Trenger solskinnshistorier på forhold.

[Anonym bruker]

Har vært sammen i 8 år. Har en sønn på 8 måneder.
Har vært litt opp og ned, men største grunnen til at de periodene det ikke har vært så bra er at kranglene ender opp i...ingenting... :-| Vi har ikke kranglet ofte og før sønnen vår ble født så hadde vi en kjempefin periode på 2 år med "vanlige" uenigheter og greie diskusjoner.

Men når det regner så hagler det.. :-( eller noe sånt.
Den siste tiden (3 måneder ca) har mannen vært skikkelig sur. Atal og konfronterende. Til slutt fikk jeg nok og så ble det en kjempekrangel. Som endte i taushet:-| For han vil ikke prate. Skikkelig taus huleboermann når det kommer til å løse problemer.

En uke etterpå kom en krangel til og at viste det seg at han synes vi hadde det som søsken.. at vi bare samarbeidet om hus, barn og økonomi og at vi ikke var kjærester lenger.

Og jeg tenkte. Endelig der kom problemet. La oss prate om det!
Men nei... :-| Her skal det ikke prates!!

Hva gjør jeg når han ikke vil prate da? Problemene ligger jo bare der som en verkebyll.
Og jeg har virkelig fått nok av sur gubbe, krangling og dårlig stemning. Det er sånn at jeg tenker på å gå. Og han hadde visst også tenkt på skilsmisse.
Men vi har et barn sammen og vi skylder han å prøve masse før vi gir opp mener nå jeg.

Er det noen der ut som har hatt det skikkelig skikkelig mørkt i forholdet der forholdet har blitt bra igjen...?

Anonymous poster hash: b96fb...524

[Anonym bruker]

Jeg burde kanskje ikke skrive dette. Men jeg kjenner ingen menn som har foreslått skilsmisse uten at det har vært en annen dame i bildet. Mannen din kan sikkert være et unntak, men ???

 

Kanskje derfor han ikke vil prate?

 

Anonymous poster hash: ef18f...dbc

[Anonym bruker]

Jeg burde kanskje ikke skrive dette. Men jeg kjenner ingen menn som har foreslått skilsmisse uten at det har vært en annen dame i bildet. Mannen din kan sikkert være et unntak, men ???

 

Kanskje derfor han ikke vil prate?

 

Anonymous poster hash: ef18f...dbc

 

Det har faktisk jeg også hørt, at det er ført statistikk på dette. Menn bryter aldri ut av et forhold uten at de har noe nytt å gå til.....

 

Anonymous poster hash: d6ef4...f0d

[1-2-3 <3]

Jeg burde kanskje ikke skrive dette. Men jeg kjenner ingen menn som har foreslått skilsmisse uten at det har vært en annen dame i bildet. Mannen din kan sikkert være et unntak, men ???

 

Kanskje derfor han ikke vil prate?

 

Anonymous poster hash: ef18f...dbc

Er dette din form for solskinnshistorie?

[Superdolly]

Jeg steiler over dette handlingsmønsteret. Han har omsider, etter hardt press fra deg, greid å komme ut med problemet, men så nekter han å gjøre noe som helst. Ikke snakke om det, ikke ta noe initiativ for å få ting til å fungere igjen eller avslutte. Bare la det skåre og gå... Skikkelig konstruktivt! Not.

 

Ring familievernkontoret og bestill time. Dra ham med deg. Greier du ikke å dra ham med deg, gå alene og Tøm deg der. Kanskje de kan hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Har had våre dårlige perioder, jeg ser dere har vært et par lenge før dere fikk barn, det er en tøff overgang og spedbarns og småbarns perioden er vel kansje det tøffeste også. Man glemmer å være kjærester, noe som gjør vondt verre. Sånn mellom linjene så forstår jeg at det kansje er litt labert i samlivet, kansje dere skal prøve å starte der?

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c4a4...b26

[Anonym bruker]

Det er ingen annen dame inn i bildet. Jeg kan ikke være 100% men da må det isåfall være på nettet. Han har ikke mulighet til å ha vært fysisk utro. Altså tidsmessig i hverdagen så hadde han ikke fått det til.

Enig i at handlingsmønsteret er helt kav spinn feil. Og utrolig frustrerende.. 
Jeg vil heller vite jeg da. Vil heller at han sier : " Jeg vil ikke være sammen med deg mer, flytt, du gjør meg kvalm. " Enn at han ikke sier noenting.. 

Anonymous poster hash: b96fb...524

[Anonym bruker]

Har had våre dårlige perioder, jeg ser dere har vært et par lenge før dere fikk barn, det er en tøff overgang og spedbarns og småbarns perioden er vel kansje det tøffeste også. Man glemmer å være kjærester, noe som gjør vondt verre. Sånn mellom linjene så forstår jeg at det kansje er litt labert i samlivet, kansje dere skal prøve å starte der?Anonymous poster hash: 5c4a4...b26

Ps, solskinnshistorier vår er at det ordnet seg, vi var temmelig kranglete og leie en stund, men så så vi et program på tv'n sammen om temaet og satte oss ned å snakka ut, ble enige om å ha sex oftere og at vi skulle bytte på å ta initiativ annen hver gang. Han var lei av at det alltid var ham som måtte ta initiativ, var uvant i starten for meg og føltest litt flaut å kaste meg over ham, men det fungerte kjempe fint. Fikk mer selvtillit og vi har aldri had så god sex som etter vi begynte med dette.

 

Anonymous poster hash: 5c4a4...b26

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er mulig å gå gjennom et nesten livslangt ekteskap uten å ha noen nedturer, det er umulig å leve et helt samliv på en rosa sky av forelskelse og begjær

 

Men det er viktig å ta vare på hverandre og forholdet hele veien, ikke glemme å være kjærester. Det er så lett når man lever i en travel hverdag å glemme de små tingene som gjør at man er nettopp kjærester og ikke bare kompiser. De små kjærtegnene, ordene, nærheten osv. 

 

Jeg tror det er viktig å bruke litt tid sammen, skru av tv'en og skjermene om kvelden av og til så man blir nødt til å snakke sammen, ta et glass vin i mørket på verandaen sittende under et pledd å skravle, gå en tur sammen, gi en massasje, en klem, stryke partneren over ryggen når du går forbi, alle disse små tingene.

 

Dere må rett og slett investere litt tid i forholdet deres.

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år, og vi har det fremdeles godt sammen. Vi hadde en nedtur etter av vi fikk vårt andre barn for 9 år siden, men skilsmisse var aldri noe alternativ da. Vi hadde nok et halvt års tid som det var lite nærhet, lite av de gode samtalene, lite varme følelser i det hele tatt. Men vi tok oss sammen og brukte mer tid sammen, koste mer, gjorde litt ting for hverandre og gjorde en innsats, det var det virkelig verdt. Når noen er snille med deg får du lyst til å være snill tilbake også, igjen er det nok med de små tingene i hverdagen som viser at du verdsetter partneren din.

Anonymous poster hash: d6ef4...f0d

[Anonym bruker]

Jeg burde kanskje ikke skrive dette. Men jeg kjenner ingen menn som har foreslått skilsmisse uten at det har vært en annen dame i bildet. Mannen din kan sikkert være et unntak, men ???

 

Kanskje derfor han ikke vil prate?

 

Anonymous poster hash: ef18f...dbc

Er dessverre enig i dette. Har opplevd dette selv. Ta han med på familievernkontoret.

 

Anonymous poster hash: 656b3...37f

[Anonym bruker]

 

Jeg tror ikke det er mulig å gå gjennom et nesten livslangt ekteskap uten å ha noen nedturer, det er umulig å leve et helt samliv på en rosa sky av forelskelse og begjær

 

Men det er viktig å ta vare på hverandre og forholdet hele veien, ikke glemme å være kjærester. Det er så lett når man lever i en travel hverdag å glemme de små tingene som gjør at man er nettopp kjærester og ikke bare kompiser. De små kjærtegnene, ordene, nærheten osv. 

 

Jeg tror det er viktig å bruke litt tid sammen, skru av tv'en og skjermene om kvelden av og til så man blir nødt til å snakke sammen, ta et glass vin i mørket på verandaen sittende under et pledd å skravle, gå en tur sammen, gi en massasje, en klem, stryke partneren over ryggen når du går forbi, alle disse små tingene.

 

Dere må rett og slett investere litt tid i forholdet deres.

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år, og vi har det fremdeles godt sammen. Vi hadde en nedtur etter av vi fikk vårt andre barn for 9 år siden, men skilsmisse var aldri noe alternativ da. Vi hadde nok et halvt års tid som det var lite nærhet, lite av de gode samtalene, lite varme følelser i det hele tatt. Men vi tok oss sammen og brukte mer tid sammen, koste mer, gjorde litt ting for hverandre og gjorde en innsats, det var det virkelig verdt. Når noen er snille med deg får du lyst til å være snill tilbake også, igjen er det nok med de små tingene i hverdagen som viser at du verdsetter partneren din.

 

Anonymous poster hash: d6ef4...f0d

 

Takk for solskinnshistorie:) Takker for alle andre svar også. Man får litt nye tanker når man hører andres meninger.

Enig i at man å kose mer og være mer oppmerksom på hverandre. Det ironiske er at det er jeg som har spurt etter mer av dette før vi fikk barn. Og etter at vi fikk barn så har jeg ikke tenkt på det i det hele tatt.. Fordi jeg har vært så sliten på kveldene at sofaen og tv'n har vært mer enn nok.. 

Men litt vanskelig å prate med en som ikke vil prate. Og jeg vil ihvertfall ikke kose på en surpomp.. Vet ikke hvordan vi skal komme oss opp av denne grøfta.  Ikke prate, han vil ikke på familievernkontoret, men han klager på at vi bare snakker om praktiske ting.... 

Igjen .. det rare er at jeg har ment at vi har hatt det helt greit i det siste. Foruten om surheten hans da... Kanskje det er en annen dame med i bildet.. Kanskje på jobben.For når han kommer med sure slengkommentarer så er det alltid noe som jeg har gjort feil eller sier feil. Som om han prøver å gjøre meg til en verre person enn det jeg er.

 

Anonymous poster hash: b96fb...524

[Anonym bruker]

Vår solkskinnshistorie er at vi feiret vår 17. bryllupsdag forrige uke og har vært sammen i over 19 år. Det har vært gode og mindre gode tider, vi giftet oss unge og har vært gjennom ørten omveltninger, vanskelig økonomi, studier borte fra hverandre, flytting til utlandet, depresjoner, problemer i nærmeste familie.

 

Allikevel må jeg si med hånden på hjertet at det vanskeligste vi har gått gjennom var å få barn. De første 2 årene var utrolig vanskelige, og i perioder tenkte jeg at vi ikke ville klare oss sammen. Heldigvis hadde vi så lang historie sammen at vi bet tennene sammen og kjørte på. Det hjalp også at min mor hadde fortalt meg at hun og min far hadde hatt det utrolig tøft i småbarnsperioden (gift 41 år i 2013). Nå gutten passerte 2 år ble det gradvis bedre, og nå har vi det bedre enn noensinne, vi har på en måte funnet ro og trygghet på at vi klarer å komme oss gjennom alt.

 

Småbarnsfasen er vanskelig, man må leve med søvnmangel, hormoner, nytt og veldig trengende familiemedlem, nye roller man må finne seg i, ny kunnskap om seg selv om den andre, utfordringer man må løse der man kanskje ikke er enig om løsning. Dessuten endrer man seg over tid, og forholdet endrer seg. Vi har hatt perioder med lite sex, noen med mye, noen med ingen. Perioder der vi har snakket om alt og perioder der vi egentlig trenger mer egen tid for å sette pris på hverandre. I virkelig tøffe perioder har jeg pleid å gi meg selv 3 mndr for å se om ting bedret seg, med unntak av småbarnsfasen har det alltid blitt bedre innen 3 mndr.

 

Det føles litt kjedelig og lite glamourøst å skrive, men det er min solskinnshistorie...

 

Anonymous poster hash: 42e8d...537

[Anonym bruker]

Jeg hadde satt meg ned og snakket til han. Start med å si at du har skjønt at han ikke vil si noen ting, men at du likevel må si en del ting til han fordi du ikke klarer å ha det sånn dere har det nå. 

 

Før du gjør det burde du tenke gjennom hva du ønsker å si til han. Ikke bare klag på hva han gjør galt, men vis at du har tenkt gjennom at det også er ting du kan gjøre bedre. Du skriver jo bla her at du før dere fikk barn ofte savnet kos med mannen, mens nå har du ikke engang tenkt over at dere ikke koser. Forklar at du ønsker å gjøre noe med det og de andre tingene, men da må han hjelpe til.

 

Hvis han ikke hadde villet høre på det jeg hadde å fortelle, så hadde jeg fulgt etter han og sagt det likevel. Det kan jo hende at han også snakker etterhvert hvis du begynner.

Anonymous poster hash: 57df8...ffd

[2 prinser <3]

Vi har hatt det veldig vanskelig de 5 årene vi har vert sammen.har 2 barn sammen også. Her ble det parterapi, og nå har vi det supert:D

[2 prinser <3]

Også var jeg ikke helt ferdig å skrive, hehe ups. Han hjalp oss å " se" hverandre igjen, det er vanskelig i en travel småbarnstid. Lettere å dra til en utenforstående, for da ble det ingen krangling men heller diskusjon om hvordan vi får det bedre:-)

[Anonym bruker]

Vår solkskinnshistorie er at vi feiret vår 17. bryllupsdag forrige uke og har vært sammen i over 19 år. Det har vært gode og mindre gode tider, vi giftet oss unge og har vært gjennom ørten omveltninger, vanskelig økonomi, studier borte fra hverandre, flytting til utlandet, depresjoner, problemer i nærmeste familie.

 

Allikevel må jeg si med hånden på hjertet at det vanskeligste vi har gått gjennom var å få barn. De første 2 årene var utrolig vanskelige, og i perioder tenkte jeg at vi ikke ville klare oss sammen. Heldigvis hadde vi så lang historie sammen at vi bet tennene sammen og kjørte på. Det hjalp også at min mor hadde fortalt meg at hun og min far hadde hatt det utrolig tøft i småbarnsperioden (gift 41 år i 2013). Nå gutten passerte 2 år ble det gradvis bedre, og nå har vi det bedre enn noensinne, vi har på en måte funnet ro og trygghet på at vi klarer å komme oss gjennom alt.

 

Småbarnsfasen er vanskelig, man må leve med søvnmangel, hormoner, nytt og veldig trengende familiemedlem, nye roller man må finne seg i, ny kunnskap om seg selv om den andre, utfordringer man må løse der man kanskje ikke er enig om løsning. Dessuten endrer man seg over tid, og forholdet endrer seg. Vi har hatt perioder med lite sex, noen med mye, noen med ingen. Perioder der vi har snakket om alt og perioder der vi egentlig trenger mer egen tid for å sette pris på hverandre. I virkelig tøffe perioder har jeg pleid å gi meg selv 3 mndr for å se om ting bedret seg, med unntak av småbarnsfasen har det alltid blitt bedre innen 3 mndr.

 

Det føles litt kjedelig og lite glamourøst å skrive, men det er min solskinnshistorie...

 

Anonymous poster hash: 42e8d...537

Tusen tusen takk! Akkurat noe slikt jeg trengte å lese. At det virket svart men ble bra. For nå virker det helsvart... :-S

Jeg har satt "frist" til Desember. Bite tenna sammen. Men det hjelper jo ikke dersom han bestemmer seg for å gi opp og ikke vil mer.

 

Anonymous poster hash: b96fb...524

[Anonym bruker]

Også var jeg ikke helt ferdig å skrive, hehe ups. Han hjalp oss å " se" hverandre igjen, det er vanskelig i en travel småbarnstid. Lettere å dra til en utenforstående, for da ble det ingen krangling men heller diskusjon om hvordan vi får det bedre:-)

Han vil dessverre ikke til noe parterapi. Bare tull som han sier:-( Selv om jeg absolutt tror at det ville ha hjulpet oss også.

 

Anonymous poster hash: b96fb...524

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde satt meg ned og snakket til han. Start med å si at du har skjønt at han ikke vil si noen ting, men at du likevel må si en del ting til han fordi du ikke klarer å ha det sånn dere har det nå. 

 

Før du gjør det burde du tenke gjennom hva du ønsker å si til han. Ikke bare klag på hva han gjør galt, men vis at du har tenkt gjennom at det også er ting du kan gjøre bedre. Du skriver jo bla her at du før dere fikk barn ofte savnet kos med mannen, mens nå har du ikke engang tenkt over at dere ikke koser. Forklar at du ønsker å gjøre noe med det og de andre tingene, men da må han hjelpe til.

 

Hvis han ikke hadde villet høre på det jeg hadde å fortelle, så hadde jeg fulgt etter han og sagt det likevel. Det kan jo hende at han også snakker etterhvert hvis du begynner.

 

Anonymous poster hash: 57df8...ffd

 

Har prøvd å følge etter. Det gikk ikke. Han gjentok bare " hører ikke, vil ikke snakke nå. Ikke interessert".

 

Anonymous poster hash: b96fb...524

[mrsrogaland.]

Be han gjøre det for deg. Jeg mener man skylder hverandre å gå i parterapi om man har vært sammen så lenge og har fått barn.

Spør han va han har å tape på terapi? Det er kun winwin, og i værstefall ingenting.

 

Jeg ringte familievernkontoret for noen uker siden. Vi har nettopp startet. Det var godt for oss, selv om problemene ikke ordner seg over natta! Do it! Det skylder han seg selv, barnet og deg.

 

Og du, husk at når det føles svart, så føles det svart. Men du kan ikke se tilbake på vanskelige perioder om man ikke rekker å gå inn i de gode.

Ikke gi opp- det er no dere har det vanskelig og må legge inn alle gir.

[mrsrogaland.]

Forresten; så utrolig umodent gjort av mannen din å ikke ville snakke og svare deg slik... Sånn var/er min samboer til tider også. Frustrasjonen og fortvilelsen bobler over. Derfor er det godt med parterapi- da må man snakke. Og ikke minst så må man høre på hverandre. :-)

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i snart 5 år og har hatt noen skikkelig mørke perioder der vi rett og slett har bestemt oss for å gå fra hverandre. Vi fikk barn sammen tidlig og har hatt noen skikkelige utfordringer ifht det (kronisk sykdom), og har rett og slett ikke hatt energi eller tid til å ta vare på hverandre. Nå har barna blitt eldre, ting går litt greiere og nå går ting mye bedre! Vi har gått til samtaler hos psykolog sammen og alene, vi har fokusert på å gjøre ting alene (gå på kino med venner, se fotballkamp med kompiser osv.) slik at vi ikke går oppå hverandre hele tiden og får vært litt "oss selv", og rett og slett jobbet mye med oss selv på hver vår kant. Vi har for eksempel begynt å trene og funnet andre hobbyer som gjør oss glade. Ja, også prøver vi å kose mer og gi hverandre mer oppmerksomhet i hverdagen. Alle disse tingene har vært med på å gjøre ting lettere tror jeg. Dessuten har vi gått på kurs for å lære å kommunisere bedre. Istedetfor å beskylde hverandre, fokuserer vi f.eks mye på å si "jeg føler". Det er lettere å kommunisere da og vanskeligere å krangle på den andres følelser. De er jo der uansett. Jeg tror de aller fleste forhold kan bli bedre hvis man jobber for det. Lykke til!

Anonymous poster hash: 6c520...242