Anonym bruker Skrevet 25. august 2013 #1 Skrevet 25. august 2013 Jeg har det veldig dårlig med meg selvvalgt om dagen, tror jeg snart hører under kategorien "deprimert". Dette går utover forholdet til mannen.. Jeg blir utrolig fort sint, og klarer ikke styre følelsene mine.. Men det er som om depresjonen åpner øynene mine og får meg til å innse hvordan jeg har "ofret meg" siden vi fikk barn. Mannen drar ofte på gutteturer, trener flere ganger i uka osv. Men det verste er egentlig hverdagen, at han aldri kan gjøre noe med ungene uten at jeg ber om det. Feks reise seg når vi sitter til middag; om en unge trenger hjelp på do, vi har glemt noe, minsten velter et glass dom må tørkes opp, osv osv. Mannen sitter alltid like rolig, mens jeg flyr rundt.. Vi gjør heller aldri noe sammen, begrenset med barnevakt, og jeg er såå lei av at det eneste vi gjør uten barna er å se tv eller spise noe godt Anonymous poster hash: d94ea...5fa
Anonym bruker Skrevet 25. august 2013 #2 Skrevet 25. august 2013 Hmm, skjedde noe rart da jeg skrev fra mobilen. Anonymous poster hash: d94ea...5fa
Anonym bruker Skrevet 25. august 2013 #3 Skrevet 25. august 2013 Jeg har det veldig dårlig med meg selvvalgt om dagen, tror jeg snart hører under kategorien "deprimert". Dette går utover forholdet til mannen.. Jeg blir utrolig fort sint, og klarer ikke styre følelsene mine.. Men det er som om depresjonen åpner øynene mine og får meg til å innse hvordan jeg har "ofret meg" siden vi fikk barn. Mannen drar ofte på gutteturer, trener flere ganger i uka osv. Men det verste er egentlig hverdagen, at han aldri kan gjøre noe med ungene uten at jeg ber om det. Feks reise seg når vi sitter til middag; om en unge trenger hjelp på do, vi har glemt noe, minsten velter et glass dom må tørkes opp, osv osv. Mannen sitter alltid like rolig, mens jeg flyr rundt.. Vi gjør heller aldri noe sammen, begrenset med barnevakt, og jeg er såå lei av at det eneste vi gjør uten barna er å se tv eller spise noe godt Anonymous poster hash: d94ea...5fa Sånn er det her også. Har sagt at han må skjerpe seg ellers kommer det tul å gå at skogen. Fom denne uken skal vi ha arbeidsplan på veggen over husarbeid som skal gjøres og hvem som skal gjøre det. Så får jeg bare bli en arbeidsleder, men det er bedre å være det enn å gjøre alt selv. Hva sier mannen din når du forteller ham hvordan du har det? Anonymous poster hash: a3f5d...1c8
Anonym bruker Skrevet 25. august 2013 #4 Skrevet 25. august 2013 Sitt like rolig selv, be barna spørre pappa om hjelp og legg planer for deg selv - kino, trening, jentekveld/tur! Jeg tror disse mennene av og til blir latere enn de egentlig er fordi vi (dumme) damer alltid spretter opp.. bli lat du også! ;-) Anonymous poster hash: d6bbf...7be
Anonym bruker Skrevet 25. august 2013 #5 Skrevet 25. august 2013 Kom denne depresjonen før eller etter du ble bevisst dette? Sikkert litt merkelig spørsmål fra meg, men jeg har nemlig slitt lenge med angst og depresjon. Og hvis jeg skal tenke litt høyt nå, så lurer jeg på om det at du føler deg deprimert egentlig er at underbevisstheten din "sørger"? Sørger over ting du føler du har mistet/ofret for at mannen skal få realisere seg selv eller at du føler dette har gått på bekostning av deg selv? kanskje du har følt lenge på at noe er galt, men er først nå du har klart å sette fingeren på det, sette ord på det? For noen ganger protesterer kroppen på de merkeligste måter Kommuniser med mannen, få ham til å forstå alvoret. Og snakk med fastlegen sånn at du kanskje kunne fått henvisning til psykolog eller evnt kan få medisiner om du trenger det.. Sender deg en klem og krysser alt som krysses kan for at du snart er på høyde igjen Anonymous poster hash: 21e53...8ce
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå