Sutrete toåring. Oppmerksomhet og tvillinger. (Langt)

[Anonym bruker]

Jeg har ei herlig lita jente på to år som sutrer og griner dagen lang. Og jeg er helt rådvill!! Hvordan i alle dager skal jeg få slutt på det? Jeg tenker at kos og oppmerksomhet er løsningen. MEN jeg har en toåring til! Og jeg er alene med de. Og de tingene jeg må gjøre, de må jeg gjøre. Som i; å komme oss ut døra om morgenen; matpakka må smøres, jeg må kle meg, de må kle seg og vi må ut døra. Så ender jo med at hun blir ståendes å gråte for hun vil sitte på armen. Og det kan hun ikke. For da vil han også. Og jeg får ikke gjort stort med en toåring på hver arm, naturlig nok! Jeg prøver å legge inn masse kos ellers. Slik at hun skal få "dosen" sin og ikke føler hun må sutre eller gråte for å få oppmerksomhet. Men det føles ikke som om det blir nok, og at det er der problemet ligger! Jeg blir så lei meg, frustrert, sint og fortvila. Den sutringa er helt ufattelig irriterendes (og trist) og veldig ofte er det tilsynelatende INGENTING! Ting hun egentlig mestrer som tar et nanosekund lenger enn vanlig, at brorens blikk sveiper over henne, at noe ligger på feil plass, at hun fikk melk i en annen kopp enn hun hadde tenkt osv osv osv. Jeg føler meg så ufattelig utilstrekkelig og lunta blir dessverre bare kortere og kortere. Hun sutrer for "tull", jeg sier "det går bra, vi gjør sånn i stedet", "nei, har jeg sagt, nå må du slutte å tulle", "jeg skjønner at du syns det var dumt og at du ble lei deg, men sånn er det, fordi...", "bruk ordene dine så jeg skjønner hva du vil" og dessverre blir det også noen ganger "NÅ SLUTTER DU!" og "NÅ FÅR DU GI DEG!!" (lite konstruktivt, jeg vet!)! Hun kan ta seg i det å bruke ordene sine i stedet innimellom, men ofte er det behov jeg ikke kan tilfredsstille akkurat da, som i å sitte på armen og jeg blir nødt til å avvise med "det kan du ikke akkurat nå, men vi kan kose litt etterpå". Noen ganger bare overser jeg hele ungen, når det er helt krise! Og prøver å ta kontakten med henne når hun er ferdig med å sutre, men det er ikke alltid jeg kan det heller fordi jeg har en til som krever å få tilfredsstilt akkurat de samme behovene som henne. Jeg prøver å unngå å "belønne" sutringa med oppmerksomhet, og heller gi det jeg kan når hun ikke sutrer/griner. Men jeg kommer til kort her... Noen tips? Føler meg som tidenes verste mor, og får helt vondt av ungene mine som jeg føler at jeg ikke får gitt det de trenger av oppmerksomhet, nærhet, kos! Jeg kan jo ikke sitte med henne på fanget hele tiden og være til stede 100% for det fanget må deles med en til og oppmerksomheten også.

 

Noen som har noen gode råd å komme med? Godt å få tømt seg for frustrasjonen ihvertfall! Hjelpe meg :S

 

Anonymous poster hash: 74618...aab