Gå til innhold

Kjæresten min vil ikke passe barnet mitt. Jeg vurderer sterkt brudd..


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg har fått ny jobb som sier at jeg må jobbe hvertfall 6 kvelder i mnd. Dette synes jeg er helt greit. Jeg og kjæresten har vært sammen i 2 (!!) år, men bor fortsatt ikke sammen.. Likevel er han her hele tiden, og han kjenner både meg og sønnen min på 4 veldig godt.

Før jeg begynte i den nye jobben, som jeg egentlig desperat bare måtte ta, så var det på forhånd klart at jeg måtte jobbe noen kvelder og helger i mnd. Dette sa jeg til kjæresten min. Jeg spurte han aldri rett ut om han kunne tenke seg å passe sønnen min mens jeg er på jobb, fordi jeg ønsker ikke å "forlange" noe av han..Samtidig så føler jeg på innsiden at han på en måte er forpliktet til det..
Han ba meg bare fint om å finne meg en ny jobb der jeg bare jobbet dagtid. 

Jeg hadde flere barnevakter på besøk, og han svarte bare at det var fint at jeg fikk tak i barnevakt. Så, tilslutt sa han at han kunne passe barnet mens jeg var på jobb i forrige uke. Han gjorde det, men jeg merket at han ikke likte det..Og det var ekkelt.
Tilslutt sa han at han ikke likte å passe sønnen min, selv om han sov mesteparten av tiden, pga faren til sønnen min som har vært problematisk før.
dette er ETT jævla år siden, og jeg kjenner jeg er så lei av at han ikke klarer å legge det bak seg! det som har skjedd er at barnefar i all sjalusi og hat, sa at kjæresten min hadde slått barnet. Jeg og kjæresten min slo kraftig ned på det, og det skjedde egentlig ikke noe mer fra den kanten..det er gått et år nå, og jeg er så lei av at kjæresten min stadig frykter nye anklager, selv om jeg samtidig skjønner han.
Hvordan i alle dager ser han for seg et liv med oss da??

Vi har planer om å flytte sammen nå, og jeg må si at jeg revurderer det sterkt. Hva når vi flytter sammen? Skal jeg leie inn barnevakt når jeg skal å trene eller på jobb? Kommer alltid til å føle meg som en alenemor..

Og så det skal være sagt: jeg skjønner meget godt at det er grusomt å få beskyldninger mot seg om å ha slått et barn. Jeg selv fikk en haug av beskyldninger fra eksen min. Men ærlig talt, man kan da ikke gjøre stort enn å ignorere det, og fortsette sitt vanlige liv! Skal slike beskyldninger fra en ustabil mann ta "knekken" på deg i laaang tid? Og nå er det gått ett år, men stadig hører jeg den pessimistiske kjæresten min si at barnefar kommer til å lære barnet å si stygge ting om han, og blablabla. Han har liksom allerede innstilt seg på at slik kommer det til å være, og at barnefar vil komme med slike anklagelser flere ganger.. Kjenner meg sliten på å "løfte" kjæresten min opp hele tiden...

Råd?



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Videoannonse
Annonse
Skrevet

For det første: Han skal ikke straffe deg for beskyldningene, slik han gjør nå.

For det andre: Nei, det er ikke hans barn, men når man går inn i et forhold med noen som har barn, så ligger det en viss forpliktelse i det. Man kan ikke bare suse på og aldri forholde seg til noe med barnet/a, som om man var i et forhold med noen uten barn. Min kjæreste passer mine barn om jeg trenger det og motsatt. Skulle bare mangle.

For det tredje: Om du har en uggen følelse, sånn som nå, så er det i alle fall ikke riktig tidspunkt å flytte sammen på. Jeg hadde også revurdert forholdet om jeg var deg. Dette er i alle fall noe som må løses om dere skal bo sammen. Han må også ta sin del av ansvaret her.



Anonymous poster hash: 70306...2e0
Skrevet

Hadde slått opp for lenge siden. Hvis han iløpet av 2 år ikke klarer å føle tilknytning og kjærlighet til barnet tviler jeg på at det kommer til å skje. Dette merker barnet ditt.

Skrevet

Det der med barn og ny kjæreste er en vanskelig sak. Hvor mye kan man forvente liksom? Det er jo ditt barn, men blir jo for dumt å skulle måtte være "alenemor" i et forhold også. Jeg ville forventet at jeg kunne jobbet eller gått ut døra på kveldstid nå og da mens han passet ungene, ja absolutt! Spørr han hva han tenker? Skal du, etter at dere ha flyttet sammen, måtte leie inn barnevakt på kveldstid mens han bare sitter hjemme allikevel? Tror jeg ville revurdert. Det med barnefar er for dumt å henge seg opp i. Og han bør etter to år være trygg nok på ungen til at han tørr, og føler en viss forpliktelse overfor deg og barnet til å gjøre slikt.

 

Anonymous poster hash: fc8a3...14f

Skrevet

Dere bor ikke sammen. Du kan ikke forvente at han skal være din faste barnevakt.

 

Anonymous poster hash: 553f5...68f

Skrevet

Dere bor ikke sammen. Du kan ikke forvente at han skal være din faste barnevakt.

 

Anonymous poster hash: 553f5...68f

Skrevet

Hi

Men hva kan jeg si til han? Gode tips?
i forrige uke, da han allerede hadde lovet å passe barnet kommende kveld, så ble han plutselig sur og skrev meg ei melding om at jeg måtte slutte å være så trang i skallen og søke meg ny jobb, fordi jeg måtte skjønne at dette med barnevakt og alt ikke går. 
Denne oppførselen og reaksjonen hans kom etter jeg fortalte at datteren min skulle til faren sin å spise middag etter barnehagen, og kom hjem like før jeg skulle jobb. Jeg skulle jo selvfølgelig være hjemme å ta henne i mot, slik at kjæresten min slipper å forholde seg til barnefar.
Dette utløste det han skrev til meg (som jeg skrev her oppe), fordi han begynte å tanke på disse anklagene barnefar har kommet mot han tidligere, og var vel redd for at barnefar skulle få vite at han skulle passe sønnen..

Han unnskyldte seg etterpå, og sa at han kunne passe sønnen min likevel. Jeg følte meg så såret, og følte at han gjorde meg til en dumming (rett og slett), og jeg bestilte barnevakt resten av uka.

jeg har lett og lett etter jobb lenge nå, og da jeg ikke har sertifikatet, så har jeg i all hovedsak fokusert på jobber som er nært hjemmet og nært barnehagen. Dette angrep han også meg på i meldingen og skrev at folk flytter norge rundt for jobber, og at jeg ikke kunne være så lat å bare søke jobber rett utenfor den jævla husdøra.
Begynte å gråte da jeg leste den meldingen, og ble dypt såret fordi jeg desperat trenger en jobb. At jeg fikk denne som er nært hjemme og barnehage, ser jeg på som et pluss.
Føler meg gjort til en lat og dum person..



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

HI

Ja samtidig bor vi jo ikke sammen, så jeg kan ikke forvente at han skal sitte her flere kvelder i mnd. Samtidig så er han jo her HVER kveld uansett, og gjør egentlig ikke noe på kveldene. 
Men hvis det blir slik at han ikke ønsker å sitte barnevakt og tilbyr dette selv, så trekker jeg meg ut av forholdet..

Jeg ønsker at han VIL sitte barnevakt, ikke fordi jeg maser på han..Blir helt feil.



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Ser at jeg har skrevet -sønn- og -datter- om hverandre, hehe



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Hadde ikke giddet å være sammen med en som snakket slik til meg, og som ikke ønsket å ta ansvar for barnet mitt. Nei, man kan ikke kreve det, men uten det så lever jeg heller alene.



Anonymous poster hash: eba88...1fa
Gjest FinogFjong
Skrevet

...jah...

 

1. Du søker en jobb med kveldsvakter, uten å sjekke om du har barnevakt?

2. Du forventer at en mann som tidligere er beskyldt for å ha slått barnet ditt (uforskyldt eller ikke) skal være alene med dette 6 kvelder pr mnd? Dette er ikke din samboer (kunne ha stillt seg annerledes da, dersom en kveldsjobb var noe dere var ENIGE om...)

3. Kjæresten din har bedt deg finne en dag-jobb, du takker ja til en med kvelsdvakter.

4. Du mener at kjæresten din bare må "tåle" beskyldninger fra barnefar, fordi barnefar er "sånn"? Du er lei av å "løfte han"?

5. Du lurer på om du alltid vil "føle" deg som en alenemor.

 

1. Jah...hva skal man si, du kan ikke forvente at folk, enten det er kjæresten din, moren din eller barnets far skal stille opp på så fast basis. 6 kvelder i mnd er relativt mye. Om barnet har samvær med far, kan du jo forsøke å legge barnets samvær til din turnus, ellers finns det kveldsbarnehager, barnevaktsentraler etc. Slike ting må du faktisk ha tenkt gjennom FØR du takker ja til en jobb.

 

2. Å stille slike krav til en kjæreste, som attpåtil har fått slike beskyldninger rettet mot seg tidligere, uten å spørre og avklare på forhånd er ikke greit. Hadde du frivillig sittet "barnevakt" for kjærestens barn 6 kvelder i mnd...?

 

3. Kjæresten din har tydelig signalisert at han foretrekker at du har en dagjobb. Her ligger det mye informasjon, om du vil "høre". Han HAR ikke inngått en forpliktelse, hverken med deg eller ditt barn enda.

 

4. Kjæresten din er dratt inn i denne konflikten med DIN eks, og må forholde seg til DINE problemer (eks), fordi han er i et forhold med deg. Det er ikke hans konflikt, men han må bære mange konflikter fordi han velger å stå i dette forholdet. Det er krevende, og om han ikke er trygg nok på seg selv, eller forholdet deres, vil dere få mange utordringer fremover.

 

5. Du ER alenemor. Du kan aldri kreve av et annet menneske enn deg selv og barnefar at de stiller opp betingelsesløst. Dere bor heller ikke sammen enda, og du kan ikke kreve at han skal fylle en "farsrolle" som kjæreste.

 

Du og kjæresten bør virkelig avklare roller og forventninger til hverandre. Om du/dere har vurdert å bo sammen, er det spesiellt viktig for deg og ditt barn at du vet hvor dere står...

Skrevet

Syns det er dårlig av han. Selvom dere ikke bor sammen.

Skrevet

Kjæresten din tenker "meg" før han tenker "oss". Det ville vært nok for meg til å revurdere vår framtid sammen. Men så er jeg nok kanskje litt eldre enn deg... 



Anonymous poster hash: ed0eb...555
Skrevet

HI

1. Barnevakt var det veldig klart at jeg måtte ha, uansett hvilken jobb jeg fikk. 
2. Ja, jeg FORVENTER at kjæresten min tar litt mer ansvar for barnet mitt, og at han kan være noen kvelder alene med barnet. 
3. Kjæresten min sa at jeg måtte finne meg en dagjobb: Når man er i den situasjonen som jeg var i, så tar man det man får! Selvfølgelig ønsker jeg å ha en dagjobb, men nå må jeg holde ut med den jeg ha, og søke andre jobber samtidig. 
4. Ja, jeg synes det er på tide at kjæresten min hardner litt til, å begynner å legge bak seg ting! Hvor lenge skal han dvele ved disse beskyldningene? Han burde evt gå fra meg hvis det er slik han virkelig føler det.
5. jeg skal ikke alltid føle meg som alenemor nei. for en trist syn du har på forhold om mine, dine, våre barn. Jeg forventer at min kommende ektemann, samboer, uansett hva, tar til seg mitt barn også, og nærmest behandler det som sitt eget! det betyr også å avlaste meg en gang i blant.



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

HI

Og dette med barnefar og disse anklagelsene.. Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger til kjæresten min når han sitter der å tenker på det som har skjedd, og det som kan skje igjen. Jeg kan ikke gi noen garanti for at det ikke skjer igjen, jeg eier ingens handlinger og tanker, og kan ikke styre andre. Ingen kan det.

Synes ærlig talt han er dårlig rustet til å takle ting.

Hva kan jeg si? Åh...



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Jeg ville satt meg ned med han en kveld og spurt rett ut hva han tenker.

-ønsker han egne barn? Når tenker han at han er klar? (Hva tenker du om dette?)

 

-dersom han ønsker barn, hva tenker han om datteren din? Vil han behandle dem likt?

 

- kan far til datteren din ha barnet de kveldene du skal jobbe? (Burde vært beste løsning!)

 

Kjæresten din høres lite moden ut og det høres ikke ut som om han og barnet ditt har et godt forhold. Var dere sammen på ferie i sommer? Hvordan gikk det? Tar han ansvar?

 

Når dere har vært sammento år mener jeg disse spørsmålene er noe han bør svare på.

 

Anonymous poster hash: a8995...194

Gjest FinogFjong
Skrevet

 

HI

 

1. Barnevakt var det veldig klart at jeg måtte ha, uansett hvilken jobb jeg fikk. 

2. Ja, jeg FORVENTER at kjæresten min tar litt mer ansvar for barnet mitt, og at han kan være noen kvelder alene med barnet. 

3. Kjæresten min sa at jeg måtte finne meg en dagjobb: Når man er i den situasjonen som jeg var i, så tar man det man får! Selvfølgelig ønsker jeg å ha en dagjobb, men nå må jeg holde ut med den jeg ha, og søke andre jobber samtidig. 

4. Ja, jeg synes det er på tide at kjæresten min hardner litt til, å begynner å legge bak seg ting! Hvor lenge skal han dvele ved disse beskyldningene? Han burde evt gå fra meg hvis det er slik han virkelig føler det.

5. jeg skal ikke alltid føle meg som alenemor nei. for en trist syn du har på forhold om mine, dine, våre barn. Jeg forventer at min kommende ektemann, samboer, uansett hva, tar til seg mitt barn også, og nærmest behandler det som sitt eget! det betyr også å avlaste meg en gang i blant.

 

Anonymous poster hash: f1e40...ddb

 

-jeg mener uansett at du stiller for store krav til en kjæreste. Han er ikke din samboer enda. OG han avlaster deg jo allerede en gang i blant, du skrev at han passer barnet, (men ikke liker det) senest i forrige uke. Det er jo stor forskjell på å bo sammen og ikke.

 

På meg virker det som at du har forventninger om at din kjæreste skal fylle en "farsrolle" med en ansvarsølelse for et barn mange bruker år på å utvikle.

Og har man ikke barnevakt, kan man ikke takke ja til en "hvilken som helst jobb", da må man ta til takke med noe annet. Kjæresten din gir jo tydelig utrykk for at han ikke ønsker det ansvaret du vil legge på han. At han "alikevel ikke gjør noe annet" er hans privilegium, du kan like det eller ikke selvsagt, men han har ingen plikt til å stille opp som fast barnevakt i noe som tilsvarer noe sånt som en 30%stilling..

Skrevet

Hadde forholdet vært ferskt hadde jeg forstått han, men ikke når dere har vært sammen i 2 år og planlegger å flytte sammen.

Her stiller samboer opp for min sønn like mye som han gjør for våre felles barn. Dette har han gjort fra begynnelsen av (før vi fikk felles barn), selv om ikke jeg forventet noe eller la press på han på det tidspunktet. For han derimot har det vært en selvfølge, men absolutt ikke en dans på roser. Både han, min sønn og jeg har jobbet og slitt for å få det forholdet vi har nå.

 

Ang konfliktene med din eks så er det en vannvittig dårlig unnskyldning. Det skal da ikke gå utover deg og barnet ditt. Vi har også hatt konflikter med min eks som til dels har gått utover uskyldige (min samboer), men vi har alle jobbet oss gjennom det og nå kunne det ikke vært bedre. 

 

Jeg tror nok både du og kjæresten din bør sette dere ned og å klargjøre roller og forventninger til hverandre før dere tar forholdet et skritt videre. Så får du ta en avgjørelse basert på det. Personlig hadde jeg nok ikke giddet å investert mer i det forholdet hvis han nå etter 2 år enda ikke er klar for å "ta hele pakken". Altså ikke bare deg, men også barnet ditt.

Skrevet

Jeg føler veldig sterkt at det finnes en annen side av denne saken! Hva med å sette av en kveld der dere kan prate ordentlig sammen og komme frem til løsninger?



Anonymous poster hash: 989f4...fa2
Skrevet

HI

Selvfølgelig finnes det en annen side av denne saken. Men det er ikke noe stor forskjell på den versjonen, kan jeg tenke meg.. Saken handler om å stille opp, kanskje for mye(?) for kjæresten og hennes barn, hvor mange ulike versjoner skal det eksistere? 

Kom gjerne med dine tanker om den andre versjonen da..

 



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Noen andre som har hatt det liknende? 

Så det skal være sagt, så tror jeg IKKE kjæresten min hadde vært interessert i å vært barnevakt hvis jeg skulle en kveld for å trene i 1 time engang. 
Jeg husker vi pratet om et annet par en gang. Dama i det samboerparet var på fest, mens samboeren hennes var hjemme og passet barna hennes. Det var ikke hans barn, men han passet dem likevel siden han bor sammen med henne, og de hadde vært sammen så lenge. Noen ganger er hun ute, andre ganger han, osv..

Da sa kjæresten min at det var helt på hode at han var hjemme å passet HENNES (understreket hennes) barn, mens hun var ute. Så når jeg tenker meg om, så tror jeg ikke det er mye lys i tunnelen her:p
 



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Hi

Jeg er så skuffet over han nå, at jeg orker ikke prate til han.. Kanskje like greit, så jeg ikke sier noe dumt. Men har lyst å si at jeg revurderer samboerskap. Ja, jeg føler meg skuffet over at han ikke kan passe barnet, jeg ber ikke om 6 dager i mnd, men kanskje en kveld nå og da, så jeg slipper barnevakt HVER gang..

Råd for hva jeg kan si til han?



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Skrevet

Kan bare svare for meg selv og mitt forhold. 

 

Men, min samboer kan gjerne finne på ting med sønnen min, aktiviteter osv. Men han er ikke helt trygg på å "sitte barnevakt" på kvelden/natta. Dette forstår jeg godt! Vi har ikke vært sammen i mer enn 1 år, og han er ikke vant med småbarn, så han kvier seg.

 

Jeg forventer ikke at han skal snu på flisa over natta, men håper at han blir mer trygg når sønnen min blir eldre. 

 

Så jeg syns ikke du kan forvente det, men heller håpe på at han blir trygg. Og på tross av at du er desperat etter jobb, så burde du ikke legge til rette for å være avhengig av andre når det kommer til barnepass på den måten. Hva hvis det blir slutt? Hvordan skal du gjøre det da?

 

Finn heller en barnevakt, så vil han nok bli tøffere med tiden :) 



Anonymous poster hash: 504d7...063
Skrevet

HI

denne jobben var så nødvendig, at hvis jeg IKKE hadde tatt den (i påvente på noe bedre) så ville jeg ikke fått noe til å gå rundt. Jeg må rett å slett ha flyttet hjem til foreldrene mine, og det sier litt om hvor viktig det var å ta jobben! Dette skjønner ikke kjæresten min! Nei, han kjefter heller på meg og sier nedlatende ting, og kaller meg lat! Han tror jeg kan få hvilken som helst jobb, uten utdanning, og at man kan stille høye, urimelige krav til arbeidsplassen. Hadde dere hørt hvordan han prater, så hadde dere skjønt..

 



Anonymous poster hash: f1e40...ddb
Gjest Morn du
Skrevet

Hva skal han gjøre mens barnet har barnevakt da? Siden han er der hver kveld likevel. Se på?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...