Da har jeg gitt opp å være ett menneske..

[Anonym bruker]

Etter en barndom hvor jeg ikke hadde noen å stole på, ikke følte at noen var glad i meg og bare gikk rundt og ventet på neste fysiske eller verbale angrep uansett hvor jeg var har jeg utviklet meg til å bli ett ganske stille og asosialt menneske uten personlighet.

Jeg har aldri vært god nok for noen, ble alltid hakket på uansett hva.

 

Jeg har alltid vært veldig deprimert. Selvmordstankene kom da jeg gikk på barneskolen.

Har også alltid vært fullstendig utslitt. Orker ingenting. Takler ikke når det blir for mye inntrykk.
Fungerer ganske dårlig sosialt. Jeg blir rett og slett ikke likt. Prøver å hilse, men blir sett rart på.

Har derfor funnet ut at det beste er unngå folk så mye som mulig.

Jeg blir alltid veldig utslitt i lang tid etter at jeg har vært ute blant folk.

Har blitt til at jeg rett og slett ikke liker mennesker lengre. Har helt mistet lysten til å ha venner og bekjente. Vil bare være i fred. Orker ikke å snakke. Klarer knapt å tenke når jeg er ute blant folk og det kreves at jeg er "med". Forsvinner helst i min egen verden.

Jeg er så lei av å ikke bli forstått når jeg prøver å søke hjelp. Tenk positive tanker, si til deg selv at du er bra nok, sier psykologen. Men det hjelper da for søren meg ikke!!! Det er ikke bare-bare å si til seg selv at man er pen og flink og alt det der og så blir alt bra, når man hele livet har fått kritikk for absolutt alt ved seg selv fra alle rundt seg.

 

Er vant til å ha kortere perioder med dyp depresjon der jeg ikke orker kontakt med noen, men denne har vært laaaang. Ser ingen slutt på den. Jeg har gitt opp. Jeg lever ikke lengre. Bare eksisterer som mamma. Det er alt jeg er.  Ikke en egen person, med egne meninger, interesser osv. Jeg er bare en robot som er skapt for å være mamma.

Vil bare bosette meg i skogen i fred og ro med barn. Drite i alle andre siden jeg aldri blir god nok de likevell. Siden jeg aldri kommer til å bli i nærheten av normal. Siden det ikke er hjelp å få siden det bare er meg selv som kan fikse dette ved å tenke positive tanker og prøve meg frem i det sosiale liv ved å delta på forskjellige ting, jobb, studere.. Det går alltid galt. Jeg får alltid et slags sammenbrudd. Det går så hardt utover både kropp og psyke. De siste årene har jeg virkelig ønsket å kunne fungere ute blant folk, derfor jeg søkte hjelp også. Men det har bare blitt værre og jeg har kuttet kontakten med vennene mine. Nå trives jeg med å sitte alene.. Men plages likevell. Alt er bare surr.

Jeg klarer ikke å leve opp til andre sine krav og forventninger. Jeg vet jeg er alles store skuffelse.

Nå vil jeg bare bruke det jeg har av krefter til å være en så god mamma som mulig. Det eneste jeg føler selv og vet at jeg får til ganske bra. Vet jeg var en mer sliten og dårligere mamma da jeg presset meg til å være mer sosial. Orker mer nå som jeg har gitt opp og heller fokuserer på meg og mitt. Det som bekymrer meg er at man MÅ ha jobb for å tjene penger, og for å jobbe må man være sosial, og da knekker jeg fullstendig sammen igjen. Vet ikke hvor mange flere slag i trynet jeg kan klare.

Anonymous poster hash: 7cef1...e81

[kvinne38]

Jeg vil bare gi deg en klem og håper du får noen gode råd :-)

Har dessverre ikke så mye å komme med men ønsker deg alt godt.

[ღTyrkiskPepperღ]

Så trist å lese:( har egentlig ikke noen gode råd, men har du prøvd en annen psykolog som ikke bare sier du må tenke positivt osv?

Uansett så vil jeg gi deg en klem

[Anonym bruker]

Vil sende en klem jeg og. Og si at du er bra nok, du er fantastisk, det er ingen som er akkurat som deg. Du er unik!

Du er verdt til å bli elsket, du fortjener å bli elsket. Du er så uendelig mye verdt, og jeg håper du finner en måte å se hvor bra du er. Og jeg er sikker på at du er en god mamma for barna/barnet ditt.

 

 

 

Anonymous poster hash: ec2a8...2bd

[Gjest UndrendeUllteppe]

Kjære deg HI.

 

For det første, det er ikke din skyld at du fungerer dårlig i dag, eller at du ikke har det noe bra. Du har blitt sviktet på mange områder gjennom hele oppveksten, og da blir det dessverre ofte vanskelig å ha et godt voksenliv. Men det er ikke umulig! Det jeg tror psykologen din har ønsket, er at du får bygget opp selvtilliten din, og får et bedre selvbilde. For da blir det lettere for deg å holde hodet over vannet på mange områder. Se på det som en trapp, et og et steg om gangen, til man kommer seg litt ovenpå igjen!

 

Men det var kanskje ikke der psykologen burde begynt? Når man har opplevd så stor omsorgssvikt, tror jeg gjerne man har behov for å bearbeide veldig mye i forbindelse med dette. Se på episoder som har satt sine spor, se på hvorfor det hadde en ødeleggende virkning, hva det fikk deg til å tenke og føle, og hvilke konsekvenser det har for deg i dag. Og så om det er noe man kan gjøre i dag for å motarbeide dette og å få det bedre?

 

Kanskje kognitiv terapi hadde vært noe for deg? Litt mer konkret terapi, på en måte?

 

Det jeg kan se av innlegget ditt er at til tross for at du sier at du ikke fungerer sosialt, så virker det som om du har gode forutsetninger for å gjøre det! Du virker veldig reflektert, ressurssterk (handler ikke bare om jobb og utdanning!), du er flink til å ordlegge deg og du har barn som du setter umåtelig høyt og vet hva du kan gjøre for at de skal ha det bra. Og det må jeg si er et veldig bra utgangspunkt!

 

Samtidig vil det nok bety veldig mye for barna dine å ha en mamma som kan være litt sosial når det kreves, og det blir gjerne viktigere når de blir litt større. Så jeg håper virkelig du ikke gir helt opp likevel, for dere alles skyld.

 

Og så til slutt, hvorfor skal du leve opp til forventningene til andre? Det er da ikke deres liv. Lev livet ditt for deg selv og barna! Og vær deg selv Klem

[Anonym bruker]

 

Etter en barndom hvor jeg ikke hadde noen å stole på, ikke følte at noen var glad i meg og bare gikk rundt og ventet på neste fysiske eller verbale angrep uansett hvor jeg var har jeg utviklet meg til å bli ett ganske stille og asosialt menneske uten personlighet.

Jeg har aldri vært god nok for noen, ble alltid hakket på uansett hva.

 

Jeg har alltid vært veldig deprimert. Selvmordstankene kom da jeg gikk på barneskolen.

Har også alltid vært fullstendig utslitt. Orker ingenting. Takler ikke når det blir for mye inntrykk.

Fungerer ganske dårlig sosialt. Jeg blir rett og slett ikke likt. Prøver å hilse, men blir sett rart på.

Har derfor funnet ut at det beste er unngå folk så mye som mulig.

Jeg blir alltid veldig utslitt i lang tid etter at jeg har vært ute blant folk.

Har blitt til at jeg rett og slett ikke liker mennesker lengre. Har helt mistet lysten til å ha venner og bekjente. Vil bare være i fred. Orker ikke å snakke. Klarer knapt å tenke når jeg er ute blant folk og det kreves at jeg er "med". Forsvinner helst i min egen verden.

Jeg er så lei av å ikke bli forstått når jeg prøver å søke hjelp. Tenk positive tanker, si til deg selv at du er bra nok, sier psykologen. Men det hjelper da for søren meg ikke!!! Det er ikke bare-bare å si til seg selv at man er pen og flink og alt det der og så blir alt bra, når man hele livet har fått kritikk for absolutt alt ved seg selv fra alle rundt seg.

 

Er vant til å ha kortere perioder med dyp depresjon der jeg ikke orker kontakt med noen, men denne har vært laaaang. Ser ingen slutt på den. Jeg har gitt opp. Jeg lever ikke lengre. Bare eksisterer som mamma. Det er alt jeg er. Ikke en egen person, med egne meninger, interesser osv. Jeg er bare en robot som er skapt for å være mamma.

Vil bare bosette meg i skogen i fred og ro med barn. Drite i alle andre siden jeg aldri blir god nok de likevell. Siden jeg aldri kommer til å bli i nærheten av normal. Siden det ikke er hjelp å få siden det bare er meg selv som kan fikse dette ved å tenke positive tanker og prøve meg frem i det sosiale liv ved å delta på forskjellige ting, jobb, studere.. Det går alltid galt. Jeg får alltid et slags sammenbrudd. Det går så hardt utover både kropp og psyke. De siste årene har jeg virkelig ønsket å kunne fungere ute blant folk, derfor jeg søkte hjelp også. Men det har bare blitt værre og jeg har kuttet kontakten med vennene mine. Nå trives jeg med å sitte alene.. Men plages likevell. Alt er bare surr.

Jeg klarer ikke å leve opp til andre sine krav og forventninger. Jeg vet jeg er alles store skuffelse.

Nå vil jeg bare bruke det jeg har av krefter til å være en så god mamma som mulig. Det eneste jeg føler selv og vet at jeg får til ganske bra. Vet jeg var en mer sliten og dårligere mamma da jeg presset meg til å være mer sosial. Orker mer nå som jeg har gitt opp og heller fokuserer på meg og mitt. Det som bekymrer meg er at man MÅ ha jobb for å tjene penger, og for å jobbe må man være sosial, og da knekker jeg fullstendig sammen igjen. Vet ikke hvor mange flere slag i trynet jeg kan klare.

 

Anonymous poster hash: 7cef1...e81

Hvilket fylke bor du i? Vil anbefale å gå til psykolog Gjermund Moum i Oslo hvis du bor i Akershus/Oslo/Buskerud. Koster litt og man må betale selv men det hjalp meg utrolig mye...

 

Anonymous poster hash: 2d4b5...20d

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Nå skal jeg si noe jeg aldri før har sagt, og det er at jeg inderlig håper at det ikke er tilfelle for deg heller.

Å ha en forelder fullstendig uten empati og den minste evne til å skjønne hvordan et medmenneske som sliter kan oppfatte en sånn kommentar, må være hundre ganger verre enn å ha en mamma som sliter med depresjon!

Kjære hi, jeg håper at du kan finne noen som kan hjelpe deg og støtter de som foreslår at du kanskje kan prøve en annen psykolog. Sånn kan du ikke ha det og jeg har full tro på at det finnes hjelp for deg!

Lykke til, kjære deg.

[BillieNickwill]

Kjære deg HI.

 

For det første, det er ikke din skyld at du fungerer dårlig i dag, eller at du ikke har det noe bra. Du har blitt sviktet på mange områder gjennom hele oppveksten, og da blir det dessverre ofte vanskelig å ha et godt voksenliv. Men det er ikke umulig! Det jeg tror psykologen din har ønsket, er at du får bygget opp selvtilliten din, og får et bedre selvbilde. For da blir det lettere for deg å holde hodet over vannet på mange områder. Se på det som en trapp, et og et steg om gangen, til man kommer seg litt ovenpå igjen!

 

Men det var kanskje ikke der psykologen burde begynt? Når man har opplevd så stor omsorgssvikt, tror jeg gjerne man har behov for å bearbeide veldig mye i forbindelse med dette. Se på episoder som har satt sine spor, se på hvorfor det hadde en ødeleggende virkning, hva det fikk deg til å tenke og føle, og hvilke konsekvenser det har for deg i dag. Og så om det er noe man kan gjøre i dag for å motarbeide dette og å få det bedre?

 

Kanskje kognitiv terapi hadde vært noe for deg? Litt mer konkret terapi, på en måte?

 

Det jeg kan se av innlegget ditt er at til tross for at du sier at du ikke fungerer sosialt, så virker det som om du har gode forutsetninger for å gjøre det! Du virker veldig reflektert, ressurssterk (handler ikke bare om jobb og utdanning!), du er flink til å ordlegge deg og du har barn som du setter umåtelig høyt og vet hva du kan gjøre for at de skal ha det bra. Og det må jeg si er et veldig bra utgangspunkt!

 

Samtidig vil det nok bety veldig mye for barna dine å ha en mamma som kan være litt sosial når det kreves, og det blir gjerne viktigere når de blir litt større. Så jeg håper virkelig du ikke gir helt opp likevel, for dere alles skyld.

 

Og så til slutt, hvorfor skal du leve opp til forventningene til andre? Det er da ikke deres liv. Lev livet ditt for deg selv og barna! Og vær deg selv Klem

Så godt skrevet! Signerer hvert ord:-)

 

HI: overse mobberne i tråden, det er bare flaut å lese, og ikke verdt en eneste tanke. Noen MÅ bare tråkke på andre for å ha det godt med seg selv. Det er et fryktelig stusselig karaktertrekk.

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Nå skal jeg si noe jeg aldri før har sagt, og det er at jeg inderlig håper at det ikke er tilfelle for deg heller.

 

Å ha en forelder fullstendig uten empati og den minste evne til å skjønne hvordan et medmenneske som sliter kan oppfatte en sånn kommentar, må være hundre ganger verre enn å ha en mamma som sliter med depresjon!

 

Kjære hi, jeg håper at du kan finne noen som kan hjelpe deg og støtter de som foreslår at du kanskje kan prøve en annen psykolog. Sånn kan du ikke ha det og jeg har full tro på at det finnes hjelp for deg!

 

Lykke til, kjære deg.

Jeg ser at moderat har vært inne å ryddet i tråden (ros for rask reaksjon på rapporteringen), og da blir mitt svar lett å misforstå siden det jeg siterte ble slettet.

 

For å være helt klar så er første del av mitt innlegg svar på en ufin kommentar og ikke svar til hi.

 

De to siste avsnittene er rettet mot hi ❤

[Nullstress;)]

jeg skjønner deg faktisk godt. jeg sier ofte at "jeg er skrudd av". er jeg sliten-skrur jeg av. er jeg trist og lei-skrur jeg av... osv...

 

i min barndom var det rusmissbruk (mor - alkohol og far- piller) vold rettet mot mor fra stefar og seksuelle overgrep fra farfar.... (jeg var da ca6 år gammel)

 

jeg ble sendt til psykologer, ppt, rådgivere på skolen, ja til og med en rusmiddelpsykolog pga mammas drikkeproblemer... jeg droppet ut hver eneste gang! eller så skrudde jeg rett og slett bare av....

 

for to år siden gikk det opp et lys for  meg... jeg satt å snakket om min datter som da var to år, og jeg husket henne ikke som babay. jeg husket henne rett og slett ikke! de minnene jeg har av hanne som baby, er bilder og filmer. husker fremdeles ingenting fra henne som baby! og det skremte vetter av meg. jeg gikk på autopilot. gjorde det ejg måtte, det som var forventet. smilte i sosiale sammenhenger, gikk på jobb. men jeg var ikek "til stede" en eneste gang...

 

så jeg søkte hjelp. og denne gangen gikk jeg virkelig inn for å få hjelp. jeg skjønte at jeg måtte senke murene mine og "slå meg på" igjen. nå har jeg gått til psykolog i ett år ca. og det hjelper. sakte men sikkert hjelper det....

 

minnene fra babytiden er borte, i allefall foreløbig.... men minnene som vi skaper nå, kommer ti å være med meg for alltid.

 

IKKE GI OPP!!!!! Du kan ikke det!

 

jeg trykker ikke på anonymknappen denne gangen, for om du vil snakke/ dele erfaringer eller kanskje vi til og med bor i nærheten av hverandre, så bare ta kontakt

 

stoooor klem

[Gjest FinogFjong]

Stakkers deg, klart du har det tøft, du bærer med deg mange sår.

Når det er sagt, du bør sørge for å få adekvat hjelp.

Du skal skaffe hjelp for din egen del, fordi livet ER verdt å leve, for din egen del, og for barna dine. Det er hardt arbeid, men lønnen er en mye bedre livskvalitet!

 

Det kan være svært skadelig for barn å vokse opp med en omsorgsperson som er så deprimert som du gir utrykk for. Du risikerer at barna "speiler" deg, og i værste fall "hermer" din depresjon i den tro at dette er normal-adtferd.

Ungene dine fortjener å ha en mamma som henger sammen, og du fortjener å leve et godt liv. Det er ikke "bare-bare" å være mamma, det er den største "jobben" av alle det, og med rett hjelp, vil du også se og kjenne på dette.

 

Snakk med fastlegen din, om du ikke allerede har gjort dette, fortell i klartekst hvordan du har det, så du kan få en henvisning til DPS eller en god psykolog. Du fortjener å få hjelp, hjelp til å bli den personen du har undertykt alt for lenge. Lykke til HI

[Anonym bruker]

Signerer de som sier at du ikke bør leve opp til andres krav, kun dine egne. Du har klart noe fantastisk; Å gi barna dine den kjærligheten og omsorgen som du selv burde fått da du var barn. Det viser at du har mange ressurser.

 

På sett og vis så healer du ditt eget indre barn når du gir omsorg og ubetinget kjærlighet til barna dine.

Jeg har en øvelse som har hjulpet meg mye:

Du kan se for ditt indre blikk at du holder rundt barna dine og gir dem av din kjærlighet. Mens du står slik og holder rundt barna dine så ser du også for deg deg selv som liten jente. og du tar også henne inn i varmen i armene dine og gir henne av din kjærlighet. Fortell henne at hun er perfekt akkurat som hun er og at hun er høyt elsket.

 

 

 

Anonymous poster hash: faf4c...1f7