Hvor mye drittslenging er "ok" å motta fra sin mor?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lyst til å fortelle henne noe lengre. Alt jeg sier og gjør må hun kommentere på negativ måte. Klærne mine, hvilke venner jeg er sammen med, oppførsel, hvordan jeg er mot barna osv..,

Nesten så hun får meg til å bli flau over vennene jeg er sammen med og vil "bestemme" over hvem jeg kan være ilag med og ikke. Har ei venninne med en diagnose, og får stadig høre "du kommer til å bli sett ned på om du er sammen med henne", "du skjemmer deg ut med å ha slike venner", "hun er jo rett og slett dum" og leter bare frem negative ting. Moren min kjenner henne ikke, men bare MÅ blande seg!

 

Klærne jeg bruker er bare stygg, hun skjemmer over å ha en datter som meg. Får stadig høre "tenk t jeg som er kledd så ordentlig, skal ha en datter som kler seg som deg, det er rett og slett flaut"...

 

Vil bare gråte, prøver å unngå henne så mye som mulig, i og med at tingene er som de er. Men det er ikke like lett bestandig, og ofte spørr hun meg ut om forskjellige ting, også MÅ hun pirke på det!

 

Nå er jeg så lei, føler meg jo bare dum og barnslig når eg tar meg så nær av det. Jeg vet hvilke venner som bryr seg og stiller opp, jeg vet hvilke klær jeg trives i, og jeg vet at barna mine har det bra!

 

Lurer på om hun er sjalu, men aner ikke. Blir bare så trist

 

Hvor mye dritt er "greit" å motta, og hvordan i alle dager kan jeg få henne til å slutte når hun ikke hører på meg? Er såret hver gang vi har vært der, eller hun har vært hos oss! Begynner å bli fortvilt!

 

Anonymous poster hash: a373f...9c8

[Anonym bruker]

Ikke noe synes jeg. Høres ut som du må ta en prat med henne og be henne passe sine egne saker. Dersom hun har problemer med å akseptere deg som den du er, får du be henne ta et valg. Enten så tar hun deg som du er, eller så får hn trekke seg unna.

 

Fortell henne at det sårer deg og at du ikke kan godta at hun er som hun er overfor deg. Dra frem konkrete ekesempler.

 

Lykke til, det kan visst ikke bli verre uansett....

 

Anonymous poster hash: 83e0f...dc2

[Gjest Lagå]

Ingenting. Hører ikke hjemme å motta drittslenging fra noen og i hvertfall ikke fra sin mor! Her bør du ta en prat med henne og kutte kontakt om hun ikke gir seg. Sånt gjør man ikke

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Problemet er at jeg begynner å ta dette så mye til meg, at jeg tror jeg må høre på henne for å endre meg til det bedre..

Men skal sies at jeg enda er ung, og kanskje litt usikker på meg selv. Hjelper derfor ikke så mye positivt på meg at hun sier det hun gjør, selv om jeg har nok innsikt til å vite at vi har det godt og at hvertfall noe av det jeg gjør er rett. Hvis ikke hadde jeg vel vært både barnløs og venneløs!

 

Anonymous poster hash: cc0fb...f67

[Anonym bruker]

Slik er min mor også.. Jeg tror det er ren missunnelse fra hennes side, for vi er akkurat på samme sted i livet, økonomisk, materialistisk, karrieremessig.. Dette har tatt henne langt over 50 år å komme dit og jeg er 25år yngre.. Jeg tror jeg har den tryggheten og stabiliteten rundt meg, noe hun aldri hadde, og av en eller annen grunn kan hun ikke være glad på mine vegne. 

Mine ting/venner/mann/unger er stygge/noe dritt/bortskjemte/dårlige, og hennes ting er myyye bedre. Hun rakker ned på absolutt alt!

Og ja jeg blir også lei meg, sinna og føler meg skikkelig barnslig, så dette er normalt...!?!! Det nytter ikke å forsøke å snakke med dem, de skjønner ingenting, fordi de gjør jo ingenting "galt"...

 

Etter nok en episode av dette har jeg har bestemt meg for å ikke å ta kontakt med henne lengre, skal det snakkes eller treffes er det på initiativ fra henne, siden det ofte er jeg som er den som tar initiativ (vi treffes og snakkes egentlig ofte). Og jeg kommer ikke til å dele private ting med henne i det hele tatt, kun overflatiske samtaler fremover. Jeg har gjort det tidligere også men jeg har så lett for å ta lett på slike ting siden jeg er vandt med at hun bare er sånn, men nå er det faktisk nok!

Hvis du er "avhengig" av henne i hverdagen, sånn bare for å snakke med/spør om ting, så allier deg med ei venninne og ring til henne når du føler for å ringe hjem. Det hjalp meg med å bli mer selvsikker, og hjalp meg med å ikke ha behov for venninnepraten meg og mamma alltid hadde hatt.. 

Anonymous poster hash: 52dc0...2a8

[Ikkesåallerværst]

Kommer litt an på diagnosen. Til mora, der altså.

[Anonym bruker]

Har en far som er litt sånn. Veldig negativt innstilt til min mann blandt annet og til min vekt, selvom jeg ikke er veldig stor. Sa tilslutt ifra når han spurte meg ut om ting, at det er noe jeg ikke ønsker å fortelle han om, for jeg er lei av alt det negative, da får vi heller snakke om været. Han ble litt sur med en gang, men har bedret seg mye

Anonymous poster hash: ec032...28f

[prekæs]

Jeg har voksne barn i tillegg til min lille gutt og sier vel også i fra til tider. Ikke fordi jeg er misunnelig (hvorfor skulle jeg være det?) men muligens for jeg kanskje sier det ingen andre ville sagt og håper at noe går inn. Ikke at det er noe jeg gjør ofte, men helst går det vel litt på kleskoder, bryn og sånt:)

[Ikkesåallerværst]

Huff, min kommentar var kanskje litt usympatisk.. Vil legge til at min mor har en diagnose, og har slengt mye dritt til meg. Hun har bedt meg dra til helvete og la være å kontakte henne mange ganger, og alt mulig annet krenkende fæle ting. Jeg blir fortsatt lei meg, og det har preget meg, men stort sett så klarer jeg nå å tenke: hun er syk, det er ikke personlig, men det er søren ikke greit! Å svare eller forsvare meg gjør det bare værre, så derfor tenker jeg det.

[Gjest Antarctica]

Mamma har også vært ganske kritisk som type. Grunnen er at hun rett og slett har litt lav impulskontroll, dvs snakker først, tenker etterpå. Etterhvert begynte jeg konsekvent å svare "Du verden så kritisk du er. Det må være slitsomt for deg å være så kritisk!" Da klarte hun å le av det. Og skjerpet seg betydelig. 

 

Men jeg tror hun du sliter med er verre enn dette. Hva om du øver inn en fast frase du sier HVER gang det kommer noe negativt om deg, vennene dine, klærne el noe som helst. Hver eneste gang sier du bare: "Jaja, jeg har lært at har man ikke noe pent å si kan man holde munn." 

 

Når dere prøver å gjennomføre en samtale og hun møter på det svaret 9 av 10 ganger hun åpner kjeften, skjønner hun etterhvert kanskje hvilken rolle hun er i ferd med å innta?