Gravid på P-piller. Kaos i hodet mitt:(

[Anonym bruker]

Har vært i dårlig form en stund nå. Mye kvalm, trett, svimmel osv. Siden dette har vart en stund nå så skulle jeg ta en test bare for å avkrefte forrige søndag. Men denne bekreftetet det den skulle avkrefte.....

 

Dette er et så utrolig dårlig tidspunkt som overhodet mulig.

 

Vi har fra før tre nydelige barn og var helt enige om at nå var vi ferdige. Største er 7 år og minste har akkurat fylt et år og jeg er fortsatt i permisjon (utvidet) Jeg er nå 9 uker på vei og har gått på P-piller frem til forrige lørdag. Har hoppet over de "sukkerpillene" og derfor ikke hatt mensen.....

 

Jeg hadde en operasjon i slutten april, der jeg var i veldig dårlig form og gikk på ganske sterke medisiner. Lurer på om det kan ha blitt noe tull med virkningen av P-pillene her? Den operasjonen jeg tok da har gitt meg langt arr over magen og dette får virkelig testa seg nå. Legen har tapet arrene mine og anbefaler eventuelt at jeg gjør dette svangerskapet ut. Som legen sa, det er et uheldig tidspunkt i forhold til operasjonen, men ikke umulig å gjennomføre. Likevel vil det kreve meget tett oppfølging i forhold til vanlig.

 

Jeg er nå i ulønnet permisjon og har klarer trolig ikke å jobbe 6 av de 10 siste månedene..... Antagelig vil de nå eventuelt ta keisersnitt minimum en måned før tiden.

 

Vi har allerede de barna vi hadde tenkt å ha. Mye praktisk rundt både hus og bil som plutselig blir mye mer komplisert. Samtidig så har vi mye større plass enn de fleste og har nok høye krav da det kommer til plass. Selv om vi eventuelt får fire barn vil de likevel få hvert sitt rom, men vi blir da uten gjesterom. Tenk å få barnevakt til 4 barn da! Vi har grei økonomi, gode jobber og alt, med det vil bli en ny situasjon med fire barn eventuelt. Det skal følges opp både i hverdagen, treninger, skole, kamper, dugnader, foreldremøter osv. Vi er begge nøye på at barna skal følges veldig godt opp og er nok over snittet engasjerte foreldre.

 

Jeg synes hverdagen er veldig hektisk med de tre jeg har... Har liksom ikke noe ekstra å gå på.

 

For å gjøre kaoset komplett gifter oss selv om tre uker....utdrikningslag, bryllup som er lagt opp ganske fuktig etc. Jeg har begynt å få skikkelig mage. Kjolen har blitt veldig trang og om jeg velger å beholde, må trolig ryggen sys om på kjolen. Blir nok litt stress nå like før. Jeg har drukket alkohol i tre ganger i det siste og vært gravid.(siden jeg ikke viste jeg var gravid) Har også tatt P-piller til og med forrige lørdag.

 

De to siste svangerskapene har vært kjempevanskelige. Kraftig bekkenløsning, delvis sengeliggende. Med midterste barnet fikk jeg svangerskapsforgiftning og med siste fødte jeg litt over en måned for tidlig med masse komplikasjoner. Endte med hastekeisersnitt og det kunne gått veldig galt med både meg og barnet. Fikk beskjed på sykehuset om at om jeg skulle ha flere måtte jeg følges meget nøye opp da dette kunne skje igjen. Barnet ville også med all sannsynlighet tas ut en stund før tiden for å unngå at dette skjedde igjen.

 

Nå er vi virkelig i tvil. Dette var overhodet ikke planlagt og passer meget dårlig! Likevel er jeg kjemperedd for min egen reaksjon etter en eventuell abort... Føler jeg har kommet så langt på vei. Kommer jeg for resten av livet til "å mangle et barn"? Blir dette for tøft psykisk rett før bryllupet?

 

Mannen tipper mot å beholde, men støtter meg uansett hva jeg gjør. Jeg klarer ikke bestemme meg. Ser både fordeler og ulemper med begge valg. Hadde det ikke vært for usikkerhet rundt foreldrepenger, uheldig i forhold til operasjonen jeg akkurat tok og bryllupet hadde en abort vært uaktuelt.

 

Har time til abort i morgen, men klarer virkelig ikke å bestemme meg.

 

Huff dette ble langt og litt rotete, mange kaosfølelser inni hodet mitt om dagen!

 

Til slutt: vær så snill og ikke slenge dritt og stygge kommentarer. Er litt over middels frynsete i kantene om dagen og er langt ifra så sterk som jeg pleier!

 

Anonymous poster hash: b486e...341

[kaklemor]

Skjønner godt at du føler det er kaos i hodet ditt, men sånn det virker på det du skriver så tror jeg bare du tenker for mye på det praktiske.

 

Det jeg tror du bør spørre deg selv om er; Vil du ha dette barnet?

Svarer du ja så løser alt det andre seg

 

Et bryllup er stress i seg selv, og det hjelper nok ikke på avgjørelsen din nå.

 

Dere har allerede tre barn, så et til vil nok bare gjøre familien enda mer herlig!

 

 

Uansett til siste ende, dette er din avgjørelse og synes det er fantastisk at du har en mann som støtter deg uansett

[Anonym bruker]

Om du har jobb så se om du kan bli sykmeldt eller ha rett til svangerskapspenger. Da taper du ikke like mye økonomisk. Ang bryllupet går det fint. Si i fra til forlover, så får hun tilpasse planene. Har nylig vært med i utdrikningslag for gravid brud og det var det kjekkeste jeg har vært med på om du ønsker å beholde så beholder du, men det må du kjenne på selv.

 

Anonymous poster hash: 083b6...590

[Gjest Emea]

Forstår godt at alt plutselig ble kaos. Skjønner også godt at du fokuserer på det praktiske, er av den typen selv. Men som kaklemor skriver, så ordner det praktiske seg stort sett. Og det er ikke så stor forskjell på 3 og 4. 

 

Hva som er riktig for dere, kan bare dere finne ut av. Jeg tror det viktigste er å finne ut om dere kommer til å sitte med følelsen av å "mangle et barn" som du skriver, dersom dere ikke beholder. Så ordner det praktiske seg. 

 

Lykke til med avgjørelsen, den er kun deres. 

[Ugl@ ruger...]

Oi, forstår dette ikke er lett. Men nå pleier det meste å løse seg. Gjør det som føles rett for deg, forstår panikken.

[Anonym bruker]

Forstår at det er mange tanker som surrer rundt i hodet ditt akkurat nå. Men tenkt, et lite mirakel vokser i magen din! Kanskje det ikke passer helt inn i planene deres, men barn gjør ikke alltid det. Likevel kan de bli til enorm glede for foreldrene. Det vet du sikkert alt om Det kan sikkert bli tøft de første årene, men dere har økonomi og plass, og vil nok elske dette barnet like mye som alle de andre! Dere virker og som ressurssterke, tilgjengelige foreldre, så jenten eller gutten vil nok ikke mangle noe. 

 

Ut fra dette skjønner du sikkert hva jeg tenker om å beholde eller ikke. Min hensikt er ikke å dømme, men det er ofte veldig enkelt å tenke på situasjonen ut fra deres egne synspunkt; hvordan det passer for dere og hva som er praktisk eller "enklest" ,men tenk, det er en baby som vokser i livmoren din, som har mulighet til å få et godt liv i en god familie. 

Anonymous poster hash: 3e8ce...ad3

[Anonym bruker]

Det er jo veldig vanskelig å svare deg, det er din kropp og ditt liv, du vil vite best. I din situasjon, tror jeg at jeg ville valgt abort. Men hvem vet, kanskje jeg ikke hadde greid når det kom til stykket. Jeg går på hormonspiral og er LIVREDD for å bli gravid. Et barn til vil ikke ekteskapet vårt tåle, og jeg syns allerede det er for tøft med to barn, og er ikke en sånn mor jeg ønsker å være. Er barn til ville gått veldig ut over de to vi har, spesielt eldste. Søvnmangel er det værste her, og jeg klarer ikke en ny spedbarnstid.

 

Hvor mye energi har dere? Hvordan har dere det nå? Har dere muligheter for avlastining? Bryllup mm løser seg. Alkoholinntaket ditt virker jo ikke stort. Operasjonen har ho legen din fortalt deg om, det går, men optimalt er det ikke.

 

Håper du får tatt et valg som er riktig for deg, og dere som familie!

 

Anonymous poster hash: 131bd...9c6

[Anonym bruker]

Om du har jobb så se om du kan bli sykmeldt eller ha rett til svangerskapspenger. Da taper du ikke like mye økonomisk. Ang bryllupet går det fint. Si i fra til forlover, så får hun tilpasse planene. Har nylig vært med i utdrikningslag for gravid brud og det var det kjekkeste jeg har vært med på om du ønsker å beholde så beholder du, men det må du kjenne på selv. Anonymous poster hash: 083b6...590

Forloveren min vet alt sammen hvordan det ligger ann:) Ho er ei fantastisk jente og har virkelig støttet meg i denne situasjonen!

 

Det praktiske rundt utdrikningslaget lot seg eventuelt løse uansett om jeg beholder eller tar bort sa hun. Blir da eventuelt bare uten alkohol for meg. Det skulle jeg ikke tenke på.

 

Det som bekymrer meg da er at da er det plutselig " offentlig" muligens allerede nå i helgen eller neste helg. Synes det er tidlig å si noe offentlig. De andre gangene har jeg vært mellom 14 og 19 uker før vi har sagt noe.

 

Tenker også veldig på hva arbeidsgiver eventuelt vil si. Kommer til å rive seg i håret!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: b486e...341

[Anonym bruker]

Vet du hva, akkurat det samme skjedde meg.

 

Vi hadde tre barn, har hatt tøffe svangerskap og tredje fødselen var et mareritt hvor barnet faktisk ble hardt skadet (fått varige skader).

 

Mannen skulle steriliseres og jeg gikk på minipillen da jeg begynte føle meg dårlig, trøtt, utålmodig, hormonell og kvalm. Tok en test og den var jammen positiv. Jeg gråt, hvordan i alle dager skulle dette gå...

 

Jeg ante ikke hvor langt jeg var på vei, jeg ammet enda og hadde ikke fått tilbake mensen så jeg hadde ingenting å gå etter.

 

Ringte gynekologen og fikk en time til ul, og der inne lå en liten reke, 8 uker og 3 dager gammel, hjertet slo og alt så fint ut. Jeg og mannen satt der med tårer i øynene begge to, hadde fortalt gynekologen at dette ikke var helt planlagt men han forsto nok at abort ikke egentlig var noe alternativ. Gynekologen gliste og sa: Jaja, det er ihvertfall ikke to der inne...

 

Da barnet ble født (med keisersnitt pga den forrige vanskelige fødselen) var de andre barna 1,5 år, 4 år og 7,5 år.

 

Det har gått veldig veldig fint, vi har aldri angret og familien føles så komplett nå. Vi har mange ganger sagt at vi er så glad hun siste meldte sin ankomst, så heldige vi er som har en så flott gjeng med unger. 

 

Det er selvfølgelig slitsomt til tider, men med god planlegging, gode rutiner osv går det helt fint, det er virkelig ikke så stort forskjell på 3 og 4 barn.

 

Jeg er overhodet ikke imot abort, og fordømmer deg ikke om du velger annerledes enn vi gjorde. Det er deres liv og dere må ta det valget som passer best for dere, ville bare fortelle at for oss har det gått veldig greit. Yngste er nå 4 år og hverdagene går fint.

 

Sender deg en klem, vet godt hva som surrer i hodet ditt akkurat nå. Lykke til videre, uansett hva dere velger.

Anonymous poster hash: 10337...886

[Anonym bruker]

Om du ikke vil si noe så bruk medisiner etter operasjonen som en unnskyldning en infeksjon som må behandles med antibiotika o.l. Jeg er i mye samme situasjon, vært i perm, er sykmeldt etter en operasjon og gravid igjen... Blir nok ikke jobb før fødsel, sjefen stresser nok litt men det får så være. Nå gleder vi oss bare slapp bryllup da, men det ordner seg nok skal du se

 

Anonymous poster hash: 083b6...590

[Anonym bruker]

Vet du hva, akkurat det samme skjedde meg. Vi hadde tre barn, har hatt tøffe svangerskap og tredje fødselen var et mareritt hvor barnet faktisk ble hardt skadet (fått varige skader). Mannen skulle steriliseres og jeg gikk på minipillen da jeg begynte føle meg dårlig, trøtt, utålmodig, hormonell og kvalm. Tok en test og den var jammen positiv. Jeg gråt, hvordan i alle dager skulle dette gå... Jeg ante ikke hvor langt jeg var på vei, jeg ammet enda og hadde ikke fått tilbake mensen så jeg hadde ingenting å gå etter. Ringte gynekologen og fikk en time til ul, og der inne lå en liten reke, 8 uker og 3 dager gammel, hjertet slo og alt så fint ut. Jeg og mannen satt der med tårer i øynene begge to, hadde fortalt gynekologen at dette ikke var helt planlagt men han forsto nok at abort ikke egentlig var noe alternativ. Gynekologen gliste og sa: Jaja, det er ihvertfall ikke to der inne... Da barnet ble født (med keisersnitt pga den forrige vanskelige fødselen) var de andre barna 1,5 år, 4 år og 7,5 år. Det har gått veldig veldig fint, vi har aldri angret og familien føles så komplett nå. Vi har mange ganger sagt at vi er så glad hun siste meldte sin ankomst, så heldige vi er som har en så flott gjeng med unger.  Det er selvfølgelig slitsomt til tider, men med god planlegging, gode rutiner osv går det helt fint, det er virkelig ikke så stort forskjell på 3 og 4 barn. Jeg er overhodet ikke imot abort, og fordømmer deg ikke om du velger annerledes enn vi gjorde. Det er deres liv og dere må ta det valget som passer best for dere, ville bare fortelle at for oss har det gått veldig greit. Yngste er nå 4 år og hverdagene går fint. Sender deg en klem, vet godt hva som surrer i hodet ditt akkurat nå. Lykke til videre, uansett hva dere velger. Anonymous poster hash: 10337...886

Så godt det finnes slike historier også!

 

Jeg var 8 uker og 2 dager da jeg var på ultralyd i forrige uke. Ble fortalt at hjertet slo osv. Det er en av tingene som gjør det fryktelig vanskelig for meg å skulle ta det bort. Det er faktisk på full vei til å bli et menneske!

 

Har tidligere sagt at jeg aldri skal ta abort så sant jeg ikke blir voldtatt e.l.

 

Hadde man enda bare klart å holde hodet kaldt å tenkt skikkelig. Nå er det rett og slett bare kaos! Har time tidlig i morgen. Sykehuset er et stykke unna, så må reise i kveld.

 

Skulle hatt enorme krefter akkurat nå til å skåret igjennom, tatt et valg og stått for det.

 

Har sagt mannen kan få bestemme, jeg er ca 50/50 men det vil han ikke. Jeg som skal være dårlig, min kropp, jeg som kjenner hva jeg orker osv. som han sier...

 

 

 

Anonymous poster hash: b486e...341

[Anonym bruker]

Når du er så i tvil tror jeg faktisk du kommer til å angre om du tar det vekk.

 

Jeg tror at om man skal kunne leve med en provosert abort så må man være 100% sikker på at det er det rette å gjøre, om man tviler vil alltid den tvilen gnage deg og du vil alltid mangle et barn.

 

Min mamma tok en abort da jeg var 1 år gammel, de hadde ikke noe sted å bo så de bodde hos farmor. Pappa gikk på skolen og mamma var arbeidssøker. Hun følte hun ikke hadde noe valg og tok abort. Hun har angret resten av sitt liv, dette er faktisk godt over 30 år siden og mamma fortalte at hun tenker på det jevnlig enda (hun fortalte det da en venninne av meg ble gravid og ikke visste hva hun skulle gjøre, jeg ante ingenting om den aborten før det).

Anonymous poster hash: 10337...886

[Anonym bruker]

Jeg sto foran det samme valget tidlig i denne graviditeten. Jeg og sambo har 1 barn sammen og vi skulle flytte fra hverandre da alt mellom oss var over og jeg møtte faktisk på en annen. Alt var kaos og plutselig fant jeg ut at jeg er gravid med min sambo. Jeg var helt knust, vi hadde jo ingen framtid sammen, det var så dårlig stemning og lite plass i den leil.og jeg ville ikke ha barn da det var så dårlig tidspunkt! Jeg ble så dårlig og kvalm og helt sengeliggende, men klarte ikke å ta abort. Og nå vet jeg at jeg ALDRI hadde klart å leve med megselv hvis jeg hadde tatt abort. Jeg blir redd bare jeg tenker på det, hadde ikke taklet dette hvis jeg hadde fjernet barnet.

Jeg slo opp med den midlertidige flammen som jeg hadde nå i vinter, jeg, sambo og vår lille flyttet til vår nye leil.med bedre plass. Kvalmen gikk over, men kom bekkenløsningen, he he. Forholdet vårt er nøytralt, helt ok. Men jeg er så glad og lykkelig for at jeg skal ha et barn til:) kunne aldri tro at jeg skulle si det, men sånn er det bare.

Alt det praktiske ordner seg alltid og til syvende og sist handler dette ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det;) Det blir nok litt tøft fremover for dere også, men det går seg til:)

 

Anonymous poster hash: 88556...eee

[Anonym bruker]

Skjønner godt du blir stressa!

 

Da jeg ble uplanlagt gravid, passet det også utrolig dårlig på mange pungter. Hadde time til abort, dro dit og sa at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Legen snakket om hva som skjedde om jeg tok en abort, og hvordan dette fungerte. Han ønsket ikke at jeg skulle gjennomføre aborten før jeg hadde bestmt meg skikkelig.

Vi snakket om hvordan ting ble ang. hus, økonomi, bil, osv. Han gav meg ny time etter 3 dager, sa vi skulle gå hjem og tenke, dette skulle vi ikke gjøre hvis vi ikke var sikker.

 

De endte med at jeg ringte til legen etter to dager og avbestilte legetimen. Så ringte jeg til jordmor (samme som jeg hadde med den andre ungen) og bestilte kontroll.

 

Angrer ikke et sekund. ALT av det praktiske løste seg, nesten som et mirakel.. for jeg trodde det kom til å bli veldig vanskelig.  Er glad for at legen tok seg til til å snakke med meg. Ikke bare gi meg en pille og sende meg heim..

 

Tenk deg GODT om!  De rundt deg kommer til å støtte og hjelpe deg uansett!

Anonymous poster hash: 447cb...25e

[Gjest meg&mini]

Kanskje du kan utsette aborten litt? Det høres ut som at du/dere er veldig i tvil.

 

Ville bare ønske deg lykke til og gi deg en god klem

[Love my kidz]

Nå har jeg lest innlegget to ganger og for meg virker det som at du leter ettrr unnskyldning for å ta abort. Men jeg tror det er meningen at dette barnet skal komme jeg, ikke ta abort

[Anonym bruker]

Hvis jeg hadde blitt gravid nå, med tre barn og siste året på bacheloren min, så hadde jeg tatt abort. Jeg bruker både kobberspiral og p-piller for å unngå graviditet. Hadde jeg blitt gravid til tross for det, så hadde jeg tatt abort. Et barn til nå hadde passet så utrolig dårlig og gått utover barna jeg allerede har. De er viktigst.

 

Anonymous poster hash: 0ba3d...0d0

[Anonym bruker]

Behold nurket

 

Anonymous poster hash: 38a4a...283

[Anonym bruker]

Slik som du forklarer det så virker det ikke som du har lyst på et barn til, og da burde du ta abort. Men det kan og virke som du prøver å få andre til å overtale deg til å beholde! Hvis det er overtalelse fra andre du trenger for å beholde, da burde du ikke beholde. Vær 100% sikker SELV, om du vil ha et barn før du beholder det.

Anonymous poster hash: 1adf7...316

[Anonym bruker]

Jeg hadde hormon stav I armen og trodde ikke jeg kunne bli gravid. Mensen dukket aldri opp så tok en test. Da den viste positiv gikk jeg nesten i gulvet . Det var mye frem og tilbake her for min del. Jeg er danser så jobb det kunne jeg bare glemme, nettopp flyttet. Økonomien ikke på styr ikke det at den er det nå heller. Men en kveld satte forloveden min seg ned og sa han ville gjerne at vi behold babyen. Da forsvant all tvilen min. Nå er jeg i 34 uke. Ting er fortsatt litt i snurr og økonomien litt stram men jeg er veldig glad for det lille nurket som vokser inni magen min . Jeg tror at alt som skjer har en mening. Denne babyen trosset beskyttelsen min så han må virkelig ville være her. Jeg synes du skal beholde babyen. Kanskje det blir litt vanskelig men til slutt vil det være verdt det:) ønsker deg lykke til , håper alt går i orden for deg.

 

Anonymous poster hash: 610d6...418

[Anonym bruker]

Jeg har lest om mange som har et barn for lite, men ingen som har et barn for mye.

 

Du er i et stabilt forhold, har gode mennesker rundt deg. Det blir ikke som dere hadde tenkt, men jeg er sikker på at det vil bli veldig bra!

 

Anonymous poster hash: d81a1...52b

[Anonym bruker]

Håper du ble hjemme. Høres ut som du kan angre om du tar abort i full fart nå :/

 

Anonymous poster hash: c11f2...371

[Håper<3]

Hvordan gikk det med deg?  




 

[Anonym bruker]

Høres ut som veldig dårlig timing, og at kroppen din er i "dårlig stand". Du har 3 barn og du ønsket ikke flere. Jeg hadde ikke nølt med å ta abort. Har gjort det selv på et tidspunkt som var helt feil for oss, og har såvidt tenkt på dette i ettertid.

Anonymous poster hash: c87f0...643

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: 9c76c...a07