Om å være tynn

[Anonym bruker]

Jeg er tynn. Kanskje for tynn. Nei, ganske sikkert for tynn. Altfor tynn, mener gjerne noen. Med knappe 48 kilo fordelt på mine 173 cm sier det seg selv at det ikke er veldig mye jeg bærer på. Brystene, for tiden fulle av melk, har vel aldri vært større, men fyller likevel så vidt en bh i aller minste størrelse. Låra mine er ikke noe særlig større enn leggene, og jeg kan lett holde rundt dem med hendene mine, slik at hendene møtes. Klær er ikke lette å finne; enten sitter buksene fint over baken og slutter rundt ankelen, eller så henger og slenger de, men slutter i det minste der de burde slutte. Jeg vet at jeg er tynn. Jeg trenger ingen til å fortelle meg det. Likevel gjør de det. Uten å nøle. ”Du er for tynn. Spis mer”.

 

Her på forumet har det vært mye snakk om vekt og BMI, kosthold, trening og hva man burde og ikke burde veie og spise og gjøre. Flere har påpekt at de tynneste av oss får mer tyn enn de mer formfulle. Det er da bare å spise mer, det er ingen sak! Det er mye verre for de med litt ekstra å gå på, som tross alt skal gå ned noen kilo, enn det er for oss andre å gå opp tilsvarende. Det kan gjerne virke slik på utsiden, men sannheten er en helt annen. Her er min historie.

 

Jeg er for tiden student på et av Norges mest krevende studier. Flertallet av oss er jenter, og fordi vi har valgt den studieretningen vi har valgt, er vi nok i overkant opptatt av helse og sunnhet. Av rundt 75 personer er to stykker litt overvektige. Disse har en stoffskiftesykdom, så man kan nesten ikke regne med dem engang. Jeg oppholder meg altså i et miljø der fokus på helse, og dermed kropp, er stort. En god del av jentene har blitt åpenbart slankere etter at de startet på studiet, og ei av dem har gjerne gått for langt i sin streben etter den perfekte kroppen.

 

Slank har jeg alltid vært. Jeg har alltid fått høre at jeg er tynn, og har vel alltid vært fornøyd med meg selv. Da jeg flyttet hjemmefra, ble jeg imidlertid usikker. Jeg er ikke veldig sosial, og slet med å finne min plass. Det gjorde jeg ikke, og flyttet hjem igjen for en kortere periode. I løpet av denne perioden la jeg på meg en god del, og man kunne se det på magen min. Egentlig trodde jeg vel at jeg var den eneste som så det, men min mor kommenterte det en gang. Hun så at jeg hadde lagt på meg, og hun bemerket det. Det ble sagt i en vennlig tone, og jeg tror hun var glad for at jeg endelig hadde fått litt kjøtt på meg, men den ene setningen der satte meg ut av spill. Fra den dagen bestemte jeg meg for å gå ned det jeg hadde gått opp.

 

Jeg flyttet ut igjen og begynte på det studiet jeg nå går på. Dagene gikk med på skole, venner og mat. Ikke mat i seg selv; det var det lite av. Planlegging av hva som skulle inntas tok derimot mer og mer av min tid. Til frokost var det en liten skive eller ei skål havregrøt lagd på vann. Til lunsj var det ei skive til. Middagen bestod av maks 400 kcal, helst mindre enn dette. Om kvelden spiste jeg gjerne ei skive eller to. Ei gulrot som mellommåltid her og der. Jeg gikk mye hver dag, og trente et par ganger i uka. Etter kort tid veide jeg 5 kilo mindre enn jeg gjorde da jeg flyttet ut. Det overrasket meg at det gikk så fort. Var det mulig å gå ned enda litt mer? Kanskje bare et kilo eller to til?

 

”Et kilo eller to” ble til flere kilo. Stadig flere. Til sammen ti kilo klarte jeg å få av meg i løpet av kort tid. Folk merket det rundt meg, så at jeg spiste lite, spurte om jeg ikke ble sulten. Nei, sa jeg, jeg gjorde ikke det. Noen ganger løy jeg, men andre ganger var jeg faktisk ikke sulten. Kroppen min ble vant til de ørsmå mengdene den fikk, og jeg kjente at selvtilliten min steg litt for hver dag jeg klare å unngå fristelser.

 

Etter et par år innså jeg at jeg var i ferd med å ødelegge kroppen min helt. Det var ikke lett å gå ned i vekt lenger, og venner og familie var begynt å spørre meg om hva som foregikk. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å spise mer, og holde vekta stabil der den var. Det gikk overraskende bra; jeg spiste litt mer hele tida, og etter hvert gikk jeg faktisk opp et par kilo igjen. Målet mitt var å holde meg over 50 kilo. Det visste folk, og min mor spurte meg gjerne om jeg var over det. Jeg var fornøyd med å veie såpass, men likevel hadde jeg et lite indre ønske om å ikke veie mer enn 52 kilo. En plass mellom 50 og 52 kilo var akkurat passe.

 

For noen år siden ønsket min samboer og jeg oss barn. Det viste seg å ikke være så enkelt å få til som først planlagt; kroppen min lot meg ikke få noen eggløsning. Jeg klarte ikke å unngå å tenke at dette var min egen feil. Jeg hadde sviktet min kropp, og nå sviktet den meg. Jeg ble henvist til gynekolog, som påviste pcos, lavt stoffskifte og ga meg Pergo. Hun sa ingenting om vekta mi. Pergoen gjorde det den skulle, og jeg ble raskt gravid.

Underveis i graviditeten veide jeg meg jevnlig. Jeg gjorde det selv hjemme, og oppga vekta til lege og jordmor. Ingen sa noen gang noe om vekta, annet enn at jeg gikk fint oppover. Ingen kommentar på vekt før graviditet eller noe. Det var så deilig! For første gang i livet mitt ble jeg glad av å se hvordan kroppen forandret seg, og hvordan tallet på vekta gikk oppover. Vi hadde et friskt barn i vente, og jeg strålte som gravid. Endelig kunne jeg gå med klær jeg virkelig følte meg vel i.

 

I dagene etter fødselen så jeg i speilet hvor tynn jeg var, nå som magen var borte. Vekta viste 55 kilo, og jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle ned noe mer. Nå var det nok.

 

Barnet er nå litt over et år gammelt, og verdens vakreste. Jeg har gått ned 7 kilo til. Jeg lovte meg selv å ikke gjøre det, men det går ikke. Jeg ser på barnet mitt, og er livredd for å dø fra det. Undervisningen på skolen har lært meg så altfor godt hva som kan hende om jeg går ned noe mer. Jeg gjør fremdeles så godt jeg kan, og forsøker å spise det jeg kan. Eller gjør jeg det? Jeg tror jeg lurer meg selv. Jeg får virkelig i meg mye mat, men jeg passer på å bevege meg mye, og spiser på ingen måte mer enn nødvendig. Vekta har holdt seg stabil i det siste, og jeg er fornøyd med det. Det burde jeg ikke være. Jeg burde ønske å gå opp mer. Stoffskiftemedisinen kan brukes til å gå ned mer i vekt. En liten tablett ekstra her og der, og stoffskiftet økes nok til at vekta i hvertfall ikke øker. Jeg er gal som tenker slik, men jeg gjør det likevel. Jeg har klart å holde meg borte fra medisinene altså, og ber om at jeg ikke vil falle for fristelsen.

 

For det er ikke så enkelt. Det er det bare ikke. Å be noen om å spise mer, som har slitt i flere år, telt kalorier, unngått sosiale sammenkomster i frykt for å få noe å spise som man ikke hadde regnet med. Det sitter i hodet, alt sammen. Man kan ønske å gå opp på gode dager, men så se seg i speilet og tenke at det ikke skader å miste et kilo eller to til. Jeg kan ligge livredd om natta etter at hjertet har tatt et par ekstraslag, redd for å dø fra mine nærmeste. Jeg er for ung, jeg vil ikke! Legen vet ingenting. Samboeren min er en naiv søting som ikke helt forstår tankegangen min. Jeg er ei manipulerende heks som baker og styrer og serverer godsaker, uten å spise noe særlig av det selv. Eventuelt spiser jeg mindre middag, jeg vet jo godt om det blir noe søtt seinere. Jeg lurer alle. Verst er det at jeg lurer meg selv.

 

Det ble et fryktelig langt innlegg, dette. Det trengtes. For min egen del. Jeg kjenner at det å lufte tankene inne på et anonymt forum er med på å få meg til å innse hva jeg holder på med. Noen ganger ønsker jeg at noen skal si noe om vekta mi, en lege eller noen som ”har peiling”. Sende meg av gårde til psykiatrisk for å snakke om spiseforstyrrelser, eller forstyrret spising. Aldri i livet om jeg tar initiativet selv. Jeg skal jo være lur nok til å spise skikkelig. Jeg er lur nok til å innse at jeg ikke er lur nok når det kommer til mat.

 

En konklusjon? Jeg kommer nok ikke til å legge på meg før jeg eventuelt blir gravid igjen, hvis kroppen tillater en runde til. Det håper jeg inderlig.

 

Jeg er et menneske, jeg også. Hvorfor skal det være så greit å slenge kommentarer etter meg, bare fordi jeg veier noen kilo for lite? Beinrangel, skjelett, you name it. At menn ikke vil ligge med meg fordi jeg bare er knokler. At jeg ser syk ut. At jeg faktisk ikke ser noe bra ut. Det sårer. Jeg vet det så altfor godt selv, og trenger ikke at noen forteller meg det. På samme måte som at de som har noen kilo for mye, heller ikke trenger å høre det. De vet det sannsynligvis selv. Og om de ikke gjør det; hvorfor skal det være opp til noen andre å fortelle dem det? Om noen har det fint med seg selv i sin egen kropp, skal man da ikke bare la dem være i fred? For tynn, for tykk, for høy, for lav; alle er vi forskjellige. Alle er vi likevel mennesker.

 

Jeg er tynn. Kanskje for tynn. Nei, ganske sikkert for tynn. Altfor tynn, mener gjerne noen. Jeg er meg likevel.

Anonymous poster hash: e8cf1...8fd

[Anonym bruker]

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

[Anonym bruker]

Flott skrevet!

Anonymous poster hash: c5f29...87b

[Anonym bruker]

 

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Etter den kommentaren å bedømme, så har du neppe lest noen bok i ditt liv. (nei, se&hør er ikke en bok)

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

[Anonym bruker]

 

 

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Etter den kommentaren å bedømme, så har du neppe lest noen bok i ditt liv. (nei, se&hør er ikke en bok)

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

 

Jeg har lest flere bøker enn jeg gidder å telle. Jeg er her inne for å lese gode råd, hverdagsbekymringer - korte, sådan - og tull og fjas. Avhandlinger, nei takk.

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

[Anonym bruker]

 

 

 

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Etter den kommentaren å bedømme, så har du neppe lest noen bok i ditt liv. (nei, se&hør er ikke en bok)

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

 

Jeg har lest flere bøker enn jeg gidder å telle. Jeg er her inne for å lese gode råd, hverdagsbekymringer - korte, sådan - og tull og fjas. Avhandlinger, nei takk.

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Så ikke trykk deg inn på tråder du ikke er på utkikk etter, eller trykk deg ut av tråder du ikke orker å lese. Såre enkelt.

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Etter den kommentaren å bedømme, så har du neppe lest noen bok i ditt liv. (nei, se&hør er ikke en bok)

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

Jeg har lest flere bøker enn jeg gidder å telle. Jeg er her inne for å lese gode råd, hverdagsbekymringer - korte, sådan - og tull og fjas. Avhandlinger, nei takk.

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

Hvorfor i alle dager er du så ekkel at du bare måtte inn for å kommentere hvor grusomt dette var for deg? Så utrolig unødvendig.

 

Hi: Flott og ærlig skrevet. Skjønner at det er like vondt å få slengt negative kommentarer om kroppen selv om man er tynn.

 

Anonymous poster hash: 4a950...e74

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Å herregud. Skriv en bok eller noe, jeg gadd ikke lese dette. Altfor langt!

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

 

Etter den kommentaren å bedømme, så har du neppe lest noen bok i ditt liv. (nei, se&hør er ikke en bok)

 

Anonymous poster hash: 40a3d...c69

Jeg har lest flere bøker enn jeg gidder å telle. Jeg er her inne for å lese gode råd, hverdagsbekymringer - korte, sådan - og tull og fjas. Avhandlinger, nei takk.

 

Anonymous poster hash: a1f6a...03a

At du ikke gidder (klarer?) å telle bøkene du har lest gir deg vel ikke rett til å være ufin mot andre?

 

Om det ble for mye og for langt for deg, var du fri til å klikke deg ut når som helst uten å spy ut grums.

 

Men om det får deg til å føle deg bedre av å være drittsekk, så har sikkert hi rygg til å bære det, hun virker til å være en klok og oppegående dame - i motsetning til deg.

 

Anonymous poster hash: 23c68...e2e

[Anonym bruker]

Flott at du skrive ned tankane dine! Håpar det kan hjelpe deg, og eg er heilt einig i at folk kan slutte å kommentere vekta til andre, anna enn viss dei er bekymra for nokon, då går det an å lufte/ spørre korleis det ligg an, kanskje er det det som skal til for å tørre å få hjelp til å rette opp i tankegangen rundt mat. Det er ikkje enkelt, det veit eg! Lukke til vidare Hi :-)

 

Anonymous poster hash: 6d467...48b

[Gjest Yzma]

Bare meg, eller har slike innlegg blitt mer og mer vanlig etter at "månedens innlegg" startet?

[Gjest Ingen skal få!]

Bare meg, eller har slike innlegg blitt mer og mer vanlig etter at "månedens innlegg" startet?

Ikke bare deg;-)

[Anonym bruker]

Bare meg, eller har slike innlegg blitt mer og mer vanlig etter at "månedens innlegg" startet?

 

 

Jeg hadde faktisk samme tanke.

 

Anonymous poster hash: 5a647...758

[Anonym bruker]

 

 

Bare meg, eller har slike innlegg blitt mer og mer vanlig etter at "månedens innlegg" startet?

 

Jeg hadde faktisk samme tanke.

 

Anonymous poster hash: 5a647...758

Har også tenkt på det, ihvertfall siden det er 1. i dag.

 

Men uansett intensjon / motivasjon så har hi likevel tatt seg tid til å skrive dette, og jeg syns det er et viktig tema å ta opp.

 

Anonymous poster hash: 4a950...e74

[Anonym bruker]

Til alle som har lest og kommentert: Tusen takk! Jeg hadde ikke trodd at noen ville orke å lese såpass mye. Syns selv det ble i overkant langt. Jeg setter pris på de fine ordene

 

Når det gjelder kommentarer angående månedens innlegg/bruker; det var ikke i tankene mine i det hele tatt. Det kan godt hende at flere har begynt å skrive slikt etter at det begynte, men jeg ønsket å skrive ned det jeg tenkte og følte angående temaet for at flere skal tenke over hva de sier til andre. Dessuten ser jeg ikke at det er blitt noen ny konkurranse, så da skal det vel mye til å vinne noe

 

HI

Anonymous poster hash: e8cf1...8fd

[Anonym bruker]

Jeg synes det er flott at du setter ord på dette slik du gjør, HI!

 

Du er tydeligvis oppegående og informert og fullt klar over hva du gjør med kroppen din. Men les dette som du selv skriver:

"Noen ganger ønsker jeg at noen skal si noe om vekta mi, en lege eller noen som ”har peiling”. Sende meg av gårde til psykiatrisk for å snakke om spiseforstyrrelser, eller forstyrret spising. Aldri i livet om jeg tar initiativet selv. Jeg skal jo være lur nok til å spise skikkelig. Jeg er lur nok til å innse at jeg ikke er lur nok når det kommer til mat."

 

Dette tolker jeg dithen at du vet at du trenger hjelp - du ønsker hjelp.... men du greier ikke å innrømme det, knapt nok overfor deg selv, og i hvert fall ikke ift andre. Men hvordan skal du komme deg ut av dette når du allerede har innrømmet at du ikke greier å kontrollere dette selv?

 

Noe av det tøffeste man gjør er å innrømme det man føler er sine største "svakheter", spesielt når disse "svakhetene" også innebærer å innrømme at man ikke har kontroll og at det er flaut.

 

Men du vet at du ikke kan fortsette slik du gjør. Litt etter litt vil du miste mer og mer kontroll, du har allerede symptomer på det når du våkner om natten og har angst for å dø fordi du vet at endret hjerterytme kan være et tegn på at du har drevet kroppen for langt. Du vet dette. Du har angst for å dø. Du ønsker å leve!

Se på det du selv skriver:

"Jeg kan ligge livredd om natta etter at hjertet har tatt et par ekstraslag, redd for å dø fra mine nærmeste. Jeg er for ung, jeg vil ikke!"

 

Du skriver også "Jeg lurer alle. Verst er det at jeg lurer meg selv."

 

 

 

Kjære HI - se om du kan greie å snakke med legen din om dette. Legen har taushetsplikt slik at ingen andre trenger å vite det i første omgang. Men legen har også mulighet til å hjelpe deg. Det er jo det du virkelig ønsker, du sier det selv: "Noen ganger ønsker jeg at noen skal si noe om vekta mi, en lege eller noen som ”har peiling”. Sende meg av gårde til psykiatrisk for å snakke om spiseforstyrrelser, eller forstyrret spising."

 

Det å innrømme spiseforstyrrelsen din er kanskje noe av det vanskeligste du har gjort. Men du må gjør det. Du greier ikke dette selv lenger. Og du har ikke råd til å fortsette som nå.

 

Jeg håper du finner styrke til å be om hjelp - det viser styrke å be om hjelp når man trenger det.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 9d0f3...d07