eksistensielle angst, dødsangst......

[Anonym bruker]

Hei!

Er en sunn kvinne 28 år, og har de siste to årene etter jeg fikk barn fått angst for døden. Tenker på det hver dag og det hemmer meg en del i hverdagslivet, feks sliter med å sove osv. Da angsten er verst om kvelden.

 

Får enda mer angst når jeg leser om folk som dør, familie og bekjente som dør og klarer ikke å gå i begravelser...

 

Finnes det hjelp for dette? flere som har det sånn?

Anonymous poster hash: 67727...926

[Anonym bruker]

jeg har det også sånn. det er ganske normalt at disse tankene kommer etter at man har fått barn. for da får jo plutselig livet en "mening", og man vil ikke forlate eller miste noen man elsker så høyt som barna sine.

 

jeg prøver å ikke tenke mye på døden. og klarer der. for begynner jeg å tenke på det, så får jeg nesten panikk.  og jeg kan begynne å gråte bare av tanken på å miste et barn, eller dø fra dem. 

 

jeg pleier å si, at den som IKKE er redd for å dø, ja han kan ikke være særlig glad i livet. MEN. Dette skal ikke plage deg så mye i hverdagen at det går utover livskvaliteten din. At du glemmer å leve bare fordi du er redd for å dø. Vi skal alle dø. Og på en eller annen måte må man innfinne seg i det. Det er det eneste man vet sikkert at kommer til å skje i livet. Men når, har ingen kontroll over. Derfor gjelder det å leve livet til det fulle. Slik kan redsel for døden faktisk bli noe postitivt. Du dør bare EN gang. Men du lever HVER dag. Og det er det som gjelder.

 

Finner du døden altoppslukende, så finnes det selvsagt hjelp å få. En psykolog har lest mye om meneskers frykt, og behandler det på samme måte som en hvilken some helst annen frykt (de fleste frykter handeler jo om at man er redd for å nettopp dø..) Så du trenger ikke være flau for å få hjelp til dette.

Anonymous poster hash: 2c2d4...78f

[Anonym bruker]

Jeg har også denne angsten. Hatt det siden jeg var liten. Blitt litt bedre med tiden. Det som hjalp meg var å tro på noe, for meg er det åndelige. Har vært perioder der jeg hadde vanskeligheter med å tro på sånt, jo mer jeg leser og opplever så styrker det troen.

Kveldene har også vært verst for meg, med en gang jeg tenker på det så tvinger jeg meg selv til å tenke på noe annet eller gjøre noe. Hjelper som regel.

 

Helt grusomt å ha angst.

 

Anonymous poster hash: 3d7b3...be3

[Anonym bruker]

Takk for svar, ja jeg er sånn også, må ha noe å tro på. Desverre er jeg inne  i en periode der jeg har vansker for å ha tro på at det finnes noe mer mellom jord og himmel.. 

Anonymous poster hash: 67727...926