Jeg vil ikke ha flere enn ett barn.

[Anonym bruker]

Mannen og jeg er svært uenig om vi skal ha flere barn, han ønsker ett til, noe ikke jeg ønsker.

 

Grunnen til jeg ikke ønsker flere barn er at jeg er totalt mislykket som mor. Jeg har null tålmodighet med ungen og gir ikke det så mye omsorg og kjærlighet som jeg burde. Mannen er den som har tatt det meste av barnestellet. Vi var enig om å få dette barnet, men jeg har ikke blitt den moren jeg ønsker å være og jeg har virkelig prøvd å være mer omsorgsfull og ansvarlig, men jeg har feilet totalt. Jeg gråter ofte pga dette og syns det er veldig trist og har ofte angret litt på vi ble foreldre. Eller jeg angrer ikke på barnet som jeg elsker over alt, men hun fortjener så mye bedre enn det jeg kan gi henne. Heldigvis er mannen min utrolig flink og omsorgsfull så han har på en måte tatt hele "morsrollen". 

Jeg går til psykolog inn i mellom da jeg har periodevis slitt litt før jeg fikk barn, jeg har selv hatt en svært dårlig oppvekst der jeg de 8 første årene bodde hos mine alkoholiserte foreldre som misbrukte meg og mishandlet meg, etter dette bodde jeg på et barnehjem og deretter i en fosterfamilie. Psykologen mener mye av min manglende evne som mor er at jeg aldri har fått omsorg og kjærlighet før jeg nærmest var voksen.

Jeg føler det blir så utrolig feil å sette flere barn til verden når jeg er som jeg er, mannen min er veldig uenig og rasende for jeg ikke går med på å gi datteren vår de søsknene han mener hun fortjener. Han blir også sint fordi han mener at barnet vårt har det fint til tross for at jeg er litt fraværende, noe jeg er svært usikker på. (vertfall i fremtiden når hun blir eldre og skjønner mer!)

 

Mannen vil fortsette å ta "morsrollen" på neste mann hvis jeg går med på flere barn, men jeg er så usikker...

 

Anonymous poster hash: 16175...8b2

[Anonym bruker]

Hva burde jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 16175...8b2

[me_87]

Ikke få flere barn.

[Anonym bruker]

Det spørs litt hva du mener med fraværende? Er du bare til stede mens far tar seg av barnet? Steller du henne aldri, leker med henne, lager middag sammen med henne, gir henne ros, kos og klemmer..? Ingenting? Hvis du bare går rundt og er "sammen" med henne uten å dekke hennes behov, og det kun er far som gjør dette så synes jeg ikke dere skal få flere barn. Ihvertfall ikke før du har fått gjort noe med det. 

Anonymous poster hash: 44305...10e

[Gladmor30]

Jeg får helt vondt av deg:/ d er ikke rart at du har blitt preget etter den oppveksten du har hatt. Jeg skjønner deg veldig godt. Men dersom du mener at far gir den omsorgen barnet trenger, så ville jeg gått for en til. D er godt for barnet dere har og ha en søster eller bror og lene seg til når de bli eldre vet du. Og kanskje du med tiden klarer å utvikle deg i positiv retning i forhold til morsrollen. Uansett ønsker jeg deg lykke til og sender deg en god klem.

[Anonym bruker]

 

Det spørs litt hva du mener med fraværende? Er du bare til stede mens far tar seg av barnet? Steller du henne aldri, leker med henne, lager middag sammen med henne, gir henne ros, kos og klemmer..? Ingenting? Hvis du bare går rundt og er "sammen" med henne uten å dekke hennes behov, og det kun er far som gjør dette så synes jeg ikke dere skal få flere barn. Ihvertfall ikke før du har fått gjort noe med det. 

 

Anonymous poster hash: 44305...10e

 

Jeg leker med henne og gir henne kos og kjærlighet hver dag, men jeg deltar ikke like mye i barnestellet som andre mødre som jeg kjenner. Mannen min steller henne hver morgen og kveld. Jeg bruker som regel å gå en tur med henne når vi kommer hjem fra jobb/barnehage o.l

 

HI

 

Anonymous poster hash: 16175...8b2

[Anonym bruker]

Vi har to barn, og min tålmodighet har ikke blitt noe bedre etter at vi fikk nr 2! Jeg føler meg også som en mislykket mor til tider, jeg kjefter og farer opp for den minste ting de gjør. De krangler og slår hverandre som søsken flest, men jeg blir gal av det. Hender jeg ønsker meg tilbake til tiden med ett barn, selv om jeg elsker begge. Så sett fra ditt ståsted med den bakgrunnen du har med deg tror jeg du gjør rett i å holde deg til ett barn.

 

Anonymous poster hash: 9e009...150

[Anonym bruker]

Tilknytningsforstyrrelser viser seg gjerne når man selv får barn. Har man hatt en barndom med dårlig eller ingen tilknytning så kan man selv slite med dette når man får barn.

Det kan være at du på grunn av barndommen din har vansker i forhold til andre mennesker, særlig i nære relasjoner.

 

Har du snakket med pykologen din om dette?

Anonymous poster hash: 23b64...f53

[Ikkesåallerværst]

Jeg syns ikke du skal få flere barn, hvis det er dette du virkelig kjenner. Jeg tror også psykologen din har rett, du har ikke lært fra du var liten hvordan du skal være mamma og derfor sitter det ikke i ryggmargsrefleksen din. Det koster deg uendelig mye mer å være en sensitiv mor enn det sannsynligvis gjør for mannen din å være en omsorgsfull pappa. I tillegg til dine foreldres store svik, har du også opplevd mange ulike omsorgspersoner på barnehjem og enda et nytt hjem etter det. Ikke rart du har det vanskelig med tilknytning til ditt eget barn! Leit at dine foreldres svik har kostet deg så mye; vansker i forhold til barnet du elsker og kanskje muligheten til å få de barna du ellers ville ønsket. Men livet er hjerterått noen ganger.. Jeg syns du er modig og en veldig omsorgsfull mor ovenfor barnet ditt, og også ovenfor de barna du velger å ikke få, ved å ta dette valget. Du skal dessuten også ha et liv selv, og det beste livet du kan ha. å få enda et barn, vil være veldig energikrevende for deg, og i tillegg til at du er redd for hvordan mor du vil bli, så vil du kanskje også selv få dårligere livskvalitet. Energi og overskudd til deg om mannens forhold vil vel også lide.. Jeg tror også alt dette er veldig vanskelig for mannen din å forstå..

 

Jeg har selv hatt en oppvekst som gjør at jeg strever med tilknytning. Både til første barnet og også i forholdet mellom meg og mannen min. Min barndom har likevel vært bra i forhold til det du har opplevd. Før jeg fikk barn hadde jeg alt under kontroll, men da første kom, måtte jeg gå en lang, vond og slitsom vei, selv om den også gjorde meg godt til slutt. Jeg har en grunnleggende følelse, av at der andre "normale" mødre ofte handler på instinkt og uten å vurdere, må jeg tenke mye på om det er gallt/riktig, tar de skade av det keg gjør nå, eller tar de skade av at jeg ikke gkør det (mannen min forstår ingenting av disse vurdringene, han mener jeg stort sett er på nett). Vi har fått en til, men der er også smertegrensen. Jeg bruker så mye energi på å takle relasjonene til de rundt meg, og å vurdere om det jeg gjør er rett, at jeg ikke kan klare et medlem til i familien. Kanskje vil du være bedre rustet til å få en til om noen år, hvem vet?

 

Hm, sjanser på å signere med nick...

Endret 12. august 2013 av Ikkesåallerværst

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du sier (minus den grusomme oppveksten). Jeg tenker omtrent det samme som deg og lurer på det samme. Hvis ting ikke endrer seg innen et års tid så blir det bare ett barn hos oss, og mannen er heldigvis enig.

 

Anonymous poster hash: 06a20...1ca

[Anonym bruker]

Stakkars barn ikke få flere.

 

Anonymous poster hash: 19b4e...ef1

[Anonym bruker]

 

Tilknytningsforstyrrelser viser seg gjerne når man selv får barn. Har man hatt en barndom med dårlig eller ingen tilknytning så kan man selv slite med dette når man får barn.

Det kan være at du på grunn av barndommen din har vansker i forhold til andre mennesker, særlig i nære relasjoner.

 

Har du snakket med pykologen din om dette?

 

Anonymous poster hash: 23b64...f53

 

Ja, jeg har både snakket med psykologen min og med helsesøsteren til barnet om dette. Neste møte med psykologen tenkte jeg at jeg skulle snakke om akkurat det å få flere barn siden mannen min ønsker det så sterkt og hva hun tenker om det, men jeg syns også det er greit å få litt tanker fra andre mennesker også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 16175...8b2

[Anonym bruker]

Jeg har en pappa som er psykisk syk, selv om jeg aldri har tvilt på at han er glad i meg har han ikke vært noen god omsorgsperson.

 

Jeg er veldig glad for at han ikke fikk bare meg!

 

Det å ha søsken å dele denne pappaen med er gull altså, vi er glad i han og han er glad i oss, men det er ikke alltid så lett. Vi er flere søsken som kan hjelpe hverandre når det er dårlige perioder, og vi er flere søsken som kan snakke sammen om oppveksten vår med denne pappaen og hvordan det har formet oss og preget oss.

 

Jeg er helt overbevist om at barnet ditt hadde hatt godt av søsken. De vil få sine behov dekket fordi du bryr deg om dem og elsker dem samtidig som mannen din er en god far. Men de vi også være to stykker som kan stå sammen om å ha en mamma som kanskje ikke er 100% sånn som alle andre mammaer.

Anonymous poster hash: d1dbd...93b

[Magia]

Jeg har selv hatt en vanskelig barndom med et komplisert og vanskelig forhold til moren min (som var alene med oss). Jeg tror at det som har redda meg var at vi var flere søsken. Det går riktignok ikke så godt i livet for alle oss, men samtidig tror jeg det hadde vært verre å være alene i den oppveksten enn å ha noen å dele den med. Det siste året jeg bodde hjemme, var jeg alene igjen som yngst, og det er det tyngste året i livet mitt. 

 

Jeg sier ikke at du er en forferdelig mor, for det kan hende at det sitter mest i hodet ditt og at DU sliter med relasjonene uten at barnet ditt føler på det. Men hvis det er slik at barnet ikke har en optimal oppvekst pga det her, så er det lettere å bære den børen sammen med søsken enn helt mutters alene.

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske du ville tatt imot litt veiledning. Kanksje de har Marte Meo veiledning på helsestasjonen din? Jeg tipper at du er mer positiv for barnet ditt enn du tror, men kanskje trenger du at noen fokuserer på akkurat det? Det er kjempenyttig for mange! Og fokuseres utelukkende på det positivet i samspillet med barnet ditt!

 

 

Anonymous poster hash: 6f5df...65f

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg ikke har en så god grunn til å slite som du har... Mannen min er dessverre ikke noe særlig bedre enn meg, så her blir det bare ett barn.

 

Jeg tror det i utgangspunktet ville vært fint for barnet mitt å ha søsken, men man skal ikke få flere barn enn man klarer å ta godt vare på heller, og jeg er ganske overbevist om at det ville blitt problematisk for oss å ha mer enn ett barn. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for dette, men det er ikke noe jeg får gjort noe med dessverre, så da må jeg bare prøve å slå meg til ro med det.

Anonymous poster hash: 25e24...309

[Anonym bruker]

Uff, fikk vondt av og lese om deg. Er du sikker på at du er så 'ille' mor som du tror? At du bare ikke har for høye forventninger siden du har hatt det vondt selv? Jeg tror du er en god og omsorgsfull mor innerst inne

 

Anonymous poster hash: 9a95d...ab8

[Anonym bruker]

 

 

Tilknytningsforstyrrelser viser seg gjerne når man selv får barn. Har man hatt en barndom med dårlig eller ingen tilknytning så kan man selv slite med dette når man får barn.

Det kan være at du på grunn av barndommen din har vansker i forhold til andre mennesker, særlig i nære relasjoner.

 

Har du snakket med pykologen din om dette?

 

Anonymous poster hash: 23b64...f53

 

Ja, jeg har både snakket med psykologen min og med helsesøsteren til barnet om dette. Neste møte med psykologen tenkte jeg at jeg skulle snakke om akkurat det å få flere barn siden mannen min ønsker det så sterkt og hva hun tenker om det, men jeg syns også det er greit å få litt tanker fra andre mennesker også.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 16175...8b2

 

 

Det høres ut som en god idè. Kanskje hun kan hjelpe deg på veien med noen gode metoder eller mestringsstrategier du kan benytte?

 

Uansett hvordan man snur og vender på det så finnes det mange måter å bidra på for å være en god mamma og en god pappa. Du må ikke trykke deg selv ned, kanskje du bidrar på andre gode måter bare at du ikke ser det selv, og du må selv kjenne på om du orker eller ønsker flere barn.

 

At du tror du er en dårlig mamma trenger ikke å gjøre deg til en dårlig mamma. Du er kanskje ikke helt der du ønker å være, men du har selvinnsikt og du reflekterer over situasjonen. Det er veldig bra og du tar vare på barnet ditt.

Far bidrar på andre måter, men kanskje dere utfyller hverandre?

 

Snakk med psykologen. Det er en veldig bra idè. Snakk med mannen din. Ikke ta noen viktige avgjørelser nå og bruk tiden på å sortere ut litt, fortsett å få hjelp og ikke trykk deg selv ned. Du vet at dette har en årsak og at du selv ikke har forårsaket dette.

 

Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 23b64...f53