Ikke søsken til sønnen vår?

[Anonym bruker]

Trenger å høre synspunktene til flere her. Situasjonen er egentlig litt klassisk, men veldig frustrerende.

Jeg er gift med en mann jeg er veldig glad i og vi har sammen en sønn på snart fire år. Han er en aktiv gutt med sterke meninger, men veldig snill og sjarmerende

Nå har det seg slik at å få barn tror jeg ble et sjokk for min mann som ennå ikke trives helt med rollen tror jeg. Jeg tror han syntes det er mer mas og slit enn kos. Jeg har nå lyst på et søsken til vår sønn og har vel fått mast meg igjennom til det, men mannen sier klart i fra at han ikke har noen ønsker om dette og gjør det kun fordi jeg vil... Han føler heller ikke han har kapasitet til en til... Så fort jeg fikk et tvilende ja av ham tok jeg ut spiralen, men nå begynner jeg å tvile litt på avgjørelsen min... Er det riktig å få et barn til hvis kun den ene parten ønsker seg det? Vil det ødelegge forholdet vårt? Burde han kanskje bare sterilisere seg så vi slipper å "tenke" noe mer på det??... Jeg har kommet dit at det er litt nå eller aldri.. Vi brukte litt tid på å bli gravid med førstemann og jeg ønsker ikke noe særlig mer alder mellom de enn det det eventuelt blir nå.. Så hvis det ikke blir noe barn nå så ønsker også jeg å legge hele baby prosjektet på hylla...

Hva ville dere andre gjort? Fått et barn til og vært innstilt på å gjøre jobben selv? Eller være fornøyd med det ene barnet vi har og latt han sterilisere seg?

 

hmm...

Anonymous poster hash: 9af7b...205

[Plutselig_gravid]

Egoistisk som jeg er hadde jeg nok valgt å fått et barn til.

[nimmelim]

hadde fått et barn til. jeg er selv enebarn og hater det Har ingen å snakke med om den gode barndommen min osv, den dagen min mamma ikke er her lenger..

Hadde gjort det for min og min sønns skyld

[Anonym bruker]

Jeg hadde fått et barn til.

 

Jeg har søsken selv, men veldig tett forhold til, og har alltid ønsket meg flere barn selv også.

 

Har en venninne som er enebarn, og foreldrene hennes var ganske gamle da de fikk henne. Da mammaen hennes fikk kreft ble det veldig mye på henne. Pappen hennes er av den litt tafatte typen så all oppfølging mammaen trengte i forhold til behandling, støtte og hjelp til transport, hjelp i hjemmet når hun var veldig syk osv falt jo på min venninne, hun hadde ingen søsken og støtte seg til. Hun sier at hun aldri noen gang i sitt liv har savnet søsken så mye som etter at hun ble voksen og foreldrenes helse begynte skrante... Nå er mamaen hennes død og pappaen alene, han er fremdeles tafatt og begynner i tillegg å bli gammel, han lener seg mye på datteren sin, og hun har fremdeles ingen til å avlaste henne...

 

Jeg ser hvordan jeg og mine søsken samarbeider med å ta oss av våre foreldre og også besteforeldre da de levde. Det er så godt å være mange om å dele på slikt.

 

Det er også fantastisk å ha søsken med barn på samme alder, ungene er kjempeglad i sine søskenbarn og jeg elsker familieselskaper o.l. 

 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i hele oppveksten tenkte at det var teit med søsken, vi har alltid hatt glede av hverandre, selv når vi kranglet

Som voksen setter jeg fantastisk pris på mine søsken og kunne aldri tenke meg å oppdra enebarn selv. Dette snakket vi faktisk om, for det finnes jo ingen garanti for å få flere barn, men vi var helt enige om at vi skulle ha flere, på den ene eller andre måten.

 

Men du må jo velge for ditt og deres liv, vi er jo alle forskjellige og det som er riktig for oss trenger ikke være riktig for dere...

Anonymous poster hash: 6d5fe...966

[Gjest Emea]

Jeg hadde ikke fått et barn til. Ikke når dere ikke er to om det i et forhold. Om det var slikt et sjokk for din mann å få et barn så er det lite sannsynlig at han vil trives bedre i rollen som tobarnsfar. Å få et barn til under slike forutsettninger vil gi svært stor belastning på forholdet, kanskje blir det også forholdet's nådestøt!?

Og jeg er helt overbevist om at et barn har større glede av tonforeldre enn et søsken om det er valgalternativene.

 

Både min mann og jeg har flere søsken, uten at det var til stor glede verken i barndommen eller nå som voksne. Kan også legge til at oppfølging av familie med dårlig helse, stell av graver, organiseringer av selskaper osv kun faller på meg. Selvom 2 av mine søsken bor nærmere familien enn meg. Samme hos min mann, der er det han som følger opp. Og vi/de er ingen dysfunksjonell familie med konflikter el,det ligger bare ikke for de andre å ha omtanke for slik. Så dette er ikke nødvendigvis argumenter for søsken.

 

Vi kommer også bare til å ha et barn. Da vi ønsker å kunne følge opp barnet best mulig både med tanke på økonomi og tid. Og vi vil klare å bevare forholdet etter at barn og jobb kommer først.

Endret 22. august 2013 av Emea

[Gråsonen]

hadde ikke fått flere.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke trumfet gjennom et barn til om jeg visste at mannen min egentlig ikke ville ha. Jeg tenker det er en ting man bør ble enige om, ellers er det nok stor sjanse for at forholdet deres går i stykker. Det er ganske mye mer jobb med 2 enn med 1 og hvis alt faller på deg blir det vel bare til at du klager på hvor lite han bidrar.

Anonymous poster hash: d009d...8c7

[Anonym bruker]

Mannen er enebarn og hater det, men han ønsker kun ett barn selv, så vi har innfunnet oss med at det er nødvendig for oss. Han syns det er mer enn nok oppfølging på ett barn. Jeg må respektere det, selv om datteren vår helt sikkert hadde hatt mye glede av søsken, både nå og senere.

Anonymous poster hash: 7e9ef...d89

[LittLykkelig]

Hadde nok ville fått et til. Fordi jeg ellers ville angret resten av livet. Ser ikke for meg at noen angrer like mye på barna de har fått. Men vær klar over at du risikerer å ofre mannen din. Det nytter ikke å klage etterpå når han ikke stiller opp og er drømmepappa.

[Siamese Hellhound]

Oj.. Det kommer jo til å bli mer jobb for mannen din når du får en baby, så jeg må si at jeg heller mot nei. Trist at han føler det sånn, men synes ikke det er riktig å overkjøre ham i et så viktig valg.

 

Familier finnes i mange fasonger, tror ikke det er riktig å si at man alltid har det bedre med søsken enn uten.

[Anonym bruker]

Tror du må velge her... Et barn til eller å beholde mannen din... To barn er veldig mye mer krevende enn ett..

 

Anonymous poster hash: 380b3...8ae

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok valgt å få ett barn til i dette tilfellet. Vil selv ha flere barn, men mannen min vil ikke, men der er det ett rungende nei da, så det må jeg akseptere eller gå. Jeg velger å ta hensyn til det barnet jeg har fra før av, fremfor ett barn som ikke en gang eksisterer. Mannen min er også enebarn, jeg er fra en stor søskenflokk.

Anonymous poster hash: a1491...67e

[Anonym bruker]

Hei Hi.

Jeg har noen tanke å dele med deg. Føler på mange måter at i Norge er det ikke "lov" å kun få ett barn. Vi har det så godt både økonomisk og med velferdsgoder at dette er mulig for de fleste. Ja det er vel nesten status for tiden med både tre og fire barn.

Og barnerike familier er flott det, når foreldrene følger opp og trives med å bruke mye tid på familien. For barn tar tid, og flere barn tar mer tid.Når aldresforskjellen blir såpass stor som fire fem år(eller mer) så har ikke barna så mye felles heller i starten, selv om de såklart har stor glede av hverandre. Jeg er selv enebarn og det jeg savner mest er å ha søsken i voksen alder, skulle gjerne vært tante! Men enebarn får masse tid og oppfølging av foreldrene noe som er verdifullt. Tror og at når det gjelder støtte fra søsken, så trenger ikke dette å være noen selvføge, kjenner til mange som selv må ta seg av familie (f.eks gamle foreldre)og dette selv om de har søsken. Er heller ingen garanti for at søsken bosetter seg nær hverandre i voksen alder. Nå høres det ut som om jeg argumenterer for at du skal forbli ettbarnsmor, men det vet jeg ikke helt...

Var selv i samme situasjon som deg. Hadde ett barn som nærmet seg fire og fikk trumfet igjennom en til selv om mannen syntes vi hadde nok.

Vi er begge over førti. Har nå en flott ettåring og angrer selvfølgelig ikke!

Men jeg ser i ettertdid at mannen på mange måter kanskje hadde litt rett i det han sa. Vi hadde i grunnen nok med ett barn. Veldig mye av barnas oppfølging faller på meg.

Vi har mye å tilby som foreldre på mange vis, er høyt utdannede, bra økonomi og vi har livserfaring. Samtidig ser jeg at det å følge opp to barn krever mye. Vil ikke gi deg noe råd, dette må du selv finne ut av.

Husk også på at de som er her inne på bim/dib, er nok noe over gjennomsnittet interessert i babyer og barn

Anonymous poster hash: 93406...7eb

[Anonym bruker]

Her hos oss er det helt motsatt, mannen ønsker så inderlig et par til, helst to. Jeg er veldig fornøyd med det ene vi har og føler til tider at jeg har tatt meg vann over hode med bare det ene.

Vårt barn er nå bare straks to år, men mannen argumenterer hele tiden med at han er såpass mye eldre enn meg og han vil ikke bli en gammel pappa (han er 39 og jeg 27).

HAn legger frem drømmer og ønsker om et barn til nesten hver eneste kveld, kommer med navneforslag til gutt og jente som vi kan vurdere når det kommer en lillebror eller lillesøster..

Det å være gravid, er noe av det værste jeg har gjort, hatet å gå gravid! Følte at selvfølelsen min sank fra topp til bunn på 9 mnd, og den har ikke kommet seg noe serlig siden da..  Det å føde i seg selv kan jeg godt gjøre mange ganger til, bare jeg slipper å gå gravid, som i for seg ikke er mulig!

Jenta vår er ikke spesielt krevende, og jeg elsker livet vårt nå. Men det tapper emg for krefter, syntes hverdagen er et ork, og jeg blir sur og sliten av sutring, grining og og det å konstant være tilstedeværende, ikke kunne ta meg 5 min pause. Jeg studerer, mannen jobber og jenta går i bhg. Jeg føler rett å slett at ejg ikke strekker til og da blir tanken på ett barn til skremmende, hvor skal jeg få energien og gleden ifra når jeg ikke har nok av det den dagi dag...  men jeg føler det er noe jeg forpliktet meg til når jeg og mannen ble sammen, for jeg vet godt at han vil ha 2-3 barn, men jeg viste ikke at jeg kom til å føle det slik etter en.

Så jeg har sakt til mannen at han skal gi meg et år til før vi prøver på en til, så får vi se, hva om du gir mannen din det samme, ett år til, om barnet ditt er 5 eller 6 når det kommer et tilskudd har vel ikke så mye å si,

Lykke til, jeg vet at valget er vanskelig for både deg og mannen.

Anonymous poster hash: 84a1a...000

[Honningmelon]

Jeg er enebarn. Så jeg hadde garantert fått et barn til.

[Anonym bruker]

Du får bestemme deg for om du vil klare å leve livet gjennom og være fornøyd med å ha fått ett barn. Kanskje du og mannen skiller dere om 5-10 år og ha finner seg en yngre dame og plutselig får de 2 barn sammen. Hva tenker du da?

Anonymous poster hash: 380b3...8ae

[Anonym bruker]

Vi hadde det sånn, jeg ville ha, og han ikke. Så han sa ja, fordi jeg vil... Men i våres sa jeg at da gir vi bare faen i og få et til, og da ble han sur, og sa at det ble min skyld at ungen vår ikke fikk søsken.... Nå er jeg gravid igjen og vi gleder oss (selvom vi er litt usikkere, for var på ul og det kunne se ut som 2) dette må dere finne svar på selv ikke hva vi sier dere finner nok ut av det som passer dere best

 

Anonymous poster hash: 1ac3f...859

[Anonym bruker]

Vi var akkurat der, bare at mannen nektet å få flere barn. Han har problemer med helsen og gikk på en real smell etter første ble født. Vi var på randen til seperasjon på det verste.. Når vi fikk ordnet opp mellom oss begynte jeg å mase om en til, han ville ikke og nektet. Så tenkte jeg at jeg ville bare vente litt, ikke mase, og la han få tiden til å se andre vennepar bli flere i familien og at datteren vår elsket å leke med lille søsknene til vennene.

så plutselig en dag sa han at vi burde få et til barn vi og, og 5,5 år etter første kom lillesøster til oss og alle brikkene våre falt på plass. Mannen har helt annen ro, det har jeg og. Baby tilpasset seg livet vårt og er med på det meste. Og storesøster elsker å dulle og leke med lillesøsteren sin, og lillesøster elsker eldste og følger med henne hele tiden.

 

følg hjertet ditt, les mannen mellom linjene. Er han ikke klar bør du vente. Aldersforskjell har ikke så mye å si når en er voksen. Trossalt, det er den største delen av livet, barn er en bare i 15-20 år, voksen i over 50 år. Og mannen sin bestekompis er syorebroren som er 13 år eldre.

 

Anonymous poster hash: 508a0...7a1

[Hun med alle ungene]

Jeg hadde fått en til. Kanskje litt egoistisk,men barn har godt av søsken tror jeg

[Anonym bruker]

Kanskje du ikke hadde hatt en god barndom hvis du hadde hatt søsken?!

Utakknemmelige drittjente.

hadde fått et barn til. jeg er selv enebarn og hater det Har ingen å snakke med om den gode barndommen min osv, den dagen min mamma ikke er her lenger..

 

Hadde gjort det for min og min sønns skyld

Anonymous poster hash: 796f6...866

[Anonym bruker]

Kanskje du ikke hadde hatt en god barndom hvis du hadde hatt søsken?!

Utakknemmelige drittjente.

hadde fått et barn til. jeg er selv enebarn og hater det Har ingen å snakke med om den gode barndommen min osv, den dagen min mamma ikke er her lenger..

 

Hadde gjort det for min og min sønns skyld

Anonymous poster hash: 796f6...866

[Anonym bruker]

Det er ikke bare mannen din du skal ta hensyn til. Den aller viktigste er det barnet du har. Det er som regel svært ensomt å gå gjennom livet som enbarn, særlig når foreldrene begynner å bli gamle. Det har jeg merket selv, da mora mi ble syk og døde for noen år siden, og jeg var bosatt med mann og barn langt unna.

 

 

Jeg ville gitt barnet søsken dersom dt fantes en mulighet til det. Mannen din får bare get over himselft:)

 

Anonymous poster hash: 5c552...9e8

[Nyttårs barn]

Synes vel at et så viktig valg bør man være enig i. Hvis mannen din synes det er mye med ett barn, så blir det ikke bedre med to...

Når det er sagt så er det stor forskjell på ett og to barn. Er det han som skal bestemme at sønnen din ikke skal få et søsken, eller er dette en avgjørelse dere bør ta sammen. Hadde skjønt det bedre hvis dere hadde to og han da satte ned foten.

[Gjest yrild]

Jeg og min mann diskuterte mye om vi skulle ha et barn til og hadde en av oss ikke villet, eller følt at de hadde kapasitet til det hadde det blitt med ett barn.

 

Har sett mange forhold rundt oss gå fyken etter at de har fått et barn mer enn det mannen egentlig vil... (men det har ofte vært nummer tre og muligheten for at de ikke hadde klart å holde på forholdet uansett er jo tilstede)

 

Hvis mannen din føler seg invadert og utslitt av å ha barn, så ville jeg ikke satset på å få flere.

[Gjest yrild]

hadde fått et barn til. jeg er selv enebarn og hater det Har ingen å snakke med om den gode barndommen min osv, den dagen min mamma ikke er her lenger..

 

Hadde gjort det for min og min sønns skyld

Selv om jeg er veldig glad over å ha søsken, vet man aldri hvordan det ville ha vært uten.... kanskje foreldrene mine ikke hadde blitt skilt?

 

Muligens hadde ikke din barndom vært så lykkelig med søsken...?