Se aldri en annen vei når du er vitne til mobbing!!

[Anonym bruker]

Sterkt formidlet om mobbing:

 

http://petchy.wordpress.com/2013/08/15/med-12-ar-gamle-meg-i-bagasjen/

 

Det er nok ikke slutt på at voksne legger skylden på mobbeofferet eller foreldrene. Selv fikk vi beskjed om at barnet vårt slet med de sosiale kodene og derfor falt utenfor? Hvorfor opplever vi da ei jente som lett får seg venner andre steder enn i klassen? Og hva med de som mobber og utestenger? Er det ikke heller de som har problemer med de sosiale kodene? Eller har reglene for det sosiale samspillet listet evnen til å tråkke på andre med positivt fortegn?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1b8e7...f34

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne - viktig tema!!

 

Jeg mener at det er de som mobber og utestenger som har problemer med de sosiale kodene! Og det er også de som burde være nødt til å ta konsekvensene av det de gjør, men å f.eks. bli flyttet til andre klasser og/eller skoler, blitt fotfulgt en periode i friminutter osv.

 

Det du forteller om at jenta di lett får seg venner andre steder enn i klassen viser jo tydelig at det ikke er hun som sliter med de sosiale kodene. Det er mobberne som er problemet!

 

Og jeg er så inderlig enig i at man aldri skal se en annen vei når noen blir mobbet!

 

Jeg ble ertet en del da jeg var liten, men ingen stor mobbing eller utestenging. Likevel plagsomt for meg. En gang på vei hjem fra skolen var det en gutt i klassen som kastet en snøball med isklumper rett i øyet på meg. Jeg fikk blåøye av det. Akkurat da passet min mormor meg noen dager, og hun så episoden fra vinduet og kom stormende ut av huset i sin innekjole og nylonstrømper - tok seg ikke tid til å ta på seg sko/støvletter en gang

Hun kjeftet sånn på den gutten at han nesten var på gråten (hun stod i hagen og han et godt stykke unna på veien, så langt fra hverandre). Den gutten mobbet aldri noen igjen!!!

 

Jeg husker at jeg ikke visste hva jeg skulle føle akkurat der og da, jeg hadde jo veldig vondt og gråt og hadde enda ikke kommet inn i hagen min selv, jeg var litt flau over at mormor ropte og brølte så hele nabolaget kunne høre henne... og så var jeg i hemmelighet veldig, veldig stolt av mormoren min!

 

Og selv om jeg aldri har ansett den ertingen som jeg ble utsatt for som et stort problem, så kan også jeg, som godt voksen, av og til oppleve at jeg i situasjoner blir usikker, en usikkerhet som jeg med det samme identifiserer som følelser fra min barndom. I det daglige så sliter jeg ikke med det, men det kan komme frem en gang iblant. Og så kan man selvfølgelig spørre seg om hvor grensen går mellom erting og mobbing...

 

Sterk lesing av en modig dame i den linken du har lagt ut!

Anonymous poster hash: 6a503...468

[Anonym bruker]

Jeg stemmer for at innlegget ditt blir månedens innlegg HI!

Viktig og sårt tema du tar opp.

Anonymous poster hash: 6a133...44c

[Gjest meg&mini]

Er man vitne til mobbing uten å gjøre noe, er man medskyldig i det.

Min mening.

[Lektor Doppler med tillegg]

Ingen barn fortjener å bli plaget, men noen barn har en så merkelig adferd at de faller utenfor de sosiale kodene. Og noen foreldre ønsker så inderlig at ungene sine skal være mobbeofre at de flyr ned skolen i en hver sammenheng. Og noen greier ikke å se forskjell på mobbing og en konflikt.

 

Jeg hadde et tilfelle hvor en elev (lite begavet) ble kalt dum av en klassekamerat, jeg ga beskjed om at det var uaktuelt. Den som da ble kalt dum kalte den andre opp etter noter, gikk hjem til mamma, og kom til skolen med en historie om mobbing. Han var dum. Han argumenterte så feil at han irriterte sine klassevenner, han ble kalt dum. Jeg grep inn. Og han blir mobba? Dessuten var han 17. 

 

Sosial isolasjon er kanskje verre enn å bli fysisk plaget. For da ser ingen deg? Dag ut og dag inn. Ingen å snakke med ingen å være sammen med. Slår de deg er du i alle fall en del av dem. 

 

Mobbing er ikke en ting. Mobbing er en subjektiv ting. Det handler om hva som oppfattes av den enkelte. Og ofte er det mer bak. Det er sjelden sekken, genseren eller hva det måtte være som er årsaken, men det kan være en trigger. Så mange barn har det vanskelig hjemme eller kommer fra avvikende hjem, både ofre og mobber. Og man skal ikke legge skylden på ofret. Men det må være lov å se i den retningen av og til også. 

 

Og så til alle dere som skal si at jeg er kald og ikke forstår. Jeg forstår. Jeg har vært der. Jeg har tilbrakt et helt liv utenfor. Men jeg har alltid hatt et noen få gode venner.

[Tabitha]

Uansett blir det ikke godtatt å være av den beskjedne typen i dag. Du blir ikke forstått, og blir nærmest sett på som syk.

Men folk er forskjellige...