Andre med menn som blir fort stressa/sinte?

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er veldig snill og som strekker seg langt for familien sin. Han bruker mye tid med barna, er sjeldent ute og fester, og forteller barna hver dag at han er glad i dem. Dessverre er han ikke så veldig tålmodig, og har ganske kort lunte når det stormer som verst. Vi har ofte snakket om det, og han er klar over det og jobber med det. Jeg ser ofte stor forbedring i perioder, men så glir det tilbake i samme spor. Jeg forstår ham godt; vi har et barn som nylig har kommet i trassalderen (men som vanligvis er veldig grei å ha med å gjøre), og et krevende barn som finner på veldig mye tull og som har kronisk munndiaré. Idag var han sent ute til jobb, det ene barnet maste konstant og det andre barnet slo seg vrang da de skulle gå. Han eksploderte selvfølgelig til slutt (ble brå og høyrøstet), jeg ba ham gå så skulle jeg ta meg av levering (jeg skal til legen med det ene barnet), men etter fem minutter kom han tilbake og ba om unnskyldning både til meg og barna. Han ser selv at det ikke er greit. 

 

Er det noen andre som har menn med kort lunte her? Har dere noen tips til hva man kan gjøre med det? Erfaring med sinnemestring f.eks? 

Anonymous poster hash: 05174...cd9

[Anonym bruker]

 

Jeg har en mann som er veldig snill og som strekker seg langt for familien sin. Han bruker mye tid med barna, er sjeldent ute og fester, og forteller barna hver dag at han er glad i dem. Dessverre er han ikke så veldig tålmodig, og har ganske kort lunte når det stormer som verst. Vi har ofte snakket om det, og han er klar over det og jobber med det. Jeg ser ofte stor forbedring i perioder, men så glir det tilbake i samme spor. Jeg forstår ham godt; vi har et barn som nylig har kommet i trassalderen (men som vanligvis er veldig grei å ha med å gjøre), og et krevende barn som finner på veldig mye tull og som har kronisk munndiaré. Idag var han sent ute til jobb, det ene barnet maste konstant og det andre barnet slo seg vrang da de skulle gå. Han eksploderte selvfølgelig til slutt (ble brå og høyrøstet), jeg ba ham gå så skulle jeg ta meg av levering (jeg skal til legen med det ene barnet), men etter fem minutter kom han tilbake og ba om unnskyldning både til meg og barna. Han ser selv at det ikke er greit.

 

Er det noen andre som har menn med kort lunte her? Har dere noen tips til hva man kan gjøre med det? Erfaring med sinnemestring f.eks?

 

Anonymous poster hash: 05174...cd9

Fvk har god peiling på slikt. Og det er jo gratis også. Flott at han ser det selv, ingenting kan forandres uten det. Psykolog kan vel også være en invistering verdt å ta dersom fvk ikke funker. Jeg tenker da på alenetimer i første omgang.

 

Anonymous poster hash: 0b4fb...9fb

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd. Vil gjerne ha flere erfaringer. HI.

Anonymous poster hash: 05174...cd9

[Anonym bruker]

Ikke mannen, men jeg har kort lunte. Ser ikke sinnemestring som et godt alternativ med mindre man er voldelig eller truende. Blir helt kvalm av all denne pasifiseringen i samfunnet. Verdens er ikke så svart hvitt at man enten må være en overpedagoisk temperamentløs fiskepudding eller en voldelig psykopat. Å bli høyrøstet på ulydige barn er ikke farlig. 

Anonymous poster hash: cb718...bb5

[Anonym bruker]

 

Ikke mannen, men jeg har kort lunte. Ser ikke sinnemestring som et godt alternativ med mindre man er voldelig eller truende. Blir helt kvalm av all denne pasifiseringen i samfunnet. Verdens er ikke så svart hvitt at man enten må være en overpedagoisk temperamentløs fiskepudding eller en voldelig psykopat. Å bli høyrøstet på ulydige barn er ikke farlig. 

 

Anonymous poster hash: cb718...bb5

 

Jeg er faktisk helt enig med deg; barna har godt av å se foreldrene utrykke følelser; enten det er sinne, tristhet, glede eller kjærlighet. Men i mange av disse tilfellene hadde ting ordnet seg om bare man var litt mer tålmodig. Å miste hodet med én gang gjør jo at barna gråter enda mer, og det blir bare enda mer kaotisk og stressete. Så ender det som regel med at jeg blir irritert og føler jeg må ordne opp. Å sette grenser og være streng kan gjøres uten å brøle, være brå og smelle med dører, mener jeg. HI.

 

Anonymous poster hash: 05174...cd9

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en far som slet med sinne og stress og dette skapte MYE utrygghet i min barndom og ungdom. En situasjon som var ok en dag resulterte gjerne i brøling og fysisk utagering en annen dag.

 

Dette gjør at jeg heller vil sette faste regler for mine barn slik at de vet hva som forventes og hvor grensen går, istedenfor den utryggheten å ikke vite.

 

Det er bra at mannen din ønsker å forandre adferd. En skal kunne forvente at barna ikke somler med vilje, men uten at en skal stresse og skrike, men gjennom faste konsekvenser og rolig tone. 

 

Det finnes kurs gjennom f.eks helsestasjon som lærer en hvordan en skal kunne håndtere barn uten å måtte ty til f.eks fysisk avstraffelse og brøling, dette er noe som kan sjekkes ut?

Anonymous poster hash: 474cb...269