Må jeg gjennomleve mobbehelvetet en gang til?

[Anonym bruker]

Jeg var ei lita jente med mange venner, men ble systematisk mobbet hele barne- og ungdomsskolen. Da jeg var 10-11 gråt jeg fordi jeg måtte vise meg i badedrakt når skolen reise på badetur, når jeg var 12 skrev jeg lange lister over hva jeg skulle forandre ved meg selv - og følte ekte lykke ved å drømme meg bort i tanken om å være en annen.

 

På gymnaset snudde det tvert om, og jeg ble plutselig en av de "populære". Er det ikke merkelig? Jeg var fortsatt den samme, men vinden snur, og det samme gjør mobberne.

 

Jeg har bygget stein på stein, og er i dag en kvinne med stor sosial omgangskrets, høy utdannelse og drømmejobben. Holder mye foredrag og er generelt ikke en person noen kunne tro hadde opplevd mobbing. Men veien hit har vært lang og anstrengende, og det er fortsatt dype sår som gjør at jeg sliter med dårlig selvbilde den dag i dag.

 

Nå har jeg verdens nydeligste datter, men jeg har sett allerede på barnehagen at hun faller utenfor. Hun er ikke like fysisk flink som de andre, og selv om hun er morsom, tøff og sjarmerende er det fortsatt det fysiske som teller mest. Jeg vet at dette kan bli enda større av en utfordring på skolen - og jeg frykter virkelig at jeg skal måtte se datteren min oppleve det samme som meg. Jeg har liksom fått mobbing så langt fra tankene mine, men når jeg har opplevd at datteren min har vært mobbet har alle følelsene kommet veltende tilbake. Jeg blir helt satt ut rett og slett. 

 

Vi har jo helt klart muligheten for at hun ikke blir mobbet på skolen, og jeg vet at om hun blir der vil jeg kunne finne styrken til å legge bort egne følelser og være en "klippe". Men kan ikke tenke meg noe verre enn å oppleve at ens eget barn har det vondt. 

 

Er det noen som tidligere har blitt mobbet som selv har blitt foreldre til barn som er mobbeofre? Hvordan takler/taklet dere det?

Anonymous poster hash: 535f9...67d

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært mobbeoffer. Utsatt for ganske stygge ting også, familien tilhørte en religiøs minoritet.

Har 3 store barn, vil ikke si at noen er mobbeoffer av dem. Det er det første poenget mitt. Du må ikke automatisk gå ut fra at det som skjedde med deg vil skje dine barn! Ingen sv barna mine er spesielt fysisk flinke heller. Ikke blitt mobba for det.

Da min eldste hadde blitt mobba på skoleveien gikk jeg ut for å konfrontere mobberne. Måtte jobbe med meg selv for ikke å overreagere pga "bagasjen" jeg har.Jeg klarte å forholde meg rolig, men likevel ble guttene så skremt av den strenge versjonen av meg at mobbingen aldri gjentok seg. Kvel det i fødselen, og jobb med selvtilliten til din datter slik at ikke alt tolkes som mobbing. Det er en nemlig oppskriften på å bli mobbeoffer.

 

Anonymous poster hash: 3d83d...a2f

[Anonym bruker]

Takk for svar. Veldig kloke råd jeg skal skrive bak øret

 

Datteren min har allerede blitt mobbet i et halvtårs tid - ingen tvil om det. Nå har vi heldigvis klart å jobbe oss bort fra det, tror jeg.

 

Kjenner til det du sier om å beherske seg pga bagasjen. Jeg holdt på å fly i fristelsen første gang jeg så det. Når jeg så skulle ta det opp med pedagogen begynte jeg å grine - følte meg som århundrets idiot..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 535f9...67d

[Anonym bruker]

Fly i fistel skulle det være

 

HI

 

Anonymous poster hash: 535f9...67d

[Anonym bruker]

Hvis du ser at det er et problem for henne, at hun blir mobbet, fordi hun henger litt etter bevegelsesmessig, så ville jeg tatt kontakt med kommunens barnefysioterapeut.

 

Når man faller litt utenfor så velger man ofte å heller fokusere på det man er flink i i steden for det man sliter med - noe som er naturlig. Slik blir også en del barn, fordi de dessverre får negative opplevelser ift det å bevege egen kropp og være i aktivitet.

 

Men det som er så flott med kroppen er at den lærer hele tiden. Og det finnes mange fine øvelser som man kan gjøre for å trene motorikken. Dette kan gjøres som trening, men det kan også gjøres som ren lek hvis man er bevisst på det.

 

Enkle ting kan være å krype over og under ting (kryping stimulerer kryssreaksjoner i kroppen og er kjempebra for koordinasjon), det kan være å balansere på et tre på skogstur, det kan være å hinke på ett ben noen ganger og så hinke på andre benet litt (uten pause) og så veksle på. Ball-leker er også kjempefine. Ridning er også flott for en del - ta del i pussearbeidet, hjelpe til med å sale på og deretter ri.

 

Hvis dere bor slik til at dere kan komme til en kiropraktor som har spesialisering i nevrologisk rehabilitering så kan ofte disse også hjelpe barn med slike problemer (men det er ikke mye kjent).

 

Få hjelp og bli kreativ og gjør ting med jenta di i situasjoner som gjør at hun får trening og føler mestring. Da vil hun trolig bli bedre motorisk etter hvert også. Det krever litt ekstra av dere foreldre, men det er verdt det. Det viktige er å gjøre det lystbetont for jenta og øke vanskeligheten gradvis slik at jenta føler mestring.

 

Mobbeproblematikken må selvfølgelig tas tak i også, men jeg tenker at jenta di fremdeles er så ung at hun har et stort potensiale til å bli bedre motorisk med riktig hjelp.

 

Lykke til!

 

-hilsen fysioterapeut

 

Anonymous poster hash: e6cde...e15

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!! Kjempenyttig

 

Hun får oppfølging fra fysioterapeut dette året og vi begynner på svømming nå Ellers forsøker vi å gå mye i skogen og trampoline er virkelig gull verd

 

Vi håper på at det går seg til

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 535f9...67d

[Anonym bruker]

Dette er mitt største mareritt også, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det om datteren min må gå gjennom det jeg gjorde. Heldigvis ingen tegn til det så langt.

 

Anonymous poster hash: 32e44...640

[Anonym bruker]

Jeg fikk helt sjokk selv når det plutselig gikk opp for meg at hun ligger litt etter de andre og at hun blir plaget for dette.

 

Jeg har også vært litt skeptisk til pedagog på bhg og Fysio fordi de har pekt ut problemene for meg. Har kanskje vært vanskelig å forholde seg til som mor, men jeg trengte bare litt tid på å fordøye det. Skal fremover være meg åpen for at problemene også kan ligge hos min datter, og ikke bare hos dem som stenger henne ute etc. Det viktigste er at vi som foreldre får et bra samarbeidsklima med andre instanser slik at barnet vinner i det lange løp.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 535f9...67d

[Anonym bruker]

Har ikke selv barn som blir/har blitt mobbet - men jeg har sett mobbing på nært hold og i nær familie. En ting jeg tror det er viktig å tenke på, er at man ikke overkompenserer for negative tilbakemeldinger barnet får av andre, med selv å rose barnet opp i himmelen uansett. Resultatet kan bli et barn med alt for høye tanker om egne ferdigheter - eller et barn som gjennomskuer deg og slutter å tro på deg når du skryter.

 

Selvsagt er det viktig å bygge selvtillit - men det er ingen som får selvtillit av at foreldrene sier man synger som en gud, og så går man på en kanonsmell når man påtar seg å synge solo på skoleavslutninga og det viser seg å være surt, vondt og pinlig å høre på... Da er det langt viktigere å bygge selvtillit gjennom reell mestring, å tydeliggjøre at DETTE er du faktisk flink til. Finne aktiviteter der barnet får positive tilbakemeldinger også fra andre enn mamma og pappa. Som barn er mange aktiviteter basert på fysisk mestring, men heldigvis er det også lettere for et barn å utvikle de fysiske ferdighetene

Anonymous poster hash: 67e75...145