Barn vitne til dødsfall

[Durni]

Her for litt siden ble mine barn på 8 og 10 år vitne til en dramatisk og tragisk hendelse på badestranda. En voksen person ble hentet livløs opp fra vannet, og til tross for intens jobbing først fra andre på stranda, og senere fra ambulansepersonell, så døde personen. Vi befant oss midt oppi dramaet, og barna fikk selvfølgelig med seg det meste av det som skjedde, selv om vi etterhvert trakk oss unna. Det ble et stort oppbud av utrykkningskjøretøyer (både ambulanser, brannbiler og politi), og helikopter.

 

Barna spurte mye, og snakket mye om hendelsen de første dagene, men så har det vært stopp. De er robuste barn, som tåler mye bare de får ærlige svar, - noe de har fått. De har også snakket en del seg imellom. Nå lurer jeg imidlertid på om dette kan komme tilbake igjen for dem etterhvert. Jeg er usikker på om de har fått bearbeidet hendelsen ferdig, og hvor lang tid det vanligvis tar for barn og legge sånt bak seg. (Personen som døde var helt ukjent for oss).

 

Jeg synes forøvrig at kommunen burde tilbudt en eller annen form for krisehjelp, da dette er en populær badeplass hvor det alltid er mange barnefamilier. Kunne vært godt med noen tips og råd i en slik situasjon, selv om jeg synes vi har håndtert det greit.

 

Jeg lurer også på om dette er noe mine barns lærere bør informeres om før skolestart? Det kan jo være at barna snakker om det på skolen. Hadde det vært skoledag feks dagen etter hendelsen, hadde jeg ikke vært i tvil, men nå er jeg mer usikker.

 

Tar gjerne i mot noen råd!

[Ikkesåallerværst]

Alle kommuner skal ha et kriseteam. Ring dem og høre? Slik du beskriver, vil jeg tro barna dine kommer til deg hvis de begynner å få vonde tanker om dette.

[Anonym bruker]

Krisehjelp fra kommunen? Ehh.... altså jeg skjønner at dette var både tragisk og opprivende, men barna er 8 og 10 år, dere har snakket om det hjemme og barna er tydeligvis ferdigsnakka. Tror ikke du trenger å gjøre noe mere nå.

Anonymous poster hash: e3d36...0f7

[Anonym bruker]

Du sier: "......selv om vi etterhvert trakk oss unna"

 

Var det nysgjerrigheten som tok deg? Det var sikkert nok folk til å bistå den forulykkede, hvorfor tok du ikke barna dine vekk med en gang?

 

Utrolig med folk som bare skal glane!!

 

Anonymous poster hash: c6d2a...62d

[Gjest Julia1984]

Tror neppe du har noe å hente hos kriseteamet. Dere var ikke direkte berørt, dette var heller ikke en ulykke som gikk utover deres daglige liv. Du har snakket med barna, er oppmerksom.

 

Men reagerer litt på at du ble stående å se på med barna dine, at du ikke tok de vekk.

[Gjest Antarctica]

Man kan ikke beskytte barn mot alt. Det var dramatisk, men hva mener du egentlig kriseteamet skal gjøre? Mer snakking? 

Hvis de begynner å utvikle angst kunne man jo søke hjelp fra noen fagfolk, men ellers tror jeg det der går inn i historien.

[Babykilo]

Barn er så forskjellige ut i fra det du forteller virker det som at de har fått det bearbeidet på en god måte. Det er ikke nødvendig å gjøre det større enn det er - for dem.

 

Da jeg var 10 år gammel kjørte jeg og foreldrene mine inn på en avsides parkeringsplass for å gå ned til et vann for å bade. Da vi kjørte inn på plassen så jeg at det over en benk på siden lå en mann. Han delvis satt og lå med fronten mot oss. Men det var ikke et riktig ansikt der, masse blod og det hele var veldig underlig for meg. Han hadde et gevær ved siden av seg, og det viste seg at han hadde skutt seg i hodet med ei hagle. Det var ikke pent. Mor kastet seg over meg og trykket meg ned i bilsetet, men det var litt seint. Far gikk bort for å se om han levde (særlig...) og så ringte vi politiet. Mor fikk meg bort ganske fort, men dette preget meg sterkt. Vi snakket om det, eller de bar veldig åpne for det, men jeg ville ikke. Jeg bestemte meg for at dette skulle noen vite noe om og jeg holdt helt tett. Tror foreldrene mine tenkte at det gikk bra siden jeg ikke sa noe. Men jeg fikk søvnproblemer, hadde mareritt, og i lang tid etter nektet jeg å dra i nærheten av dette stedet. Den dag i dag er jeg på vakt hvis det står en forlatt bil ved skogsveier. Jeg vil si det traumatiserte meg, men jeg har jo blitt en normal voksen person.

 

Jeg tenker at ungene dine er heldige som har hverandre, det er kanskje lettere å snakke seg imellom om det. Også kommer det kanskje an på hva de faktisk så. Og hvordan de er. Se det an du, mest sannsynlig er de bare en erfaring rikere på en måte.

 

Vel, det var min erfaring, selv om det blir litt annerledes. :-)

[Anonym bruker]

Benytter anonymknappen nå ...

Barn tåler ofte mye mer enn det vi voksne tror.

Da jeg var 11 år landet en selvmordskandidat foran meg på gaten. Han hoppet fra høy en bygning, men overlevde. Det ble mye kaos med ambulanse, politi osv. Jeg trakk meg unna, gikk hjem og nevnte ikke hendelsen med et ord til noen, selv ikke da det ble den store "snakkissen på bygda".

Jeg klarte meg helt fint uten noe kriseteam, men det hadde vært fint med en voksen å snakke med.

Jeg synes i alle fall at du skal gi beskjed til skolen/kontaktlærer.

 

Anonymous poster hash: 92713...e1e

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du skal stresse mer med det. Om barna har snakket om det, og du føler de har tømt seg så er de nok det. 

Jeg så min reservebestefar falle om og dø på gaten når jeg var 8, tipper jeg var litt av samme type som barna dine. Jeg fikk snakket om det, og selv om det var ille, så gikk det fint. Har ikke hatt noen traumer i ettertid heller. 

Kan hende du bør gi beskjed til lærer, det kan være fint at de vet hva som har skjedd i tilfelle, men kriseteam og masse mer rabalder vil nok bare gjøre vondt verre. Ikke tror jeg dere har noe krav på det heller. Det er mange som trenger krisehjelp som ikke får pga ressursmangel, så da bør man la de som trenger det få de ressursene som er.

Anonymous poster hash: d9ce6...ce2

[Anonym bruker]

Hi mener vel ikke at hennes unger skal til psykolog og kriseteam; hun ønsker å søke råd hos et eventelt kriseteam og få tips. Tipper kriseteamet syns det er ok, ikke bare sitte og vente på en gigakatastrofe slik at de kan rykke inn med eget telt og nødsamband...

 

Anonymous poster hash: 3e45b...21e

[Anonym bruker]

Synes det er unødig bruk av ressurser å ta kontakt med kriseteam. Det er jo ingen krise på gang? Ikke lag et problem som ikke er der.

 

Anonymous poster hash: 68c16...24e

[Edelweis]

Jeg synes helt klart du kan informere kontaktlærer om det ved skolestart slik at de ikke får vanskelige situasjoner om de tar det opp i klasserommet. fint for læreren å være forberedt på at det kanskje kommer! Ellers ville jeg vrt åpen for å prate med barna mine om det, og kanskje også spørre litt om hvordan de opplevde situasjonen. de har jo pratet en del om de i starten sa du, så kanskje de har fått de svarene de ville ha og gått videre.

[Anonym bruker]

Ingen krise på gang? virkelig? Jeg opplevde en vanlig tragedie da jeg var 9. Jeg utviklet PTSD.

Anonymous poster hash: 99bb4...726

[fiolregn]

Da jeg var 10 år så jeg selv en druknet 8-åring bli hentet opp fra vannet av brannvesenet. Han hadde ligget der i flere timer. Bildet har brent seg fast på hinna, men dette har derimot aldri vært et tilbakevendende problem eller traume for min del. Vi må ikke bli så skjøre at vi trenger krisehjelp for alt mulig. Så lenge dere har snakket om det og ikke ser tegn til endringer av atferd av barna så synes jeg ikke at du skal lage et problem som ikke finnes. :-)

[Anonym bruker]

Dersom dette er en populær badestrend i nærheten av dere så vil jo alle lærere forstå at noen elever er berørt av dette. Enten direkte ved at de kjente personen eller at de så hva som skjedde.

 

Jeg hadde ikke tatt kontakt med lærer. Men du kan jo legge opp til samtaler om bading osv og la barna snakke viss de føler for det.

 

Anonymous poster hash: afa3c...4c9

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt kontakt med evt fastlegen eller helsesøster, bare for å være føre var. Evt hvordan du skal gå frem, om du skal snakke med dem om det igjen eller la være, eller hva du skal være obs på.  Man vet aldri hva som foregår i hodene på barna. Jeg opplevde skillsmisse som veldig traumatisk uten at foreldrene mine kranglet eller at det var et komplissert brudd dem imellom. Grunnen til at det kanskje ble mer trumatisk enn det trengte for min del var at jeg ikke sa noe. Og om mamma prøvde å ta det opp, ville jeg ikke si noe.

 

Synes folk her inne tar ting litt for lett. Selvom jeg har kommet meg igjennom bra og er en normal og frisk voksen så vil man jo ikke oppleve disse tingene som kan ødlegge MYE.

 

Ta kontakt med kriseteam om det er det du føler er riktig for deg, eller legen/helsesøster....

Anonymous poster hash: 6cf97...5b1

[Anonym bruker]

Er ikke snakk om å ta lett på ting. De er snakk om at man kan ikke bruke kriseteam som ressurs hver gang noen opplever noe ubehagelig, som skilsmisse som hun over her nevner. 

Om ungene viser tegn på at de trenger hjelp så skal de selvsagt få det, men i dette tilfellet så virker det virkelig ikke som om barna trenger noe mer bearbeiding pr akkurat nå. 

Trenger de oppfølging senere, så kontakter man helsestasjon eller fastlege og tar det derfra.

Jeg regner da med at foreldre snakker med barna sine om det som har skjedd, og kjenner dem såpass godt at de ser eventuelle forandringer som kan tyde på at barnet trenger mer oppfølging. 

Å lage store problemer av ting som ikke er et problem i utgangspunktet har ingenting for seg. 

Anonymous poster hash: d9ce6...ce2

[Anonym bruker]

Informer skolen, og følg med på barna dine. Ikke trekk inn ekspertise "for sikkerhets skyld", det kan faktisk virke mot sin hensikt: dersom barn får en opplevelse av at de har vært utsatt for noe forferdelig, så kan det faktisk føre til større problemer enn det de i utgangspunktet hadde. Helt uten sammenlikning forøvrig, så opplevde jeg som barn et "lite" seksuelt overgrep fra en venninnes far - beføling utenpå klærne, seksualisert prat og at han viste meg pornografiske bilder. Det var ubehafelig og ekkelt, men jeg hadde ingen store problemer med det. Da det kom fram at dette hadde skjedd med flere barn, fikk foreldrene mine vite at det gjaldt meg også. De reagerte voldsomt, jeg så dem sinte og fortvilet, begge gråt. Jeg måtte til gynekologisk undersøkelse og avhør. Alt oppstyret rundt det var mye verre for meg enn selve overgrepet, og jeg skulle virkelig ønske at ikke alle voksne rundt meg hadde fremstilt det som noe horribelt, for det føltes ikke horribelt, bare ekkelt. Etter at de voksne fikk vite det ble det mye verre. 

 

Dette er jo, som jeg skrev, egentlig ikke sammenliknbart, men poenget mitt er at voksne kan maksimere barns følelser rundt ting. Det er veldig forskjellig hvordan barn reagerer på ting, og det kan godt være at barna dine er ferdige med det nå. La dem få lov til å være det - men følg med.

Anonymous poster hash: 19ab6...b1b

[Anonym bruker]

 

Ingen krise på gang? virkelig? Jeg opplevde en vanlig tragedie da jeg var 9. Jeg utviklet PTSD.

 

Anonymous poster hash: 99bb4...726

 

 

Det HI snakker om er vitterlig ingen krise. Barna opplevde noe, de snakket om det i hjemmet og barna har mamma (og pappa?) som er åpen for å snakke mer om dette.

 

At du opplevde noe som førte til en krise for deg kan bero på mange ting. Det trenger ikke å være overførbart til at alle som opplever mindre hendelser får traumer og diagnoser i etterkant.

 

Anonymous poster hash: e3d36...0f7

[Durni]

Vi ble definitivt ikke stående og glane, som noen uttrykker det her. Denne dagen var det ikke så mange på stranda, og vi var, i tillegg til to andre personer, de som satt eneste der det skjedde. Naturlig nok ble mange av oss involvert i å hjelpe til på ulike måter. Noen, som ikke hadde små barn, kom til for å starte gjenopplivningsforsøk. Selv tok jeg ansvar for å ringe 113, beordret noen til å forhindre at flere mennesker kom til, og for at ambulanse skulle få fri ferdsel. Vi gikk aldri helt bortil, men kunne ikke unngå å se. Vi pakket sammen, og gikk til bilen. Men barna hadde fått med seg så mye allerede. De var jo i vannet da det skjedde, og det lar seg ikke gjøre å få de unna umiddelbart. Jeg valgte å bli av flere grunner: 1 Det var jeg som hadde tekefonkontakt med amk, 2 Jeg ville ikke risikere å kjøre i veien for utrykkningskjøtetøyer på den smale veien 3 Og ikke minst: Hvis vi hadde reist ned en gang, tror jeg ungene hadde sittet igjen med enda flere spørsmål. Nå fikk de hele hendelsesforløpet.

 

Ønsker ikke nødvendigvis oppfølging av noen, men mere noen å spørre om råd. Hørte på nyhetene i går om en drukning, hvor de tilstedeværende fikk oppfølging av kriseteam.

[Anonym bruker]

 

 

Ingen krise på gang? virkelig? Jeg opplevde en vanlig tragedie da jeg var 9. Jeg utviklet PTSD.

 

Anonymous poster hash: 99bb4...726

 

 

Det HI snakker om er vitterlig ingen krise. Barna opplevde noe, de snakket om det i hjemmet og barna har mamma (og pappa?) som er åpen for å snakke mer om dette.

 

At du opplevde noe som førte til en krise for deg kan bero på mange ting. Det trenger ikke å være overførbart til at alle som opplever mindre hendelser får traumer og diagnoser i etterkant.

 

Anonymous poster hash: e3d36...0f7

 

Svaret ligger jo i det du selv skriver "Det trenger ikke...." Men mange ganger så er det jo akkurat det som skjer. Hvordan kan du dømme at det å plutselig se en død mann på ei strand ikke er krise?

 

Jeg hadde også en mamma og pappa og helseteam som ville prate med meg. Men jeg ble alikevel veldig preget av dødsfallet.

 

Anonymous poster hash: 99bb4...726

[Durni]

Takk for alle innspill! Konklusjonen til slutt her, blir vel at alle reaksjoner er like normale. At vi alle reagerer ulikt, og at man må se an fra person til person.

 

Mine unger har taklet dette veldig greit, men man vet jo aldri hvordan ting blir i etterkant. Kanskje reagerer de neste gang de ser en person svømme langt utover? Kanskje får de en reaksjon når de treffer på utrykkningskjøretøy? Det er umulig og vite. Derfor er det godt for meg som voksen og ha en del ting i bakhodet, og høre hva andres erfaringer er. Ikke for å trekke episoden fram igjen for dem, men for å kunne hjelpe dem dersom reaksjonen skulle komme.

 

I forhold til skolen er gsp tanken min at det kan være greit for lærerne og ha tenkt tanken dersom temaet kommer opp. Kan jo være at det bringer fram andre episoder som andre har opplevd.

 

Til slutt vil jeg si at det er nok jeg som voksen, som har tenkt mest på episoden i etterkant. Barna kan spørre og få svar. Vi voksne legger vel mer bånd på oss. I tillegg til at jeg har godt igjennom hendelsen i hodet utallige ganger, og tenkt feks om det kunne vært gjort noe annerledes. Konklusjonen min er da: Alle vi som var der gjorde alt riktig. Hele veien. Derfor synes jeg det er godt ungene også fikk se det, når de først var vitner til dette. De så hva, hvor hardt, og hvor lenge han ble jobbet med. Det var ingen panikk, vi som var der handlet rasjonelt, selv om vi selvfølgelig ble påvirket.

 

Jeg håper ungene tross alt kan dra med seg noen gode erfaringer fra hendelsen, nemlig at folk rundt stiller opp når noe skjer selv om de ikke kjenner hverandre, og at en drøss fagfolk er på pletten umiddelbart og jobber ræva av seg for å hjelpe andre!