Dere som IKKE er redde for døden...

[Anonym bruker]

Kan dere vær så snill fortelle meg oppskriften på hvordan være komfortabel med at en dag så er du... BORTE!!! Borte fra barna og alt du elsker?! Eksisterer ikke mer! Bare død, og begravet... Hvordan i alle dager kan man synes dette er helt OK å tenke på? Jeg får PANIKK!

Anonymous poster hash: 517a3...364

[Gjest Vicky Pollard]

Jeg tenker vel egentlig mer på de som ville sitte igjen enn på meg selv om jeg ville dø... Men det er meg da.... Jeg er jo død, jeg eksisterer jo ikke lenger, det er familien som må leve med sorgen og savnet...

[Gjest Hercule Poirot]

Har ingen oppskrift, tenker bare rasjonelt, og vet at en dag er det slutt. Det er da ikke noe å være redd for? Selvfølgelig trist hvis jeg skulle dø i fra barna mine, nå mens de fremdeles er ganske små, men gjør jeg det, så er det lite å gjøre med. 

 

Det eneste jeg tenker på ang. døden, er at jeg slipper å møte den på mange år enda. MEN: Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på daglig. Gjør man det, så tror jeg muligheten for å bli "gal" så absolutt er til stede. 

[Superdolly]

For det første så gidder jeg ikke å bruke så mye tid og krefter på å grue meg for noe som forhåpentligvis ligger langt inn i fremtiden. Panikk? Hvorfor skal jeg få panikk? Det er bare bortkastet tid, og det hjelper jo ikke.

 

Jeg gruer meg ikke for å dø. Jeg tenker ikke så veldig mye på det, faktisk. Jeg har god helse og føler meg frisk. Jeg regner med å leve til jeg blir omtrent nitti, og det er lenge nok, tenker jeg. Da er barna mine i syttiårene, og bør greie seg uten meg til å passe på dem.

 

Alle skal dø, det er en del av livet. Det greieste er å akseptere det du ikke får endret på.

[LillaGorilla♥♥]

Accept the things you cannot change.

 

Altså, jeg er ikke redd for å dø, for døden i seg selv, for det som evt skjer etterpå. 

 

Men når sant skal sies ønsker jeg selvsagt ikke å dø fra barna mine! Ikke fordi at det vil gjøre noen forskjell for meg, for jeg vil jo ikke vite noe om det eller kunne tenke på det når jeg er død, men fordi jeg jo ønsker å kunne være her og beskytte barna mine fra alt som er vondt og vanskelig- hele deres liv.

 

Men det er nå ikke engang noe vi kan velge da, derfor velger jeg å ikke tenke så mye på det. Det får vi ta når den dagen kommer, og så får man prøve å leve mest mulig i nuet og ta vare på hverandre her og nå. Og behandle barna slik at man forhåpentligvis legger et grunnlag der som gjør at de er rustet til å klare seg uten meg en dag.

Og så, som sagt, bare akseptere at dette er en del av livets gang og noe man faktisk ikke kan gjøre noe som helst med.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å miste de jeg elsker, men ikke for å være død selv. (Litt redd for hvordan jeg vil dø)
Når man er død, så er man død. Ingenting å være redd for. For alt du vet kan det være en hyggelig overraskelse på andre siden, er det derimot ingenting så er du borte, så du blir ikke skuffet.

Anonymous poster hash: e08f3...ae8

[Gjest Antarctica]

Tror jeg ikke helt har innsett det ennå. Antagelig ville jeg bli redd hvis jeg fikk en livstruende diagnose i morgen. Men akkurat nå ser jeg for meg at døden ikke kommer før jeg er over 80 år, og det er lenge til. Min egen oldemor var så gammel og skrøpelig de siste årene at hun sa hun gledet seg til å dø. Livet er jo et annet når man ikke er sprek og ung lenger, og har det meste bak seg. Akkurat nå vet jeg at døden ville gjøre at jeg gikk glipp av en masse (den neste 40 år for eksempel!), men når jeg er sliten og avfeldig vil det kanskje oppleves som en vederkvegelse?

[Anonym bruker]

Jeg tror nøkkelen til å leve med tanken om at man skal dø er:

1. ikke fokusere så mye på dette i hverdagen

2. tenke at når man står for tur er man gammel og da mett av dage

 

Som flere over her nevner, flere eldre mennesker jeg har snakket med sier de gleder seg til å dø, fordi de er ferdig med livet, og deres generasjon er tapt. 

Om dette plager deg mye, type du får panikk og det påvirker deg unormalt i hverdagen, ville jeg faktisk tatt kontakt med noen profesjonelle (les:psykolog) for det er ikke normalt, og det må være kjempeslitsomt for deg

 

Masser av lykke til

 

Anonymous poster hash: 4716a...470

[Anonym bruker]

Langt på vei kan man bestemme seg for at man ikke vil kaste bort tid og energi på noe man likevel ikke kan kontrollere. Hvis man mens man lever blir fokusert på redselen for å dø så vil man jo la døden styre livet....

Er det ikke bedre å leve livet mens man har det?

Og jo, det er et valg man kan ta. Sier ikke at det er enkelt - jeg hadde stor dødsangst som barn og tidlig ungdom. Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å bruke energi på noe jeg trolig ikke kan gjøre noe med selv. Den dagen ble begynnelsen på det å få et rolig forhold til døden.

 

Jeg har vært nær døden en gang som barn, det var ingen vond følelse. Jeg så livet passere i revy, og visste at jeg kunne skli bort - eller jeg kunne kjempe meg tilbake for å oppleve mer. Jeg valgte å kjempe den gangen. Kanskje var det også den erfaringen som gjorde at jeg begynte å endre oppfatning om døden, selv om det skjedde over tid. Jeg hadde en sterk følelse den gangen at selv om døden er slutten på det livet vi kjenner, så er det ikke slutten på min eksistens. Det var en slags visshet i det, vanskelig å forklare.

 

Ellers har jeg erfart å få beskjeder fra noen som stod meg svært nær, etter at de var død. Beskjeden kom gjennom andre som ikke visste noe om bakgrunnen for beskjeden eller hva det betydde for meg. Ingen andre enn meg visste det. Men det viste meg også at det ikke er slutt ved døden.

Jeg har også opplevd å måtte videreformidle en slik beskjed selv (og den gangen trodde jeg ikke på slikt). Jeg visste absolutt ikke noe om personen som ville ha en beskjed gjennom. Men for den som skulle motta beskjeden var det det som skulle til for å få en positiv endring i livet, og slå seg til ro med noe som hadde skjedd (som jeg ikke visste noe om). Jeg forstod ikke hva det var jeg formidlet, annet enn at jeg måtte formidle det.

 

Så jeg tror at det ikke er slutt selv om man dør. Eksistensen er slutt slik vi kjenner den. Men utover det så tror jeg vi har muligheten til å følge med på de som vi har kjær hvis det er behov for det.

Anonymous poster hash: ac297...ee8

[Anonym bruker]

Jeg plages også altfor mye av tanken på å dø. Fatter ikke hvordan d går an å ikke tenke på d..? Får panikk ved tanken. D er så mye som kan skje brått og plutselig, til kreftdiagnose, hjerneblødning osv osv. Hater å tenke at jeg ikke får oppleve å bli gammel, hver dag !

 

Anonymous poster hash: 765f4...920

[Anonym bruker]

Svaret er å begynne å tro på at døden er begynnelsen på noe nytt.

Jeg vet, og det gjør at jeg ikke frykter døden slik mange andre gjør.

Anonymous poster hash: 55716...852

[Fru Ugle]

Jeg er ikke redd for døden, og mine nærmeste venner og familie er heller ikke redd for døden, da vi tror på et liv etter døden. (Vi er kristne) Vi tror at vi skal se hverandre igjen i himmelen, og da blir sorgen mye mindre enn om vi skulle trodd at "nå er alt over, jeg skal aldri mer få se vedkommende igjen". Denne troen er trøsten i hverdagen, og håpet når savnet etter de som har reist før oss, brenner i hjertet.

 

Da jeg var veldig ung, i tidlig tenår, fikk jeg se inn i himmelen. Eller, jeg var rett utenfor en stor, hvit port. Jeg hadde det ekstremt tøft i livet, på alle plan, og ønsket sterkt å dø. Tenkte daglig på selvmord og hvordan det skulle bli for familien min å leve uten meg. En natt drømte jeg at jeg stod rett utenfor himmelen, og Jesus var der og vi kommuniserte med hverandre på en annerledes måte, uten ord. Han "sa" til meg at min tid ikke var kommet ennå, og at jeg måtte leve videre. Følelsene og opplevelsene jeg fikk var HELT ekstreme; kjente en UTROLIG kjærlighet som gjennomgrep hele meg på en ikke-jordisk måte, så farger og syns-inntrykk som var helt fantastiske, alt var gjennomsyret av lys og klare farger samtidig, og det jeg hørte var såååå vakkert! Hørte en annerledes, men nydelig musikk som fenget hele min sjel. En musikk jeg til nå aldri har hørt. Dette var så vakkert og helt spesielt, det var ikke som en drøm, men som om jeg opplevde det på ekte. Da jeg våknet skjønte jeg at jeg måtte slutte å tenke på døden, for Jesus hadde noe for meg i dette livet også. Og det hadde/har han!

 

Så jeg er aldri mer redd for døden, og vet at på den andre siden venter noe helt vidunderlig for dem som tror

[Anonym bruker]

La oss snu det hele på hodet: tenk så jævlig hvis du ikke kunne dø...

 

Anonymous poster hash: b3614...fa5

[Anonym bruker]

 

Langt på vei kan man bestemme seg for at man ikke vil kaste bort tid og energi på noe man likevel ikke kan kontrollere. Hvis man mens man lever blir fokusert på redselen for å dø så vil man jo la døden styre livet....

Er det ikke bedre å leve livet mens man har det?

Og jo, det er et valg man kan ta. Sier ikke at det er enkelt - jeg hadde stor dødsangst som barn og tidlig ungdom. Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å bruke energi på noe jeg trolig ikke kan gjøre noe med selv. Den dagen ble begynnelsen på det å få et rolig forhold til døden.

 

Jeg har vært nær døden en gang som barn, det var ingen vond følelse. Jeg så livet passere i revy, og visste at jeg kunne skli bort - eller jeg kunne kjempe meg tilbake for å oppleve mer. Jeg valgte å kjempe den gangen. Kanskje var det også den erfaringen som gjorde at jeg begynte å endre oppfatning om døden, selv om det skjedde over tid. Jeg hadde en sterk følelse den gangen at selv om døden er slutten på det livet vi kjenner, så er det ikke slutten på min eksistens. Det var en slags visshet i det, vanskelig å forklare.

 

Ellers har jeg erfart å få beskjeder fra noen som stod meg svært nær, etter at de var død. Beskjeden kom gjennom andre som ikke visste noe om bakgrunnen for beskjeden eller hva det betydde for meg. Ingen andre enn meg visste det. Men det viste meg også at det ikke er slutt ved døden.

Jeg har også opplevd å måtte videreformidle en slik beskjed selv (og den gangen trodde jeg ikke på slikt). Jeg visste absolutt ikke noe om personen som ville ha en beskjed gjennom. Men for den som skulle motta beskjeden var det det som skulle til for å få en positiv endring i livet, og slå seg til ro med noe som hadde skjedd (som jeg ikke visste noe om). Jeg forstod ikke hva det var jeg formidlet, annet enn at jeg måtte formidle det.

 

Så jeg tror at det ikke er slutt selv om man dør. Eksistensen er slutt slik vi kjenner den. Men utover det så tror jeg vi har muligheten til å følge med på de som vi har kjær hvis det er behov for det.

 

Anonymous poster hash: ac297...ee8

 

 

 

 

Langt på vei kan man bestemme seg for at man ikke vil kaste bort tid og energi på noe man likevel ikke kan kontrollere. Hvis man mens man lever blir fokusert på redselen for å dø så vil man jo la døden styre livet....

Er det ikke bedre å leve livet mens man har det?

Og jo, det er et valg man kan ta. Sier ikke at det er enkelt - jeg hadde stor dødsangst som barn og tidlig ungdom. Men til slutt bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å bruke energi på noe jeg trolig ikke kan gjøre noe med selv. Den dagen ble begynnelsen på det å få et rolig forhold til døden.

 

Jeg har vært nær døden en gang som barn, det var ingen vond følelse. Jeg så livet passere i revy, og visste at jeg kunne skli bort - eller jeg kunne kjempe meg tilbake for å oppleve mer. Jeg valgte å kjempe den gangen. Kanskje var det også den erfaringen som gjorde at jeg begynte å endre oppfatning om døden, selv om det skjedde over tid. Jeg hadde en sterk følelse den gangen at selv om døden er slutten på det livet vi kjenner, så er det ikke slutten på min eksistens. Det var en slags visshet i det, vanskelig å forklare.

 

Ellers har jeg erfart å få beskjeder fra noen som stod meg svært nær, etter at de var død. Beskjeden kom gjennom andre som ikke visste noe om bakgrunnen for beskjeden eller hva det betydde for meg. Ingen andre enn meg visste det. Men det viste meg også at det ikke er slutt ved døden.

Jeg har også opplevd å måtte videreformidle en slik beskjed selv (og den gangen trodde jeg ikke på slikt). Jeg visste absolutt ikke noe om personen som ville ha en beskjed gjennom. Men for den som skulle motta beskjeden var det det som skulle til for å få en positiv endring i livet, og slå seg til ro med noe som hadde skjedd (som jeg ikke visste noe om). Jeg forstod ikke hva det var jeg formidlet, annet enn at jeg måtte formidle det.

 

Så jeg tror at det ikke er slutt selv om man dør. Eksistensen er slutt slik vi kjenner den. Men utover det så tror jeg vi har muligheten til å følge med på de som vi har kjær hvis det er behov for det.

 

Anonymous poster hash: ac297...ee8

 

Dette var et fiiint svar. Hilsen jeg som startet tråden.

 

Anonymous poster hash: 517a3...364

[Anonym bruker]

 

Jeg tror nøkkelen til å leve med tanken om at man skal dø er:

1. ikke fokusere så mye på dette i hverdagen

2. tenke at når man står for tur er man gammel og da mett av dage

 

Som flere over her nevner, flere eldre mennesker jeg har snakket med sier de gleder seg til å dø, fordi de er ferdig med livet, og deres generasjon er tapt. 

Om dette plager deg mye, type du får panikk og det påvirker deg unormalt i hverdagen, ville jeg faktisk tatt kontakt med noen profesjonelle (les:psykolog) for det er ikke normalt, og det må være kjempeslitsomt for deg

 

Masser av lykke til

 

 

Anonymous poster hash: 4716a...470

 

Jeg får kun panikk hvis jeg tenker på det. Panikk i den forstand at jeg blir veldig trist ved tanken. Det er heldigvis ikke veldig ofte. Og jeg legger fort fra meg tanken. :-) Hilsen TS

 

Anonymous poster hash: 517a3...364