Kommer man over overgrep fra barndommen?

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for et overgrep da jeg var 10 år. Jeg har aldri snakka om det før nå og føler ikke jeg kommer videre. Noen her som har opplevd det og kommet over det? Altså ikke tenke på det hver eneste dag...

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

[Anonym bruker]

Det beste er nok å søke hjelp for å få pratet ordentlig og bearbeidet det, traumer er ikke til å spøke med, og går dessverre ikke bare over av seg selv. Dessverre er jeg i samme situasjon selv, føler ikke at det har noe for seg å rote i så vonde minner og tør derfor ikke ta tak i det...

 

Anonymous poster hash: a9df7...8b2

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd selv, men vet at med riktig hjelp så kan man forsone seg med det og lære å leve med det uten at det styrer livet ditt. På ett eller annet tidspunkt i livet er man nødt til å håndtere det, ellers kommer man ikke videre og kan få et stort sammenbrudd.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 1b35f...ef6

[Anonym bruker]

Så spesielt at jeg kom over innlegget ditt akkurat nå. Jeg sitter her med en Ben&Jerry's is og føler med nede nettopp pga overgrep fra barndommen. 

 

For meg er det sånn at jeg på en måte hadde fortrengt det. Ikke helt, jeg visste jo at det hadde skjedd, men jeg klarte å omtrent ikke tenke på det frem til jeg fikk barn nr to. Da gikk jeg rett i kjelleren. Helt totalt. Jeg gikk til psykolog, men fullførte aldri "løpene" der. Jeg følte jeg aldri fikk ro og flyttet mye rundt. Så plutselig ble det heldigvis bedre, og idag vil jeg si at jeg har det veldig bra. Jeg klarer å jobbe, være glad, lykkelig, har det fint med barna (som jeg en gang i tiden ville reise fra fordi jeg var overbevist om at de hadde det bedre uten meg). For meg hjalp det nok veldig å åpne meg og snakke om det. Og slutte å snakke om det da det fungerte igjen... 

 

Men jeg merker at det skal lite til for å slå meg midlertidig ut igjen. I våres så jeg "The perks of being a wallflower", den dyttet meg litt ned. Denne gangen var det en artikkel i fagbladet som fikk meg ned idag. Så det dukker jevnlig opp dessverre.. 

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Anonym bruker]

Så spesielt at jeg kom over innlegget ditt akkurat nå. Jeg sitter her med en Ben&Jerry's is og føler med nede nettopp pga overgrep fra barndommen.  For meg er det sånn at jeg på en måte hadde fortrengt det. Ikke helt, jeg visste jo at det hadde skjedd, men jeg klarte å omtrent ikke tenke på det frem til jeg fikk barn nr to. Da gikk jeg rett i kjelleren. Helt totalt. Jeg gikk til psykolog, men fullførte aldri "løpene" der. Jeg følte jeg aldri fikk ro og flyttet mye rundt. Så plutselig ble det heldigvis bedre, og idag vil jeg si at jeg har det veldig bra. Jeg klarer å jobbe, være glad, lykkelig, har det fint med barna (som jeg en gang i tiden ville reise fra fordi jeg var overbevist om at de hadde det bedre uten meg). For meg hjalp det nok veldig å åpne meg og snakke om det. Og slutte å snakke om det da det fungerte igjen...  Men jeg merker at det skal lite til for å slå meg midlertidig ut igjen. I våres så jeg "The perks of being a wallflower", den dyttet meg litt ned. Denne gangen var det en artikkel i fagbladet som fikk meg ned idag. Så det dukker jevnlig opp dessverre..  Anonymous poster hash: 192fe...562

Samme her, små triggere kan trekke det frem.

Jeg ble misbrukt i fem år før min mor fant det ut.

 

Rare er at ingen i fam min (min mor er dessverre død nå) skjønner hvorfor jeg ikke har kontakt med min bror.

 

Ønsker ikke å ha han og hans fam i mitt liv er bedre å ikke ha kontakt.

 

Anonymous poster hash: 6c35f...a57

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler på en måte jeg har det.

Det hemmer meg ikke i hverdagen og jeg tenker sjelden på det.

Men alikevel har det jo formet meg til den jeg er og har påvirket min gjeldende psyke i stor grad.

 

Anonymous poster hash: 28797...8ee

[Anonym bruker]

Jeg føler for å dytte denne

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var liten. Jeg var var faktisk så liten at minnene er uklare. 3-4 år. En av mine onkler benyttet sjansen til å legge meg de gangene jeg var på overnatting hjemme hos dem. Jeg fortalte aldri noen om dette.Jeg tror jeg har fortrengt mye av dette, og i dag lever ikke denne mannen lenger. I det daglige tenker jeg ikke mye på det, men jeg merker at det har preget meg. Jeg må ha kontroll - hele tiden. Jeg kan ikke ligge i senga uten å pakke dyna godt rundt meg, hvis en fot stikker ut, så kan jeg føle at noen stryker meg oppover benet. Jeg takler ikke menn med bart. Jeg takler ikke å ta på ting i blinde.

 

Selv om jeg ikke sitter med store traumer som har ødelagt livet mitt, så har jeg nok ikke taklet det på den beste måten. Jeg burde fortalt noen. Men det har jeg ikke gjort.

Anonymous poster hash: 2b615...0a5

[LykkeligSomMamma]

Jo, det er mulig å komme over overgrep. Du vil ha dager hvor du ikke klarer tenke på noe som helst annet, hvor minner, lukter og fornemmelser forfølger deg. Men, tar du tak i det og jobber deg gjennom det, helst med en profesjonell, vil du ha dager som fylles av det meste annet og iblant streifer tankene innom. For meg tok prosessen fem år med intens jobbing men det er likevel lite når jeg tenker på og sammenlikner med alle årene jeg har slitt uten å vite hvorfor.

Lykke til uansett hvordan du griper prosessen fatt :-)

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av en stefar over 2 år, mye av de årene er slettet fra hukommelsen - noe jeg på et vis er glad for. Fortalte det ikke til noen. Dette ødela livet mitt totalt noe som medførte "selvmedisinering" fra jeg var 12 til jeg ble 18. Når jeg ble 20 oppsøkte jeg hjelp og etter et år vil jeg si at jeg var frisk. Jeg hadde en fantastisk terapeut som brukte kognetivterapi på meg. Før den tid var dette noe som ødela mange dager for meg, spesielt berøringer på enkelte steder på kroppen og lukter. Men nå kan det dukke opp noen ganger, men det er ikke noe som plager meg lengre. Jeg har på et eller annet hvis forsonet meg med at det var en mening med det, min lærdom kan gjøre at jeg er ekstra påpasselig med å passe på at mine barn aldri skal måtte oppleve slike ting som det jeg gjorde. Jeg er kanskje blitt tøffere, mer kald dessverre når det gjelder andre som plages av langt mindre ting ettersom jeg har opplevd endel - noe som ikke er så bra egentlig. 

Anonymous poster hash: 15445...2ae

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for overgrep i tenårene og har aldri klart å komme over det. Sliter mye i hverdagen og har mareritt hver eneste natt. Har prøvd å gå til forskjellige psykologer men det har desverre ikke hjulpet meg, men det betyr jo ikke at ikke det kan hjelpe deg!

Jeg syntes du ihvetfall bør prate med fastlegen din om det, og prøve å prate med en psykolog du kan stole på.
Min erfaring er at tilbudet er veldig dårlig på dps (men dette kan jo variere fra sted til sted), og hadde jeg hatt råd til å gå til en privat psykolog da jeg begynte så hadde jeg valgt det!

Jeg håper du klarer å finne en måte som gjør hverdagen din enklere

Anonymous poster hash: c930a...7f8

[L'attente]

Jeg tror du må kontakte noen for hjelp. Jeg leste en reportasje om dette, og det psykologene sa om dette var at man må få hjelp til å tenke at overgrepet har funnet sted, det var vondt, og en del av din historie.min søster ble utsatt for et overgrep da hun var 13, hun er 19 i dag og tenker fortsatt på at en mann bare ta henne fra gaten.. Hun tok tak i voldtekten og følelsene sine og engasjerte seg for å hjelpe andre som opplever det samme, slik at de skal få mot nok til å melde fra. Det som er problemet i dag er at man får ikke alltid en fin velkomst hos politiet, de er gjerne lei av falske anklager og gir personer som faktisk sliter etter et overgrep dårlig behandling. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlege, og evt bli henvist til en psykolog derfra. Det har hjulpet min søster betraktelig, i dag tenker hun fortsatt på voldtekten, men har akseptert at den har funnet sted og at hun er den hun er pga alle ting som har skjedd i livet, gode som vonde.

[Anonym bruker]

Jeg har kommet over det så godt det lar seg gjøre. Jeg tenker ikke på det hver dag og det styrer på ingen måte livet mitt, men jeg har lært meg hvilke situasjoner jeg må holde meg borte fra og hvem jeg må holde meg borte fra.

 

Anonymous poster hash: e75d3...e17

[Anonym bruker]

Jeg ble voldtatt av en tidligere eldre venn da jeg var 14, det meste som skjedde har jeg mer eller mindre slettet fra hjernen, men følelsene er der fremdeles. Men jeg har akseptert hendelsen og jeg syntes synd på han som gjorde det.

Jeg gikk i terapi for å håndtere dette, men klarte ikke komme lengre enn til å ha aksept, det gjorde det lettere og jeg kan se objektivt på det, men jeg tror følelsene alltid vil være der..

For meg har det påvirket sex, jeg klarer ikke slappe av og føler mer ubehag enn nytelse, klarer ikke holde fokus på det jeg holder på med der og da, for følelsene fra den gangen henter meg alltid inn...

Det er noe jeg har jobbet med sammen med mannen min men føler ikke at noe hjelper men jeg henger i selvom.

Jeg kommer til å leve med dette resten av livet og jeg må godta at det kommer til å være der også.

Anonymous poster hash: f52de...d5c

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 192fe...562

[Anonym bruker]

Er noen av dere sykemeldt i perioder pga traumer?

 

Anonymous poster hash: fdf77...e45

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av min far da jeg var liten. Da jeg var 12 år ble det endelig oppdaget og jeg ble plassert i fosterhjem. Etter det ble oppdaget fikk jeg god oppfølging fra barnepsykologer.

I dag tenker jeg sjeldent på oppveksten min, tidligere var jeg bitter, men i dag har jeg tilgitt både min mor og far og har kontakt med de. Livet mitt ble mye lettere når jeg aksepterte hva som hadde skjedd og da jeg tilga foreldrene mine i stedet for å være rasende på de.

 

Jeg syns du skal oppsøke hjelp, jeg tror det nesten er helt umulig å komme seg gjennom noe slikt alene!

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

[Anonym bruker]

Takk for mange gode og fine svar. Jeg har aldri snakket om det før jeg åpnet meg for en god venninne for litt siden. Hun vet nå alt...men "problemet" er at nå tenker jeg på det h e l e tiden...før jeg sa det hadde jeg greid dytte det vekk. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg snakker mye med henne...men vil jo ikke bruke henne opp. Vanskelig dette. Forbanna mannfolk som ødelegger som dette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

[Anonym bruker]

Kjære alle dere som har opplevd dette, sender dere alle en stor klem!

 

Hi;

Har ikke opplevd dette selv, men har opplevd et annet stort traume. Du har fått mange gode råd så jeg skal ikke gjenta for mye.

Men med rett hjelp, psykolog fx, så vil dette etterhvert slutte å prege alt du tenker og gjør. Det vil aldri bli borte eller helt bra. Men du kan lære deg å "godta" fortiden, lære deg å leve med det, til det punktet at det ikke lenger påvirker deg alt for mye i hverdagen. Kanskje det ikke vil spise deg opp innvendig lenger.

 

Du har ikke bare fått ødelagt barndommen, men det ødelegger voksenlivet ditt også. Denne jævelen (som forresten burde vært skutt) som gjorde dette mot deg har deg fortsatt i et slags jerngrep ennå. Men med rett verktøy kan du klare å jobbe deg igjennom dette. På den måten vil overgrepet ikke lenger "være deg", men et vagt (grusomt) minne..

 

En klok kvinne sa en gang til meg;

Du vet aldri hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste valget du har!

 

Ønsker deg all verden av lykke (ja, dere også som har opplevd denne), og håper du etterhvert klarer å finne ekte lykke inni deg selv

 

Anonymous poster hash: 28cfe...e84

[Anonym bruker]

Takk for mange gode og fine svar. Jeg har aldri snakket om det før jeg åpnet meg for en god venninne for litt siden. Hun vet nå alt...men "problemet" er at nå tenker jeg på det h e l e tiden...før jeg sa det hadde jeg greid dytte det vekk. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg snakker mye med henne...men vil jo ikke bruke henne opp. Vanskelig dette. Forbanna mannfolk som ødelegger som dette.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

Det at du tenker på det hele tiden kan faktisk hjelpe deg å bearbeide dette. Snakk og snakk og snakk med venninna di om det (klart hun ikke blir "lei", det må du ikke tro) om det, det hjelper å sette ord på det. Og ofte må det bli verre før det blir bedre..

 

Anonymous poster hash: 28cfe...e84

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av min far da jeg var liten. Da jeg var 12 år ble det endelig oppdaget og jeg ble plassert i fosterhjem. Etter det ble oppdaget fikk jeg god oppfølging fra barnepsykologer.

I dag tenker jeg sjeldent på oppveksten min, tidligere var jeg bitter, men i dag har jeg tilgitt både min mor og far og har kontakt med de. Livet mitt ble mye lettere når jeg aksepterte hva som hadde skjedd og da jeg tilga foreldrene mine i stedet for å være rasende på de.

 

Jeg syns du skal oppsøke hjelp, jeg tror det nesten er helt umulig å komme seg gjennom noe slikt alene!

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

Hvordan i alle dager er det mulig å tilgi noe sånt? Verre enn drap, spør du meg. Er du ikke redd for at han skal misbruke barna dine? Og er moren din fortsatt sammen med din far? Hvem vil være gift med et sånt monster ??

 

Anonymous poster hash: 2cc33...541

[Anonym bruker]

Så snille dere er. Blir litt glad og optimistisk av å lese svarene.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1278e...e14

[Anonym bruker]

 

Jeg ble misbrukt av min far da jeg var liten. Da jeg var 12 år ble det endelig oppdaget og jeg ble plassert i fosterhjem. Etter det ble oppdaget fikk jeg god oppfølging fra barnepsykologer.

I dag tenker jeg sjeldent på oppveksten min, tidligere var jeg bitter, men i dag har jeg tilgitt både min mor og far og har kontakt med de. Livet mitt ble mye lettere når jeg aksepterte hva som hadde skjedd og da jeg tilga foreldrene mine i stedet for å være rasende på de.

 

Jeg syns du skal oppsøke hjelp, jeg tror det nesten er helt umulig å komme seg gjennom noe slikt alene!

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

Hvordan i alle dager er det mulig å tilgi noe sånt? Verre enn drap, spør du meg. Er du ikke redd for at han skal misbruke barna dine? Og er moren din fortsatt sammen med din far? Hvem vil være gift med et sånt monster ??

 

Anonymous poster hash: 2cc33...541

Jeg her tilgitt foreldrene mine mest for min egen del. Jeg taper mer på å være bitter enn likegyldig. Mine barn er selfølgelig ikke på besøk hos foreldrene mine alene. Min mor er forsatt med min far, hun valgte dessverre han fremfor meg som barn, derfor har selfølgelig prosessen med å komme seg videre og aksepter ikke hvert enkel. Men jeg er glad jeg tilga de og tokk opp igjen kontakten, de er tross alt den eneste familien jeg har.

Men som sagt, hovedgrunnen til jeg har tilgitt er for min egen del.

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ble misbrukt av min far da jeg var liten. Da jeg var 12 år ble det endelig oppdaget og jeg ble plassert i fosterhjem. Etter det ble oppdaget fikk jeg god oppfølging fra barnepsykologer.

I dag tenker jeg sjeldent på oppveksten min, tidligere var jeg bitter, men i dag har jeg tilgitt både min mor og far og har kontakt med de. Livet mitt ble mye lettere når jeg aksepterte hva som hadde skjedd og da jeg tilga foreldrene mine i stedet for å være rasende på de.

 

Jeg syns du skal oppsøke hjelp, jeg tror det nesten er helt umulig å komme seg gjennom noe slikt alene!

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

Hvordan i alle dager er det mulig å tilgi noe sånt? Verre enn drap, spør du meg. Er du ikke redd for at han skal misbruke barna dine? Og er moren din fortsatt sammen med din far? Hvem vil være gift med et sånt monster ??

 

Anonymous poster hash: 2cc33...541

Jeg her tilgitt foreldrene mine mest for min egen del. Jeg taper mer på å være bitter enn likegyldig. Mine barn er selfølgelig ikke på besøk hos foreldrene mine alene. Min mor er forsatt med min far, hun valgte dessverre han fremfor meg som barn, derfor har selfølgelig prosessen med å komme seg videre og aksepter ikke hvert enkel. Men jeg er glad jeg tilga de og tokk opp igjen kontakten, de er tross alt den eneste familien jeg har.

Men som sagt, hovedgrunnen til jeg har tilgitt er for min egen del.

 

Anonymous poster hash: 320f1...be3

Mannen min hadde ikke levd lenge hvis jeg hadde funnet ut noe sånt om ham, FY FAEN!!

 

Anonymous poster hash: 2cc33...541

[Anonym bruker]

Det finnes flere støttesentre for dem som har opplevd insest eller seksuelle overgrep. Smiso for eksempel.

De har flere måter å jobbe på, gjennom grupper, terapeuter møter +++ Om du synes det er vanskelig å snakke med fastlegen din om dette, kan du ta en telefon til dem. De kan fortelle deg hva som finnes i nærområdet ditt, eller hvor det er greiest å søke hjelp. Å komme til psykolog gjennom det offentlige kan ta tid. Det kan kanskje være greit å snakke med venninnen din og, om hvordan hun kan håndtere informasjonen hun får fra deg. Jeg er sikker på at hun gjerne er der for deg, og ønsker å hjelpe deg. Kanskje dere kan prate med noen sammen. Men det kan være viktig for henne å ha en person hun kan prate med og. Det kan være tøff informasjon å bearbeide for en som er glad i deg og bryr seg masse om deg.

Lykke til!

Anonymous poster hash: e341a...0d3