Gruer meg så innmari til å føde! :(

[Anonym bruker]

Er 39+3 uker på vei, og vet det er like før den lille kommer. Har ikke tenkt så mye på fødselen, men nå kjenner jeg at angsten begynner å ta meg. Er førstegangs, så vet ikke hvor vondt det gjør. Men jeg er så redd, har nesten lyst til å bare komme meg vekk fra hele situasjonen, skulle nesten ønske jeg aldri ble gravid. Har så utrolig lyst på denne babyen, men samtidig gruer jeg meg så mye at jeg vil kaste opp.

Aner ikke hva jeg skal gjøre, vil legge meg ned å gråte! Håper ikke dere misforstår meg, for dette barnet er høyt ønsket! Vet at jeg selv har valgt dette, og at mange mange mange har klart det før meg. Prøvde å si dette til jordmor her omdagen da jeg var til kontroll, men føler ikke at hun tok meg på alvor. Ei gammel dame som sikkert har hørt dette millioner ganger før, men for min del er det nytt. Fikk ikke noen gode råd, fikk bare høre at det gjorde jævlig, men at jeg ikke burde tenke på det og heller glede meg til det som skal skje. Men hvordan skal jeg kunne glede meg, når det gjør så inni H*** vondt?

Er skitredd, mildt sagt!
Flede som har hatt fødselsangst, og hvordan gikk fødselen i forhold til forventet?

Skal ha med samboeren.

Anonymous poster hash: 5443d...24b

[Musemorbr /]

Kjære deg, det er en grunn til at de fleste av oss velger å føde flere ganger. Smertene til tross, det er en helt utrolig opplevelse. Du går inn i en fødemidus hvor du bare klarer hva enn du trenger å klare, og det er helt fantastisk.

[Edelweis]

Men du har jo aldri født før så du vet jo ikke hvor vondt det er! jeg har født 3 barn. helt naturlig uten noe form for smertestillende. og for å si det enkelt, jeg gleder meg til fødselen med nr 4. det er ikke godt, men det er ikke så vondt heller. det er mer hardt arbeid som krever ditt fulle fokus. ikke bruk så mye energi på å grue deg. hvis du har mulighet, anbefaler jeg å føde i vann. jeg hadde vannfødsel med nr 2 og det er seriøst den beste fødselsopplevelsen jeg har hatt. håper jeg kan få vannfødsel denne gangen også! =)

[Anonym bruker]

Alle har angst i større eller mindre grad når de skal føde første gang, man aner ikke hva man går til annet enn at alle har fortalt at det er det vondsete man opplever i livet... Det er klart det er skremmende.

 

Men du må ikke tillate deg selv å få panikk, da blir fødselen så utrolig mye vanskeligere for deg. Du er helt nødt til å stole på at dette klarer kroppen din å gjennomføre, både fysisk og psykisk. Kvinnekroppen er konstruert for å reprodusere, en fødsel er noe man skal kunne klare, det gjør du også.

 

Javisst gjør det vondt, men det er ikke en smerte som er farlig, du dør ikke av den, du får et barn av den. Kroppen din mestrer smertene, du må tro på at kroppen din skal klare brasene. Stol på det, kroppen din fikser dette!

 

Prøv å holde deg rolig, pust, se for deg hva som skjer inni deg. Livmoren trekker seg sammen med en kraft som er helt vannvittig, det er klart du kjenner det, men det presser barnet nedover og ut til dere. Prøv å se for deg at du slapper av og lar kroppen åpne seg opp og slippe babyen ut, da vil fødselen gå så mye lettere.

 

Om du får panikk, kniper igjen og stritter imot vil du få en mye lengre og vondere fødsel enn om du lar kreftene inne i deg gjøre jobben sin.

 

Jeg hadde god hjelp i å telle inni meg, hver gang jeg fikk en rie telte jeg, i mitt telletempo varte en rie til 12. Jeg visste at det ble vondere og vondere til omtrent 6-7 som var smertetoppen også avtok smertene mot 12 hvor rien slapp taket. På den måten overlevde jeg smerten fordi jeg visste at det snart gikk over igjen. Jeg synes også det var mye mindre vondt å stå oppreist enn å ligge nede når riene sto på, du må nesten prøve deg frem og se hva som fungerer for deg.

 

Også vet du, at om det skulle bli for mye for deg, om fødselen skulle bli så lang at du blir helt utslitt, eller det oppstår komplikasjoner, da har du profesjonelle jordmødre og leger til å hjelpe deg. Men mest sannsynlig klarer kroppen din dette helt på egenhånd, og du kommer til å tåle smertene mye bedre enn du tror på forhånd, du må velge å stole på det.

 

Lykke til!

 

Å føde er vondt, men det er den mest fantastiske opplevelsen i livet, det er helt sant.

Hilsen firebarnsmamma som synes et er trist at jeg ikke skal oppleve flere fødsler

Anonymous poster hash: fd435...d17

[Anonym bruker]

Det er helt helt jævlig smerte, tortur over flere timer, verste jeg har gjort. Følelsen av å ville bare dø pga uutholdelige smerter.....

 

....men jeg har nå valgt å gjøre det 4 ganger - frivillig!!

 

Anonymous poster hash: 4da46...a8d

[Anonym bruker]

Man tåler overraskende mye når man står i situasjonen. Man går inn i ett helt annet modus. Lykke til, det kommer til å gå mye bedre enn du tror!!

Anonymous poster hash: e597f...4f0

[Anonym bruker]

Sånne svar som de to første d har fått er grunnen til at jeg fikke helt sjokk over de vanvittige smertene det er å føde. Jeg fikk panikk og dødsangst og slet med fødselsangst i nesten 3 år etter min første fødsel. Hadde folk fortalt meg hvor vondt det faktisk er å føde, tror jeg min fødselsopplevelse hadde vært mye bedre. Mitt beste råd er: Ikke slipp lystgassen ut av syne, og be om epidural så fort du kan. Og skulle epiduralen slutte å virke (som den gkorde hos meg) - krev ny!! Lykke til. Og husk når det står på som verst: Det går over, og du får verdens beste premie etterpå.

Anonymous poster hash: 3f3cd...64c

[Valentines]

Mange kloke ord over her Jeg velger også å føde for fjerde gang nå. Husk at fødselen bygger seg gradvis opp. Det er ikke like vondt hele veien. Og så har du fagfolk sammen med deg hele veien, som vil ta vare på deg og tilby smertestillende hvis du får behov for det. Personlig har jeg meget god erfaring med epidural

 

Lykke til! Den merkelige trøsten oppi det hele er jo at det faktisk er ingen vei tilbake Dette gjør kvinner hver eneste minutt over hele verden og du kommer til å klare deg helt strålende

[Lulusen]

Kjære deg, dette går bra! Jeg syns det var vondt, men ikke såååå vondt å føde! Mye værre den gangen jeg knakk armen med åpent brudd Du må huske at det er mest pauser i forhold til smerter i løpet av en fødsel! Og det er korte intervaller med smerter hvor det hjelper godt å puste seg gjennom det! I pausene kjenner du ingen ting! Du vil merke hvordan kroppen din jobber med deg, dette klarer du! Prøv å tenk på smertene som en positiv smerte, de skader deg ikke, du dør ikke av det og for hver gang det gjør vondt så er du et skritt nærmere babyen din <3

 

Selv fødte jeg uten epidural, men med god hjelp av lystgassen! Jordmødrene sa at jeg taklet riene veldig godt, men det tror jeg har mye med innstilling på forhånd! Tenk at du takler det, det går bra og hold ut de korte stundene det er vondt så skal du se at det går bedre enn forventet!

 

Lykke til, snart har du verdens beste premie i armene <3 :)

[2005&2010]

Syns du kan skrive ett lite brev og ha det med på føden, skriv at du har angst for fødselen og er rett og slett livredd for alt som skjer.

Da er jordmoren klar over hvordan du har det, og kan behandle deg deretter;-)

 

Og skulle smertene bli for mye for deg, så fins det smertestillende;-) ikke vær redd for å ta i bruk de.

[LittLykkelig]

Har egentlig ingenting å trøste deg med annet enn at vi er to i samme båt. Jeg er også 39 +3 idag faktisk og gruer meg ekstremt. Er andregangs så jeg vet hvor jævlig det er. Ikke hør på folk som sier at det ikke er såå vondt, det er veldig individuelt. Hvis smerten er for jævlig, ta epidural. Da var jeg smertefri i timesvis, heaven! Og tenk heller på at i løpet av noen timer er 40 uker over og du får baby + kroppen tilbake Lykke til!

[Marsipanmor]

Jeg hadde fødselsangst og helt utrolig nok så klarte kroppen å gjøre seg klar og angsten kom i bakgrunn da fødselen var igang.. alle de tingene jeg var redd for forsvant og jeg bare var "i det" og klarte det fint.. Jeg har tro på at kroppen klarer å gjennomføre på en god måte.. Det er naturlig å være redd, men du har gode hjelpere rundt deg og det kommer helt sikkert til å gå fint. Jeg husker jeg tenkte at "jeg trodde det skulle være værre"... Lykke til  

Et tips kan være å ringe fødeavdelingen å få snakke med en jordmor.. det hjalp meg  

[Lulusen]

Har egentlig ingenting å trøste deg med annet enn at vi er to i samme båt. Jeg er også 39 +3 idag faktisk og gruer meg ekstremt. Er andregangs så jeg vet hvor jævlig det er. Ikke hør på folk som sier at det ikke er såå vondt, det er veldig individuelt. Hvis smerten er for jævlig, ta epidural. Da var jeg smertefri i timesvis, heaven! Og tenk heller på at i løpet av noen timer er 40 uker over og du får baby + kroppen tilbake Lykke til!

Jeg tror det faktisk er bra at hun hører at ikke alle syns det var så altfor vondt å føde. Ja, det er individuelt, men kan da godt være at HI er en av de heldige med en grei fødsel. Hun skriver jo at hun er redd for at det skal gjøre jævlig vondt, da er det greit å ikke bare høre om all skremselspropagandaen når det kommer til smertene. Desverre altfor mye skrekkhistorier der ute. Men ikke alle syns det var grusomt, selv uten epidural. Men heldigvis har man det alternativet hvis man føler smertene tar overhånd.

[Anonym bruker]

 

Sånne svar som de to første d har fått er grunnen til at jeg fikke helt sjokk over de vanvittige smertene det er å føde. Jeg fikk panikk og dødsangst og slet med fødselsangst i nesten 3 år etter min første fødsel. Hadde folk fortalt meg hvor vondt det faktisk er å føde, tror jeg min fødselsopplevelse hadde vært mye bedre. Mitt beste råd er: Ikke slipp lystgassen ut av syne, og be om epidural så fort du kan. Og skulle epiduralen slutte å virke (som den gkorde hos meg) - krev ny!! Lykke til. Og husk når det står på som verst: Det går over, og du får verdens beste premie etterpå.

 

Anonymous poster hash: 3f3cd...64c

 

Signerer denne. Jeg slet lenge med dødsangst etter fødsel, nå to år etter er jeg nesten bra, men henger litt i. Gruet meg ikke i det hele tatt til fødsel, men fikk helt sjokk. Rakk ikke epidural. Men anbefaler å ta imot all smertelindring du kan. I følge min mor så fødte hun første gang med epidural, da merket hun lite, gikk som en drøm. Andre fødsel uten, og det værste hun har gjort.

 

Anonymous poster hash: 556a6...441

[Ugl@ ruger...]

Skjønner deg godt. Jeg var 19 år da jeg ventet min første, og jeg var livredd midt sagt. At mamma hadde nerver hjalp heller ikke. Men vet du, da jeg kom på føden og traff ei kjempe grei jordmor så ble jeg helt rolig. Kroppen gjorde jobben sin, jeg hørte på jordmors råd og jeg fødte uten noe smertelindring.

Kjempe flott opplevelse og helt herlig å få hilse på gutten min.

 

Nå har jeg tre barn, fortsatt ikke skremtbfra å føde. Gledet meg til fødsel nr 2 og 3, så får tida vise om det blir en fødsel til i framtida ;-)

[sprelline]

Jeg hadde så mye fødselsangst at det satt seg sånn at musklene i hele kroppen ble ømme og det verket. De to siste månedene ble det lite søvn og dagene var fylt med tårer, og jeg nærmest hyperventilerte. Der og da skulle jeg ønske at jeg aldri ble gravid.

 

Fikk MANGE gode samtaler med to jordmødre. Det endte med at fødselen ble satt i gang slik at jeg fikk ha med meg "min" jordmor. Etter at det ikke ble noe fødsel første dag på sykehus, og legene så hvilke angst jeg hadde, endte det med keisersnitt. Det har jeg og blitt lovet neste gang!! :) Nå slapper jeg veldig godt av med tanke på at vi ønsker nummer 2. (Ja, og jeg vet at keisersnitt er komplisert og bla bla bla, men for MEG er det det rette!!!)

Jeg fikk stadig høre at alle klarer det, du glemmer smerten i det du får barnet på brystet, det er slik vi alle har kommet til verden.. MEN for meg var ikke det noe trøst. Hvorfor har mange så lite forståelse for fødselsangst? Når folk har flyskrekk, klaustrofobi og andre ting viser folk så mye forståelse

Så jeg forstår deg veldig godt!!!!!!!! Hvilket sykehus skal du føde på?

[Anonym bruker]

Jepp, det er veldig vondt å føde, men jeg tror innstillingen din har mye å si for hvordan fødselen blir. Stol på deg selv, stol på kroppen din og stol på menneskene rundt deg. Selv om ikke du helt vet hva du skal gjøre, så vet kroppen din det. Du kommer sikkert til å bli overveldet av hvilken kraft kroppen din har når det virkelig gjelder, husk å ikke kjempe i mot, bare prøv å jobbe med riene. Husk at dette er smerter som kommer og går, og du vil få pauser innimellom til å hente deg inn. Tenk at smertene bare er midlertidige, og at de verre de er, jo nærmere er du å møte verdens beste premie!

 

Hehe, hørtes ut som et skikkelig motivasjonsforedrag her nå... Men dette klarer du helt fint Lykke til

 

Anonymous poster hash: 7456b...931

[Anonym bruker]

 

Er 39+3 uker på vei, og vet det er like før den lille kommer. Har ikke tenkt så mye på fødselen, men nå kjenner jeg at angsten begynner å ta meg. Er førstegangs, så vet ikke hvor vondt det gjør. Men jeg er så redd, har nesten lyst til å bare komme meg vekk fra hele situasjonen, skulle nesten ønske jeg aldri ble gravid. Har så utrolig lyst på denne babyen, men samtidig gruer jeg meg så mye at jeg vil kaste opp.

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre, vil legge meg ned å gråte! Håper ikke dere misforstår meg, for dette barnet er høyt ønsket! Vet at jeg selv har valgt dette, og at mange mange mange har klart det før meg. Prøvde å si dette til jordmor her omdagen da jeg var til kontroll, men føler ikke at hun tok meg på alvor. Ei gammel dame som sikkert har hørt dette millioner ganger før, men for min del er det nytt. Fikk ikke noen gode råd, fikk bare høre at det gjorde jævlig, men at jeg ikke burde tenke på det og heller glede meg til det som skal skje. Men hvordan skal jeg kunne glede meg, når det gjør så inni H*** vondt?

 

Er skitredd, mildt sagt!

Flede som har hatt fødselsangst, og hvordan gikk fødselen i forhold til forventet?

 

Skal ha med samboeren.

 

Anonymous poster hash: 5443d...24b

 

Jeg gruet meg og veldig til å føde og tenkte mye på det, snakket mye om det med mannen og fikk god støtte og trøst hos han. Men jeg innstilte meg på at dette kom til å gjøre helt jævlig vondt og  sa til meg selv at dette skal jeg klare uansett, og pga den instillingen så var fødsesoplevelsen min veldig positiv, for det var ikke så vondt som jeg hadde forestilt meg faktsik (hadde ikke epidural, lystgass eller noe annet). Jenta mi satt fast og måtte bli tatt med vakum, men selv det syntes jeg ikke var grusomt, siste presset for å få ut ungen foregikk uten rier og med barnelegen oppå magen min for å hjelpe til med pressingen.

Selvfølgelig gjorde det vondt, men det var alikevel en positiv opplevelse. Sett deg inn i de grusomste smertene du noen gang har hatt og foretill deg dem enda værre.. så kanskje du får en positiv opplevelse du og.

 

Du burde og nevne fødsels angsten din til jordmor når du kommer på sykehuset for å føde, det gjorde jeg og jordmoren hadde en enorm evne til å få meg til å slappe av..

Et lite tips: Om du kommer på fødestua og er kapabel til å få med deg ting, så få jormor/barnepleier til å vise deg og mannen hva som er av instrumenter inne på fødestua og få de til å forklare hva de brukes til og hva som skjer om barnet blir tatt med dit eller dit, det beroliget meg veldig og ikke minst mannen (som gruet seg ti ganger mer enn meg) MI jente ble tatt med bort på gjenoplivningsbordet rett etter ho kom ut fordi ho surklet så fælt i lungene, der masserte de henne, lyttet på lungene og styrte rundt til hun pustet fint og så kom hun tilbake til meg etter 2 minutter. Men hadde ikke jordmor og barnepleier gått igjennom alt der inne med oss først så hadde jeg vært bekyret tror jeg.

Stol på de du møter på fødeavdelingen, og ta gjerne et tlf å spørr om du kan komme å få en omvisning på fødestua nå før du føder, det kan og hjelpe deg med redselen din

Lykke til meg fødsel og kos deg med den lille når den kommer

 

Anonymous poster hash: 03047...cc6

[skjotta]

Når fødselen setter i gang vet kroppen din hva den skal gjøre. Det er egentlig ganske fantastisk. Alle er forskjellige, så når riene setter i gang skal du gjøre akkurat det du føler for av pusting og tenking og bevegelse og stillinger. Det som letter smertene er riktig!

 

Jeg var, med vilje, helt uforberedt til første fødsel. Leste ikke noe, planla ikke noe og forventet ikke noe. Det var en utrolig vond og utrolig god følelse å få datteren min.

 

Jeg hadde flotte jordmødre (4 forskjellige var innom) som passet på oss og sørget for at jeg tok imot epidural når ryggskaden begynte å trøble.

 

Fødsel nr 2 endte med at morkaken løsnet/revnet og gutten måtte skjæres ut i en fart. Også da hadde jeg en kjempeflink og god jordmor som straks ringte alarmen og fikk oss avgårde. Gikk bare noen minutter fra alarmen ringte til kirurgen hadde herligheten i hendene.

 

konklusjonen må bli at du og alt rundt deg blir godt tatt vare på, så bare len deg tilbake og stol på at dette klarer du!!!

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

For en måned siden fødte jeg mitt 4 barn!  alle har vært planlagte og ønsket, selv om det gjør vondt... prøv å snu smerten til noe positivt! For hver smerte som kommer, så er du litt nærmere å få møte den lille... Dette klarer du! Spør om smertelindring om det blir for ille! Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har ett råd, og det er å forberede deg godt. Les om fødselens faser, les fødselshistorier her inne, les om ulike ting som kan skje og om forskjellige typer smertelindring. Jeg tror det oppleves som mye mer skremmende hvis man ikke skjønner hva som skjer. Lettere å la kroppen jobbe hvis man er forberedt. Jeg verken gleder eller gruer meg til min tredje fødsel, ser på det som en jobb som må gjøres.

 

Anonymous poster hash: b333a...060

[Anonym bruker]

Er andregangs og gleder meg til fødsel. Ja det er dritvondt, men det er en helt syk og unik opplevelse og premien som kommer er verdt all smerten. Det er ikke så mye du kan gjøre fra eller til, man vet aldri hvordan akkurat din fødsel blir så les deg litt opp snakk med jm, fødselforberedende kurs var fint med nr. 1 etc. Epidural er en fin ting og gled deg til et av livets virkelig store øyeblikk. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 420f6...dac

[alvemamma]

Alle fødsler er forskjellige. Det er naturlig å være redd, det er ikke så godt å vite hva en går til. Det kommer til å gjøre vondt. Hvor ille det oppleves for din kropp er ikke godt for oss å gjette. Men: Mest sannsynlig greier du det bedre enn du frykter! ...og gjør du ikke det, vel da finnes det mye bra smertelindring. Ta imot det du opplever at kroppen (og hodet ditt) trenger. Jeg har hatt en fødsel med og en uten epidural - begge gikk fint, selv om forløpet og smertene var ulike, og jeg gjør det gjerne igjen. Lykke til - snart har du babyen i armene dine :-)

[Anonym bruker]

Det er det værste du kommer til å oppleve, men bare tenke at alle andre har gjort det før deg i millioner av år. Så da klarer nok du det også. Sier bare smertestillende smertestillende smertestillende.

Anonymous poster hash: d43a7...598