Er så dårlig på å krangle vi...

[Anonym bruker]

Som regel blir jeg overemosjonell, griner (klarer rett og slett ikke å la være), tar alt personlig, stikker osv. Har virkelig jobbet meg meg selv for å være mer konstruktiv. for når jeg blir sånn, så forholder samboeren min seg usjarmerende rolig. Men i dag, utløste ett lite kritisk spørsmål fra meg ett raseriutbrudd fra han. Denne gangen  holdt jeg meg rolig, ingen tårer eller roping eller skriking. men da blei jo han helt dust, ropte og skreik. Ba meg dra til helvete, kysse meg i fitta osv. Da kjente jeg at jeg fikk nok, at jeg ikke kom til å klare å holde roen lenger og i og med at ungene fremdeles var oppe (de var ikke i samme rom), så sa jeg at nå drar jeg (hadde allerede planlagt at jeg skulle stikke og jobbe noen timer) og at vi heller fikk snakke sammen når ungene hadde lagt seg. Dette fikk han til å se fulstendig rødt, men jeg dro alikevel. Så nå sitter jeg her da, på jobben med en diger klump i magen og skjelvende fingre. Skulle ønske vi kunne være mer konstruktive når vi krangler. Noen råd til hvordan jeg skal gripe dette ann?

Anonymous poster hash: a2332...c5f

Anonymous poster hash: a2332...c5f

[ms.Pond]

Kjære vene, det var voldsomt til utbrudd fra hans side. Jeg må si at hadde min mann oppført seg sånn så hadde jeg bedt han om å snakke med noen profesjonelle ang raseriet sitt. Jeg vet ikke noe om opptakten, men hvis det var så enkelt som du skrev så hadde jeg reagert.

Ellers er jeg som deg. Jeg gråter lett og blir sint av det, og jeg har lett for å reise meg og gå dersom jeg føler meg trengt opp i et hjørne, eller at argumentene mine ikke fører fram. 

 

Kan hende dere hadde hatt godt av å snakke sammen, komme fram til en gunstig måte for dere å krangle på. For det er faktisk viktig å kunne krangle "rett", om jeg kan kalle det det. Hvis man tenker tilbake kan man fort se hvem man har hatt "gode" krangler med og ikke, altså at man klarer å uttrykke seg og få fram det man mener, uten at noen overkjører den andre, bruker hersketeknikker og prøver å bryte hverandre ned. Og når noen roper og skriker, ber deg dra til helvete og andre ufine ting, så synes ikke jeg det hører hjemme noe sted i et forhold. I alle fall bør du få en uforbeholden unnskyldning når du kommer hjem. 

Hvis du vil lodde stemningen kan du ringe eller sende en mld og spørre om han vil at du skal ta med noe hjem, f.eks. Eller noe annet. 

 

Men, mitt råd er (når ting har roet seg) at dere snakker sammen om hverandres reaksjoner i kranglesituasjonen, og hva som får dere til å reagere som dere gjør. F.eks hva han følte som fikk han til å eksplodere som han gjorde, og hva du føler når du begynner å gråte, og videre hvordan han føler det når han ser det, osv osv. Det kan hjelpe dere til å komme til bunns i hverandres reaksjonsmønster og forstå hverandre bedre når dere krangler. Og det kan legge til rette for at dere ikke provoserer hverandre unødig, og kanskje kommer til enighet før det går så langt som at det blir ubehagelig for noen. 

 

Vi har i alle fall gjort det med suksess her, da vi begge har lett for å stritte med piggene når vi føler oss kritisert av den andre. Etter å ha snakket sammen flere ganger har vi kommet nærmere hvordan vi best kan uttrykke oss for at ikke den andre skal ta seg nær av det. Vi krangler sjelden, men vi kan kjekle litt, og være litt småmugne, særlig i perioder hvor vi er slitne og har mye å gjøre. Sånn er vel de fleste. Håper dere også finner ut av det

[Anonym bruker]

^{Tusen takk!! Er så utenfor her akkurat nå at svaret ditt fikk meg til å strigrine. Mye rart som foregår på dette forumet fra tid til annen, men av og til, sånn som nå, så blir jeg rørt over at vilt fremmede mennesker tar seg tid til å dele av egne erfaringer for hjelpe.}

 

^{Han er i utgangspunktet en rolig og sindig mann. Og ikke bare det, han er en fiiiin man på veldig mange måter. Men vi tåler veldig dårlig kritikk begge to, føler oss fort angrepet og forholdet vårt har en akilleshel (skrives det sånn?). Jeg har ett barn fra ett tidligere forhold. Dette har vært trøblete da barnet (nå tennåringen) har hatt mange utfordringer og krever utrolig mye av både meg og han (han har blandt annet en adhd diagnose) Han føler vel ofte at han ikke trekker til og at det noen ganger kan bli meg og tenåringen mot han, noe det kanskje også har vært til tider. Dette "barnet" har også utsatt han for en del økonomiske belastinger (stjålet penger, ødelagt ting osv). Det var ett spørsmål som omhandlet hvordan han forholdt seg til denne tenåringens venner som utløste det hele i dag...}

 

^{Jeg har allerede sendt han en melding om at han skal si i fra når ungene sover (tenåringen er ikke hjemme), og at jeg da kommer hjem så vi kan snakke sammen. Jeg sa også i fra om at hans reaksjon var ugrei. Han har ikke svart meg. Tenker at jeg skal prøve¨på en rolig måte, uten å gråte eller stikke, fortelle han hvordan jeg opplevde det. Så får vi ta det derifra. Jeg finner meg ikke i å bli snakket til på den måten av noen, ikke av kollegaer, av venner og aller minst av han. Så begynner han på samme måten, så går jeg rett og slett og legger meg og tar opp tråden i morgen.}

 

^{Vi kan ikke fortsette sånn som dette. For som du sier, det er utrolig viktig å krangle "riktig". Jeg orker ikke å leve i ett forhold hvor man skyver alle uenigheter under teppet fordi man er redd for partnerens reaksjon.}

 

^HI

Anonymous poster hash: a2332...c5f

[Gjest Kira bjeffer!]

Kjære vene, det var voldsomt til utbrudd fra hans side. Jeg må si at hadde min mann oppført seg sånn så hadde jeg bedt han om å snakke med noen profesjonelle ang raseriet sitt. Jeg vet ikke noe om opptakten, men hvis det var så enkelt som du skrev så hadde jeg reagert.

Ellers er jeg som deg. Jeg gråter lett og blir sint av det, og jeg har lett for å reise meg og gå dersom jeg føler meg trengt opp i et hjørne, eller at argumentene mine ikke fører fram. 

 

Kan hende dere hadde hatt godt av å snakke sammen, komme fram til en gunstig måte for dere å krangle på. For det er faktisk viktig å kunne krangle "rett", om jeg kan kalle det det. Hvis man tenker tilbake kan man fort se hvem man har hatt "gode" krangler med og ikke, altså at man klarer å uttrykke seg og få fram det man mener, uten at noen overkjører den andre, bruker hersketeknikker og prøver å bryte hverandre ned. Og når noen roper og skriker, ber deg dra til helvete og andre ufine ting, så synes ikke jeg det hører hjemme noe sted i et forhold. I alle fall bør du få en uforbeholden unnskyldning når du kommer hjem. 

Hvis du vil lodde stemningen kan du ringe eller sende en mld og spørre om han vil at du skal ta med noe hjem, f.eks. Eller noe annet. 

 

Men, mitt råd er (når ting har roet seg) at dere snakker sammen om hverandres reaksjoner i kranglesituasjonen, og hva som får dere til å reagere som dere gjør. F.eks hva han følte som fikk han til å eksplodere som han gjorde, og hva du føler når du begynner å gråte, og videre hvordan han føler det når han ser det, osv osv. Det kan hjelpe dere til å komme til bunns i hverandres reaksjonsmønster og forstå hverandre bedre når dere krangler. Og det kan legge til rette for at dere ikke provoserer hverandre unødig, og kanskje kommer til enighet før det går så langt som at det blir ubehagelig for noen. 

 

Vi har i alle fall gjort det med suksess her, da vi begge har lett for å stritte med piggene når vi føler oss kritisert av den andre. Etter å ha snakket sammen flere ganger har vi kommet nærmere hvordan vi best kan uttrykke oss for at ikke den andre skal ta seg nær av det. Vi krangler sjelden, men vi kan kjekle litt, og være litt småmugne, særlig i perioder hvor vi er slitne og har mye å gjøre. Sånn er vel de fleste. Håper dere også finner ut av det

For et fantastisk svar!

[Anonym bruker]

Helt enig Kira, blei veldig glad for det svaret der. Har roet meg ned, fått igjen vilepulsen og venter igrunn bare på en melding om at ungene sover så jeg kan reise hjem og prøve å få ryddet opp i dette. Mannen er som sagt i utgangspunktet en god mann, så håper han selv ser hvor dumt dette ble.

 

Hi

Anonymous poster hash: a2332...c5f

[ms.Pond]

Håper dere får tatt dere en god samtale, og får litt ting opp i dagen Det er godt du har en god mann, og når dere er glade i hverandre og har det bra sammen, så er det utrolig hva som kan løse seg med en god prat. 

[LillaGorilla♥♥]

Kjære vene, det var voldsomt til utbrudd fra hans side. Jeg må si at hadde min mann oppført seg sånn så hadde jeg bedt han om å snakke med noen profesjonelle ang raseriet sitt. Jeg vet ikke noe om opptakten, men hvis det var så enkelt som du skrev så hadde jeg reagert.

Ellers er jeg som deg. Jeg gråter lett og blir sint av det, og jeg har lett for å reise meg og gå dersom jeg føler meg trengt opp i et hjørne, eller at argumentene mine ikke fører fram. 

 

Kan hende dere hadde hatt godt av å snakke sammen, komme fram til en gunstig måte for dere å krangle på. For det er faktisk viktig å kunne krangle "rett", om jeg kan kalle det det. Hvis man tenker tilbake kan man fort se hvem man har hatt "gode" krangler med og ikke, altså at man klarer å uttrykke seg og få fram det man mener, uten at noen overkjører den andre, bruker hersketeknikker og prøver å bryte hverandre ned. Og når noen roper og skriker, ber deg dra til helvete og andre ufine ting, så synes ikke jeg det hører hjemme noe sted i et forhold. I alle fall bør du få en uforbeholden unnskyldning når du kommer hjem. 

Hvis du vil lodde stemningen kan du ringe eller sende en mld og spørre om han vil at du skal ta med noe hjem, f.eks. Eller noe annet. 

 

Men, mitt råd er (når ting har roet seg) at dere snakker sammen om hverandres reaksjoner i kranglesituasjonen, og hva som får dere til å reagere som dere gjør. F.eks hva han følte som fikk han til å eksplodere som han gjorde, og hva du føler når du begynner å gråte, og videre hvordan han føler det når han ser det, osv osv. Det kan hjelpe dere til å komme til bunns i hverandres reaksjonsmønster og forstå hverandre bedre når dere krangler. Og det kan legge til rette for at dere ikke provoserer hverandre unødig, og kanskje kommer til enighet før det går så langt som at det blir ubehagelig for noen. 

 

Vi har i alle fall gjort det med suksess her, da vi begge har lett for å stritte med piggene når vi føler oss kritisert av den andre. Etter å ha snakket sammen flere ganger har vi kommet nærmere hvordan vi best kan uttrykke oss for at ikke den andre skal ta seg nær av det. Vi krangler sjelden, men vi kan kjekle litt, og være litt småmugne, særlig i perioder hvor vi er slitne og har mye å gjøre. Sånn er vel de fleste. Håper dere også finner ut av det

 

Da vet vi hva som skal nomineres til månedens innlegg

[Anonym bruker]

Da har jeg fått meld og stikker hjem. Gruer meg, men skal bli godt å få tatt litt tak. Veldig fint om noen av dere andre kan nominere, for jeg er som kjent anonym i denne saken

 

HI

Anonymous poster hash: a2332...c5f