Spørsmål vedrørende et barn.

[Anonym bruker]

Dette blir langt!

Har noen spørsmål fordi i vår omgangskrets har vi et barn jeg syns er litt spesielt.

Vil bare si, før dere hogger meg ned, at jeg stiller ingen diagnose og er åpen for alle forslag vedrørende dette.

 

Barnet er 6 år.

Leken er veldig "svevende".

Leker minimum i noen minutter av gangen med forskjellige ting.

Blir introdusert for noe nytt og konsentrerer seg kun en liten stund av gangen og er "ferdig" med å leke veldig fort.

Sitter ikke stille.

Liker ikke å ha klær på.

Må ofte til kiropraktor for å få knekt løs låsninger i nakke/rygg.

Får innimellom raserianfall.

Er bekymret og sensitiv for veldig mye som angår andre.

Gjør mitt barn veldig frustrert når h*n ikke hører etter eller leken forstyrrer mitt barns lek. Dette skjer ikke med en gang, men etter at vi har vært sammen en stund.

Vanskelig å få oppmerksomheten når man sier navnet.

Må gjerne gjøre det mange ganger.

Er klumsete og river ned ting, dulter borti ting og roter fælt.

 

 

Oppdragelsen er tuftet kun på positive tilbakemeldinger og nærmest ingen klare grenser.

 

Barnet virker ikke dumt eller noe som helst slikt, men mer frustrert (i mangel på andre ord).

Litt slave av sine egne tanker og henger seg opp i detaljer som kan være frustrerende for andre.

 

Jeg lurer på hvordan vi kan forholde oss til denne familien når vi er samlet.

Jeg ser at mitt barn blir veldig oppgitt (samme alder og ingen andre gjør h*n frustrert på samme måte).

Så vidt jeg vet er det ikke noen diagnose eller utredning i bildet, men mange historier fra barnehagetiden som jeg har stusset litt på.

Syns det hele er kjempevanskelig. Vil de bare godt, men lurer på om foreldrene lukker litt øynene for realiteten her i redsel for at det feiler barnet noe.

Jeg er glad i hele familien og vil de bare vel, men lurer på følgene av dette hvis det blir vanskeligere og vanskeligere for deres barn å omgås andre barn?

Det kan jo ikke føre til noe bra hvis ikke det blir hensyntatt at h*n faktisk er litt annerledes. Det er jo ikke sikkert det er mye som skal til for å få dette til å bli bedre både for barnet og foreldrene.  

 

Det har blitt litt verre enn det har vært, eller mer synlig kanskje fordi barna blir større.

 

Hjelp!

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

Hvorfor dette h*n? Vi aner ikke hvem du snakker om, men det må jo være en han, ellers ville du måtte skrive det annerledes i mange setninger..

 

Anonymous poster hash: 3fa9f...cdc

[Anonym bruker]

Hvorfor dette h*n? Vi aner ikke hvem du snakker om, men det må jo være en han, ellers ville du måtte skrive det annerledes i mange setninger..

 

Anonymous poster hash: 3fa9f...cdc

 

Tusentusen takk for konstruktiv tilbakemelding    

Ser du har satt deg inn i problemstillingen og skal ta det til etteretning!!!

 

Hilsen HI

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[magica fra tryll]

Tja,-jeg liker ikke å mene så mye om at andre mennesker burde vært annerledes eller at det er noe galt med dem. I tilsvarende situasjoner der min sønn reagerer som din, fokuserer jeg på hvordan han kan være fleksibel og forholde seg til det andre barnet slik at det blir bra både for han selv og den andre. After all,-det er vel mangfoldet og ulikheleten mellom mennesker det hele handler om hele livet??

[Anonym bruker]

Tja,-jeg liker ikke å mene så mye om at andre mennesker burde vært annerledes eller at det er noe galt med dem. I tilsvarende situasjoner der min sønn reagerer som din, fokuserer jeg på hvordan han kan være fleksibel og forholde seg til det andre barnet slik at det blir bra både for han selv og den andre. After all,-det er vel mangfoldet og ulikheleten mellom mennesker det hele handler om hele livet??

 

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

Barn er ulike og basert på det du skriver så kunne det godt vært min 6-åring du skrev om. Mitt barn har grenser, men hun går fort lei og hun forsvinner ofte inn i en "drømmeverden". Det er nok et resultat av både fantasi, kjedsomhet og at mange barn får en mini-pubertet i 6-årsalderen.

Utfra det du skriver så tenker jeg ikke at det er noe feil med barnet. Det er ikke noe feil med alle barn som er ulikt ditt barn eller barn som gjør ditt barn frustrert.

Anonymous poster hash: 3f9f7...c24

[Anonym bruker]

Tja,-jeg liker ikke å mene så mye om at andre mennesker burde vært annerledes eller at det er noe galt med dem. I tilsvarende situasjoner der min sønn reagerer som din, fokuserer jeg på hvordan han kan være fleksibel og forholde seg til det andre barnet slik at det blir bra både for han selv og den andre. After all,-det er vel mangfoldet og ulikheleten mellom mennesker det hele handler om hele livet??

Det er jeg helt enig med deg i magica fra tryll.

Det er ikke det dette handler om egentlig. Vi prøver å lære våre barn akkurat det du mener, men når jeg ser på frustrasjonen hos dette barnet så lurer jeg på om kun positiv tilbakemelding er svaret. Dette handler mer om et barn som kanskje trenger mer verktøy enn foreldrene gir for øyeblikket. Mitt barn aksepterer mer enn godt er noen ganger akkurat derfor, men i dette også drukner helt i dette barnets måte å være på og det kuliminerer i at mitt barn blir superfrustrert og det igjen gjør dette barnet enda mer utsatt for andres frustrasjon som tydelig gjør det hele verre.

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

 

Barn er ulike og basert på det du skriver så kunne det godt vært min 6-åring du skrev om. Mitt barn har grenser, men hun går fort lei og hun forsvinner ofte inn i en "drømmeverden". Det er nok et resultat av både fantasi, kjedsomhet og at mange barn får en mini-pubertet i 6-årsalderen.

Utfra det du skriver så tenker jeg ikke at det er noe feil med barnet. Det er ikke noe feil med alle barn som er ulikt ditt barn eller barn som gjør ditt barn frustrert.

 

Anonymous poster hash: 3f9f7...c24

 

 

Dette har pågått lenge før 6 års alderen. Bare så det er nevnt.

Helt enig i at alle barn er forskjellige og at det ikke behøver bety noe som helst at mitt barn blir frustrert av et annet barn.

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[magica fra tryll]

 

Tja,-jeg liker ikke å mene så mye om at andre mennesker burde vært annerledes eller at det er noe galt med dem. I tilsvarende situasjoner der min sønn reagerer som din, fokuserer jeg på hvordan han kan være fleksibel og forholde seg til det andre barnet slik at det blir bra både for han selv og den andre. After all,-det er vel mangfoldet og ulikheleten mellom mennesker det hele handler om hele livet??

Det er jeg helt enig med deg i magica fra tryll.

Det er ikke det dette handler om egentlig. Vi prøver å lære våre barn akkurat det du mener, men når jeg ser på frustrasjonen hos dette barnet så lurer jeg på om kun positiv tilbakemelding er svaret. Dette handler mer om et barn som kanskje trenger mer verktøy enn foreldrene gir for øyeblikket. Mitt barn aksepterer mer enn godt er noen ganger akkurat derfor, men i dette også drukner helt i dette barnets måte å være på og det kuliminerer i at mitt barn blir superfrustrert og det igjen gjør dette barnet enda mer utsatt for andres frustrasjon som tydelig gjør det hele verre.

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

Jeg skjønner at du er uenig i disse foreldrenes måte å oppdra sitt barn på. Men hva er det egentlig du mener å si? Hva er "løsningen" tenker du?

 

[*Lissi*]

Trenger absolutt ikke være noe galt. Kanskje han sliter litt med konsentrasjonen, eller er litt umodent ennå? 

[Anonym bruker]

Kan jo være alt fra hørselsskade tidlig i barndom som har rettet seg helt eller delvis, til manglende sosiale ferdigheter, eller tyngre diagnoser. Du beskriver jo bare et barn du ser i disse konkrete siutasjonene, og ikke noe om hjemmesituasjon, relasjoer til andre, barnets interesser, frykt og emosjoner osv.

 

Tenker at du må konsentrere deg om ditt barn, og hvordan ditt barn kan håndtere frustrasjonen sin fremfor å finne ut hva som er "galt" med det andre barnet.

 

Dersom du er oppriktig bekymret ville det vært mye bedre om du stilte disse spørmålene til foreldrene til dette barnet fremfor her inne..

Anonymous poster hash: 22524...5d2

[Anonym bruker]

 

Kan jo være alt fra hørselsskade tidlig i barndom som har rettet seg helt eller delvis, til manglende sosiale ferdigheter, eller tyngre diagnoser. Du beskriver jo bare et barn du ser i disse konkrete siutasjonene, og ikke noe om hjemmesituasjon, relasjoer til andre, barnets interesser, frykt og emosjoner osv.

 

Tenker at du må konsentrere deg om ditt barn, og hvordan ditt barn kan håndtere frustrasjonen sin fremfor å finne ut hva som er "galt" med det andre barnet.

 

Dersom du er oppriktig bekymret ville det vært mye bedre om du stilte disse spørmålene til foreldrene til dette barnet fremfor her inne..

 

Anonymous poster hash: 22524...5d2

 

 

Vi håndterer frustrasjonen hos mitt barn hver gang vi har vært sammen.

Jeg syns det er vanskelig å snakke med foreldrene om dette. Dette temaet er tema innad i deres familie på begge sider og jeg ønsker ikke å være enda en som skal mene noe om det.

Jeg syns det er vanskelig fordi det blir verre og fordi jeg tenker mer og mer på at mitt barn "bare må finne seg i" det som skjer hver gang uten at jeg kan gjøre noe eller si noe som forklarer det. Snart kommer vi til det punktet hvor mitt barn ikke vil være med eller vil leke med deres barn i det hele tatt. Det har allerede begynt. Vårt sosiale liv skal jo ikke gå på bekostning av våre barn heller. Ihvertfall ikke flere dager i strekk. Det er jo litt mye å forlange av vårt barn, syns jeg.

Ser at det er vi som må gjøre noe, men som sagt så syns jeg ikke det er lett.

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

Jeg kjenner et barn som har hatt mye låsninger i rygg og nakke og kjenner igjen endel av trekkene du beskriver. Vanskelig for barn og beskrive at de har vondt når det er en smerte de kanskje har hatt hele livet, men det kommer ut utløp gjennom sinne og oppførsel som jeg kjenner igjen noe av det du skriver.

 

 

 

Anonymous poster hash: d6780...e9d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner et barn som har hatt mye låsninger i rygg og nakke og kjenner igjen endel av trekkene du beskriver. Vanskelig for barn og beskrive at de har vondt når det er en smerte de kanskje har hatt hele livet, men det kommer ut utløp gjennom sinne og oppførsel som jeg kjenner igjen noe av det du skriver.

 

 

 

Anonymous poster hash: d6780...e9d

Vil det si at de ikke klarer styre muskeltonusen selv? Hva er grunner til at et barn får låsninger?

Er det litt som høna og egget? Får de vondt av låsningene og blir frustrerte, eller låser det seg fordi de er frustrerte?

 

HIlsen HI

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

Dette har nok ingenting med muskeltonus å gjøre. Du bruker begrepet litt feil når du beskriver dette barnet. Ville bare gi beskjed slik at du ikke sier det videre til noen.

 

Anonymous poster hash: 0fcb9...763

[Anonym bruker]

Dette har nok ingenting med muskeltonus å gjøre. Du bruker begrepet litt feil når du beskriver dette barnet. Ville bare gi beskjed slik at du ikke sier det videre til noen.

 

Anonymous poster hash: 0fcb9...763

 

Javel, på hvilken måte bruker jeg det feil og hva skal jeg bruke istedet?

Hvordan vet du at det ikke har noe med det å gjøre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b

[Anonym bruker]

Er barnet stygt mot ditt barn, eller bare leker de forskjellig?

 

Ditt barn skal ikke finne seg i å bli plaget, men ditt barn må finne seg i at dette barnet leker annerledes, akkurat som det andre barnet må finne seg i at ditt barn leker annerledes fra seg.

 

Anonymous poster hash: cb6be...75f

[Anonym bruker]

Er barnet stygt mot ditt barn, eller bare leker de forskjellig?

 

Ditt barn skal ikke finne seg i å bli plaget, men ditt barn må finne seg i at dette barnet leker annerledes, akkurat som det andre barnet må finne seg i at ditt barn leker annerledes fra seg.

 

Anonymous poster hash: cb6be...75f

 

Jeg kan ikke si at barnet direkte er stygt mot mitt barn, men med mening ofte stiller seg opp i veien for og avbryter mitt barns lek og snur ryggen til og svarer ikke på invitasjon om deltakelse i leken fra mitt barn.

Greier ikke følge "tråden" i en enkel lek, men flakser bare videre til noe annet hele tiden.

Til slutt blir mitt barn frustrert og ender opp med å rope barnets navn høyt i et forsøk på å få kontakt.

Vi snakker rolig til mitt barn og sier at det ikke er nødvendig å rope (selvom jeg skjønner veldig veldig godt at det er det h*n gjør til slutt).

 

Anonymous poster hash: 90d0b...d5b