

 

Lykke til!

 

<3

[Anonym bruker]

Takk. Jeg er utrolig glad for at min venninne er der for meg. Jeg vet jeg kan ringe henne midt på natta og vi kan sende sms i timesvis når det er for vanskelig. Jeg har båret på det i tretti år så det er mye tanker. Hun har tilbudt seg å være med å støtte meg hos legen. Kanskje jeg burde si ja?

 

Jeg er bare litt redd når jeg tar steget og er klar så er det måneder å vente...da må jeg bare fortrenge det igjen?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

[Anonym bruker]

Derfor det kan være litt greit å benytte seg av lavterskeltilbudene som er nevnt over her, så har du noen å prate med som kan ivareta deg på en god måte i ventetiden

Anonymous poster hash: e341a...0d3

[Anonym bruker]

Hun har tilbudt seg å være med å støtte meg hos legen. Kanskje jeg burde si ja?

 

Jeg er bare litt redd når jeg tar steget og er klar så er det måneder å vente...da må jeg bare fortrenge det igjen?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

 

Men du går jo på en måte på den venten allerede nå.. Du burde virkelig takke ja til venninnen din sitt forslag, og prise deg lykkelig over å ha en så flott venninne

 

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Anonym bruker]

Man blir aldri hundre prosent kvitt fortiden sin. Den som vil ha deg til å tro det er naive, men du kan lære deg til å få bedre dager, det har jeg tro på! Er selv overgrepsutsatt, men tørr ikke si noe enda. For meg er det slik at sier jeg det blir set sant og jeg er redd for følgende. Litt underlig, men du forstår nok hva jeg mener

 

Anonymous poster hash: 4d527...c71

[Gjest elisa bt]

Man blir aldri hundre prosent kvitt fortiden sin. Den som vil ha deg til å tro det er naive, men du kan lære deg til å få bedre dager, det har jeg tro på! Er selv overgrepsutsatt, men tørr ikke si noe enda. For meg er det slik at sier jeg det blir set sant og jeg er redd for følgende. Litt underlig, men du forstår nok hva jeg mener

 

Anonymous poster hash: 4d527...c71

Hei!

 

Jeg oppfatter ikke at Hi spør om man kan bli kvitt fortiden sin, og er enig med deg i at å påstå det ville være naivt. Fortid er fortid, og det er umulig å endre på det som har skjedd.

 

Men når Hi spør om man kan komme over overgrep så er det mulig. Jeg vet ikke om det er mulig for alle, men jeg vet at det hvertfal er mulig for noen, hvis ikke hadde jo ikke jeg kommet over det.

 

Når jeg sier jeg har kommet over det mener jeg at jeg har kommet til et punkt der historien ikke plager meg lenger. Jeg er ikke kvitt fortiden, det er min fortid, og det vil det alltid være, men jeg blir ikke lenger trist av å tenke på det. Historien min hemmer meg ikke lenger. Tidligere unngikk jeg situasjoner for å slippe å bli minnet på det. Det gjør jeg ikke lenger, ikke fordi jeg aldri blir minnet på det, men fordi det ikke lenger gjør noe å bli minnet på det. Jeg får ikke flashbacks, sånn som jeg gjorde før, blir jeg minnet om det så kommer det fram som minner, på samme måte som vanlige minner.

 

Ellers skjønner jeg godt hva du mener med at det blir sant hvis du sier det. Jeg synes ikke det virker underlig i det hele tatt. Du sier at du er redd for følgene av å fortelle. På kort sikt skaper det kaos, overgrepene blir altovrskyggende i en periode, og det er både godt og utrolig vondt på en gang. På lang sikt blir det bedre, det er hvertfal min erfaring. Det er kjempetøfft å fortelle, og det er viktig å gjøre det på et tidspunkt som er riktig for deg selv.

 

Jeg tror at troen på at det er mulig å få det bedre er en forutsettning for å få det til, derfor er jeg glad for at du tror på muligheten for bedre dager!

[HeltLykkelig ♥♥]

Opplevd det selv over noen år da jeg var lita. Tre gutter som var 5 år eldre enn meg bar sammen om det. Sluttet da jeg var rundt 12. Da "glemte" jeg det helt til jeg var 17. Da kom det som lyn fra klar himmel og jeg "husket" det plutselig igjen. Det endte opp med at jeg fortalte en totalt fremmed person det i fylla.. Bare busa ut med alt. Heldigvis var han en ordentlig fyr og hørte på og trøsta så godt han kunne. Dette ble på en måte litt starten på å åpne meg. Etterhvert turte jeg å fortelle det til noen fler og så enda noen til.

 

Det som skjedde da var at det ble for overvelmende for meg selv om alle bare ville hjelpe. Jeg tok avstand fra alle og angret på at jeg sa noe som helst. Det ble for tungt å bære. Til flere som brydde seg til mer ble jeg minnet på det.. Umulig å flykte fra det på en måte. Jeg sa til og med til et par av de at jeg hadde løyet bare for å få fred. Brydde meg ikke hva de måtte tenke, bare jeg slapp fri.

 

Så gikk åra igjen og jeg gjemte det bort på min egen lille måte. Det kan bel kalles å fortrenge. Hadde mye mareritt.. Det var kanskje det værste. Da ble det virkelig. Da kjente jeg luktene og redselen. De nettene var det tøft å ikke kunne ringe til noen.

 

Jeg ble sammen med en mann og åpnet meg etterhvert til han. Han var min støtte og min "psykolog" i 7 år. Han visste alt.. Og det var godt.. Ingen flere enn han trengte å vite. Helt til den dagen det ble slutt. Da sto jeg der.. Avhengig av trøst og støtte.. Plutselig helt alene.

 

Jeg hadde hentet frem så mye gjennom disse årene at nå var det umulig å gjemme det bort igjen. Selv om jeg prøvde.

 

En dag møtte jeg en av disse fra barndommen på butikken. Helt tilfeldig. Dette er en by i nærheten av der jeg vokste opp.. Men jeg flyttet hit for å komme meg vekk. Han sa han var glad for å se meg og at han tenkte ofte på meg. Jeg løp hjem i sjokk uten en sjel å snakke med.

 

En ukes tid etter dette oppsøkte to av disse mennene meg en kveld. De to bodde i samme by. De lurte på om jeg hadde sagt noe til noen og truet meg. De forgrep seg på meg i mitt eget hjem.

 

Da ringte jeg eksen.. Han bar den eneste jeg turte å ringe. Han kom bort og hjalp meg i dusjen og tok meg med til voldtektsmottaket. Resten av natta lot han meg bare gråte ut.

 

Dagen etter snakka vi lenge. Jeg gikk bel mer eller mindre med på å skaffe meg hjelp. Så han ble med meg til legen og hjalp meg å formidle litt. Legen sykemeldte meg og hjalp meg videre til psykolog. Dette bar redningen for meg.

 

Nå ser jeg at det her ble langt.. Og rotete.. Og egentlig sporet helt av.. Men meningen da jeg begyntenå svare var vel å gi et råd.

 

Rådet mitt er: unsett hvor tungt og vanskelig det måtte virke.. Takk ja til hjelp. Ikke gjem deg under at "du klarer deg". Det er mye som ligger under overflaten som en udetonert bombe. Få hjelp til å snakke om det før den eksploderer.

 

Det er såklart ulikt hvordan folk takler ting. Det jeg opplevde var ganske alvorlig og brutalt.. Men jeg trodde jeg taklet det selv lenge. Men det jeg gjorde var å legge lokk på det.

 

I dag lever jeg et opp imot normalt liv. Jeg har en herlig samboer og to barn. Livet er vakkert og jeg nyter hvert sekund. Så klart møter jeg motbakker.. Og noen ganger er tankene vanskelige å bære. Men med en fot foran dem andre så kommer man dit man vil.

 

Og akkurat nå er jeg akkurat der jeg ønsker å være akkurat nå.

[HeltLykkelig ♥♥]

Å herlighet for et langt innlegg! Unnskyld!

[Anonym bruker]

Du siste her...så forferdelig alt du har opplevd!! Når jeg leser sånt tenker jeg at min ene gang er bare ingenting og dette burde jeg greie legge bak meg. Jeg vet at det var ikke det du ville frem til, men jeg bare tenker sånn. En gang liksom...hva er nå det? Bli ferdig liksom....uff.

 

Men jeg har i natten egentlig bestemt meg for å prate med min venninne og si vi skal ta en tur til legen. Hun sa hun kunne bli med både der og til psykolog. Jeg kan ikke fatte at hun orker men all ære til henne.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

[HeltLykkelig ♥♥]

Du siste her...så forferdelig alt du har opplevd!! Når jeg leser sånt tenker jeg at min ene gang er bare ingenting og dette burde jeg greie legge bak meg. Jeg vet at det var ikke det du ville frem til, men jeg bare tenker sånn. En gang liksom...hva er nå det? Bli ferdig liksom....uff.

 

Men jeg har i natten egentlig bestemt meg for å prate med min venninne og si vi skal ta en tur til legen. Hun sa hun kunne bli med både der og til psykolog. Jeg kan ikke fatte at hun orker men all ære til henne.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

Klart hun orker! Hun er jo glad i deg er ikke helt for å sammenligne skjebner slil.. Det som en jar opplevd kan ikke sammenlignes med en annen. Nå var jeg så uheldig at set skjedde over lang tid, det betyr ikke at din gang er mindre vond av den grunn.

 

Det er et vanskelig steg å ta, det du er iferd med å gjøre. Og du kommer til å møte dager da du møter litt veggen og ikke føler ting funker. Det kan bære harde dager med psykolog, der man går med en værre følelse enn da man kom. Men det er en del av prosessen.

 

Ta hånda til venninna di og ikke slipp den! Dette greier du!

 

Stor lykke til klem fra meg

 

Ps: og skriv meg gjerne i innboks, kan godt være der og snakke med deg undereis. Kan være godt å snakkeed noen av og til, som man slipper å face etterpå

[HeltLykkelig ♥♥]

Beklager alle skrivefeil.. Skriver fra mobil..

[Anonym bruker]

Veldig sant det andre her skriver om at det sannsynligvis kommer noen veldig tøffe og vanskelige perioder når man først begynner å ta tak i fortiden, prate om den og åpne seg opp. Jeg var som en annen skriver veldig glad for å ha turt å fortelle det, men samtidig var det iblant også bare altfor vanskelig å tenke på at jeg hadde fortalt noe sånt til folk. Jeg fikk et ekstremt behov for å fortelle folk, akkurat som jeg ville si "det er derfor jeg er som jeg er! Det er  faktisk en god grunn". Noen jeg fortalte det til, som min beste venninne, skuffet meg dypt. Andre som jeg kanskje ikke hadde regnet så mye med viste seg å være de beste støttespillerne. Egentlig var det godt å se også.. Høres ut som jeg pratet om det med alt og alle, men sånn var det ikke. Det var utvalgt familie og utvalgte venner. 

 

Noen dager klarte jeg ikke tenke på annet, og jeg beklager å si at jeg virkelig knakk sammen psykisk. Totalt. Men gud så godt det er nå etterpå. Jeg fullførte dessverre aldri noen av "psykologløpene" mine, for jeg flyttet ofte fra dem midt i det verste, eller jeg bare sluttet fordi det ble for tøft eller fordi jeg følte jeg ikke fikk  av det. Det var sikkert dumt, men jeg var jo ustabil på den tiden. Nå i ettertid klarer jeg å ha jobb, ha det koselig og fint med barna, bo et sted i 3,5 år (det er langt over mine tidligere rekorder på bolengde et sted). Jeg har et normalt, stabilt liv nå ganske enkelt. Og jeg er overbevist om at jeg måtte gjennom alt det tøffe og den dype knekken før jeg hadde den minste mulighet å få et så godt liv som nå. Når fortiden lå fortrengt i hodet mitt prøvde jeg mer eller mindre ubevisst å flykte fra den hele tiden. Men det gikk jo aldri!

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Marsipanmor]

Jeg kan virkelig anbefale traumeterapi for å håndtere slike minner.. Google det.. Ta gjerne kontakt på om om du vil ha noen anbefalinger. :-)