En vanskelig situasjon..

[Anonym bruker]

Vi har nylig fått ett barn for 10 uker siden, og stadig sier min svigermor og svigerinne at de gleder seg til å kunne være barnevakt, ha henne på overnatting osv. Men saken er den, at når det gjelder akkurat disse to, så er jeg veldig skeptisk til nettopp de tingene..

 

Grunnen er at min svigermor har slitt psykisk i mange år, går på en god del piller, er innlagt rett som det er, og har også forsøkt å begå selvmord. Tror ikke jeg kommer til å ha ro i sjelen hvis jeg i fremtiden setter barnet mitt der. Svigerinnen min er det forsåvidt ikke noe "galt" med, men hun er 25 år, og veldig umoden for alderen, og så ansvarsløs at jeg helt ærlig ikke engang hadde hatt lyst til å levere en katt der..

 

Er jeg helt ute å kjøre, eller er det "greit" av meg å ikke ha lyst til at barnet mitt skal være hos disse uten tilsyn? Men, hvordan skal man få sagt det uten å såre? Egentlig så hadde det jo vært best om de så sin egen situasjon, og sa til oss at de forstår det.. men det gjør de altså ikke. 

Anonymous poster hash: aabcf...4d6

[Anonym bruker]

Her maste også svigers mye om at de gledet seg til å ha guttungen på overnatting, ha han med til byen, ha han med på hytta en langhelg osv osv osv. Jeg var veldig skeptisk til overnatting da de røyker inne både hjemme og på hytta (har to hytter, så vi er ikke i samme hytte som de - før noen hisser seg opp over det).

 

Jeg var veldig skeptisk til det, sa ingenting til mannen, men bare jattet med når de maste.

 

Nå er guttungen 5 år. Han har enda ikke vært på overnatting hos svigers, ikke vært med på bytur eller langhelg på hytta.

Han har vært med på teater en gang med de og vært noen timer der nede når vi har hatt planleggingsdag i barnehagen og jeg har måttet jobbe og gubben egentlig skulle være hjemme, men har måttet gå noen timer på jobb.

De har helt sluttet å mase om å ha han med, de liker bedre bare å være med han sammen med oss.

Anonymous poster hash: e9181...dd8

[Anonym bruker]

Så konklusjonen min var at kanskje ikke stresse så mye med det nå, da ungen uansett er for liten og heller vent om de maser like mye om et par år.

 

Greit å få med alt i første innlegg.

Anonymous poster hash: e9181...dd8

[Anonym bruker]

Takk for svar.. Er litt det jeg tenker også, at jeg bare skal avvente situasjonen, trenger jo ikke ta det opp med de nå. Men, jeg vil ihvertfall ikke levere barnet mitt ett sted jeg ikke føler meg 110% komfortabel med.. Men, er jo ubehagelig at de ikke skjønner selv at jeg kanskje har tvil.. Hadde gjort ting mye lettere

 

HI

Anonymous poster hash: aabcf...4d6

[klg,2 boys now:)]

Sånn var det med svigermor og svigerfar og den ene tanten.

Jeg kjente jeg fikk klump i magen da de pratet om det når nurket var bare noen uker gamle.men nå begynner han straks i 3.klasse og vi har hatt 1 barnefri natt da han lå til tante nå nylig.så ikke stress når de begynner og bli mere krevende så snakker de ikke mere om d

[Anonym bruker]

Jeg har jattet med til masinga slutter av seg selv.

 

Anonymous poster hash: d821a...afb

[Anonym bruker]

Forstår deg godt! Ikke gjør noe du ikke føler deg komfortabel med

Her er det et lite utvalg som får ha lille på overnatting: Mine foreldre, mine eldre søsken, samt mannens søster.

Svigerfar er ikke god, hissig og høylytt, mistenker han er psykopat. Han er derfor så lite med lille som mulig, og aldri uten meg eller mannen der. Svigermor sliter psykisk, og hun får passe litt i gode perioder. Men overnatting er ikke aktuelt. Hun er mye sammen med lille når vi er her, de har et kjempegodt forhold

Jeg har bare overhørt/pratet vekk mas om pass og overnatting når det ikke er aktuelt. Svigerfar har ikke selvinnsikt så han skjønner ikke problemet, svigermor virker som hun forstår så hun maser ikke noe.

 

Anonymous poster hash: 39d19...a90

[Anonym bruker]

Mamma er psykisk syk og hun får aldri ha datteren min alene eller på overnatting. Sterke medisiner, sløvhet, mange selvmordforsøk, svekket konsentrasjon og svekket hukommelse gjør at hun aldri får ha henne alene.

 

Skjønner deg godt, HI. Jeg har sagt fra til mamma og sånn er ståa. Kanskje mannen din kan snakke med mora hans. Bedre å si det enn at hun skal mase og ting skal bli ubehagelig.

Anonymous poster hash: 8088f...012

[Anonym bruker]

Ja, er vel best å la mannen min prate med de.. Kan godt hende det blir sure miner, men mitt barns sikkerhet må gå foran. Hadde aldri tilgitt meg selv om noe gikk galt..

 

Takk for svar, godt å høre at mine bekymringer er legitime grunner til å ta de opp

 

Hii

 

Anonymous poster hash: aabcf...4d6