Nå gidder jeg snart ikke mer..

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Jadda..skrev tidligere et innlegg om hvordan ferien har vært. Hatt to uker alene med sønnen på snart tre, mannen har vært hjemme fra jobb rundt tre og har da vært for sliten til å finne på noe med oss, men ikke for sliten til å ordne egne ting, som å dra til kompiser, skru på crosseren osv. Vel, nå har han en uke ferie sammen med oss, og gjett hvem som sitter alene likevel!?

 

Dagen startet fint, guttungen sov til halv ti, og vi spiste god frokost sammen. Så gikk det fort andre veien, barnet vårt prøver å sette seg på fanget til far, han offer seg og sier han ikke orker det nå. Går ut å tar seg en røyk, ungen følger etter. Far sier han trenger å sitte litt alene, da han er ferdig med røyken legger han seg i senga. Heller ikke da var det greit at sønnen vår ble med. Stakkar tolmodige, gode gutten min kommer ut til meg og sier "pappa vil ikke være med meg" og setter seg på fanget mutt. Får helt vondt langt inn i hjertet Så hører jeg at det går i døra, og nøkler som blir tatt ut av skåla. Spør hva han skal..svarer at han skal til faren sin å ta en kopp kaffe..hade!. Jeg blir irritert, og sender en melding "hyggelig?..", får til svar at han kjeder seg, skal bare ta en kopp og komme hjem igjen..ba han bli så lenge han ville!! Nå er jeg sint! Og gruer meg til en hel uke sammen, jeg er så lei av å være alenemor i et forhold med faren til barnet mitt, at jeg sprekker snart!

 

Vi går i parterapi, men kommer ingen vei. Han mener det er jeg som har "problemene" og krever for mye..

[Anonym bruker]

Sjarmerende type, noe må være feilkoblet oppi der.

Anonymous poster hash: d7c80...e45

[Sniksanne]

Det er jo frykelig vanskelig å kommunisere med en som trekker seg unna, og gir den andre skylden for alle problemene. Så "enkelt" kan det ikke være. Når det går så langt at han avviser lillemann, og det merkes at han ikke vil være sammen med dere, er det kanskje på tide å finne ut hva han vil? Det er jo noe alvorlig galt når han ikke vil være sammen med gutten sin. Han kan ikke bare fortsette å stikke av, så du er nødt til å huke tak i ham og høre hva han tenker. Kanskje han ønsker å forlate deg? I såfall, så må han fronte det, og ikke ødelegge forholdet til sønnen sin slik at det blir vanskelig for dem å ha et godt forhold i ettertid. Det er dessverre slik at når verden går enkelte mannfolk i mot, trekker de seg unna, og blir uvanlig stille. 

 

Stå på krava, og finn ut av ting! Barnet fortjener det

[Anonym bruker]

På huet og ræva ut!!!

 

Anonymous poster hash: 84a1a...281

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Det som er enda kjipere er at jeg blir en person jeg ikke liker. Vondt å twnke på, men jeg tror faktisk ikke det her går så mye lenger Takk for svar jenter

[Englenemine]

Dette var vond lesing, stakkars lille sønnen deres. Nesten bedre bare bo med en lykkelig mor alene da? Besøke far når han vokser opp innser sønnen burde komme foran alt. Kjenner jeg er forbanna på dine vegne

[LillaGorilla♥♥]

Så forferdelig leit at den lille gutten din blir avvist av faren sin. Tenk hvordan han har det inni seg?

Slikt går ikke i lengden, så mye er sikkert.

[Gjest meg&mini]

Kjenner jeg blir forbanna på dine vegne, ja.

Og stakkars stakkars sønnen din:( fikk vondt i mammahjertet selv jeg.

 

Synes du virkelig at han er verdt å bruke tid og energi på? Dere går til parterapi (som ikke hjelper), hva mer kan du gjøre?

Synes du gjør nok jeg..

Har du sagt at du vil gå fra han, hvis det fortsetter sånn? Altså, er han klar over konsekvensene?

 

Lykke til, kjære deg:)

[Gjest meg&mini]

En ting til:

Jeg skulle ha klart å leve i et forhold der ting ikke alltid gikk på skinner, men den dagen min samboer begynner å avvise datteren vår så hadde jeg ikke hatt flere sjanser å gi han.

[Edelweis]

For en barnslig mann. Jeg hadde helt erlig ikke orket å være i et slikt forhold. Hvis Parterapi ikke funker så funker det ikke, da hadde jeg gått.

[Anonym bruker]

Min mann var slik i 2 mnd, viste seg at han var veldig deprimert, så fikk han til å ta tak i problemene sine ellers hadde han ikke noe mer å gjøre i et forhold med meg. Av og til merker jeg han faller litt smått tilbake, men han klarer å hente seg inn i tide igjen nå. Men vet hvor tungt det kan være (selv om du sikkert har hatt det slik lenge). Om han ikke viser tegn på bedring (gi han et ultimatum) innen en mnd så hadde JEG flyttet ut om jeg var deg.. 

 

Lykke til..

Anonymous poster hash: 0d036...b8a

[Gjest Yzma]

Om jeg hadde holdt ut med dette selv eller ei er en ting. Men ville aldri utsatt ungene for slil avvisning fra faren sin...

Ville gitt ham et ultimatum, og flyttet om han ikke hadde bedret seg.

Får helt vondt av lillegutten din!

[Anonym bruker]

Den største feilen mange i et forhold gjør er å tenke eller å si "bare den andre endrer seg så blir alt bra". Det er også her din mann feiler. Han forventer at du skal endre deg og at det kun er du som er eier av problemene. Slik fungerer det aldri og det vil aldri bli bedre før han erkjenner at dere er to i forholdet, at dere (tydeligvis) har svært ulik oppfatning av hvordan virkeligheten i forholdet er og at også han må gjøre et endringsarbeid dersom dette skal vare.

 

Påstår ikke at alt er hannes feil, men du virker såpass reflektert at du har sikkert gjort deg opp dine tanker ang. deg selv og din rolle i forholdet, og som mamma.

Det må han også gjøre. Han må begynne å lytte og han må ta del i det som er problemet. Det er kun da at dere sammen kan komme til enighet og et varig endringsarbeid kan begynne.

 

Vil han ikke se seg selv og fortsetter å kun peke på deg så er det dessverre lite nytte i terapi.

 

mvh. Familieterapeuten.

Anonymous poster hash: 89ef3...3ec

[Light of my life]

Uff, nå fikk jeg vondt i mammahjertet Dette kan du ikke finne deg i på din sønns vegne!

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Tusen takk for alle svarene. Sikkert feil å si, men godt å se at det ikke bare er jeg som reagerer. Tror jo innimellom på han, men uansett hva jeg gjør er det galt. Han har vært sånn sidrn jeg ble gravid, og jeg ser jo at han har fryktelig lite empati. En ting er å være slik med meg, men jeg får så vondt av gutten vår. Det som er er at han er en superpappa når jeg ikke er i nærheten. Litt som om han tenker at jeg tar ansvar uansett når vi er sammen alle tre. Det er så mye annet som har skjedd i det siste også, så har vel egentlig bestemt meg. .

[Gjest Antarctica]

 

Den største feilen mange i et forhold gjør er å tenke eller å si "bare den andre endrer seg så blir alt bra". Det er også her din mann feiler. Han forventer at du skal endre deg og at det kun er du som er eier av problemene. Slik fungerer det aldri og det vil aldri bli bedre før han erkjenner at dere er to i forholdet, at dere (tydeligvis) har svært ulik oppfatning av hvordan virkeligheten i forholdet er og at også han må gjøre et endringsarbeid dersom dette skal vare.

 

Påstår ikke at alt er hannes feil, men du virker såpass reflektert at du har sikkert gjort deg opp dine tanker ang. deg selv og din rolle i forholdet, og som mamma.

Det må han også gjøre. Han må begynne å lytte og han må ta del i det som er problemet. Det er kun da at dere sammen kan komme til enighet og et varig endringsarbeid kan begynne.

 

Vil han ikke se seg selv og fortsetter å kun peke på deg så er det dessverre lite nytte i terapi.

 

mvh. Familieterapeuten.

 

Anonymous poster hash: 89ef3...3ec

 

Hjelper ikke å si at "dere har sikkert begge noe feil i dette". I mange forhold stemmer det selvsagt at begge er eier av problemet. Men en sånn retorikk er jo først og fremst skapt for at alle parter i en terapeutisk prosess skal være med på å gi noe.

 

Enhver fatter jo at det ikke nytter å si "skjerp deg, og gjør det partneren din ber deg om, så ordner det seg!". Da vil jo mange (også de som trenger å skjerpe seg!) gå i forsvar og nekte å lytte mer. Dersom man presenterer det som et felles problem, er det også et felles ansvar, og løsningen ligger hos begge. For et par som er motivert for å jobbe og som begge har et ønske om en bedring, er det selvsagt helt rett å si det som du sier; "dere sitter begge på løsningen" eller "endringsmulighetene er hos begge."

 

Men da utelukker du at det finnes egoistiske mennesker! Og du må være så mye familieterapeut du vil, alle andre vet at de finnes! Det er jo også sånn at de fleste i et parforhold har noen absolutter, noen ting som ikke skal opp til diskusjon. Jeg tror at hos veldig, veldig mange er det totalt uhørt å skulle gjennomført avvise sitt eget barn hele tida. Og dermed uhørt å sitte og se på at partneren gjør det...

[Anonym bruker]

 

 

Den største feilen mange i et forhold gjør er å tenke eller å si "bare den andre endrer seg så blir alt bra". Det er også her din mann feiler. Han forventer at du skal endre deg og at det kun er du som er eier av problemene. Slik fungerer det aldri og det vil aldri bli bedre før han erkjenner at dere er to i forholdet, at dere (tydeligvis) har svært ulik oppfatning av hvordan virkeligheten i forholdet er og at også han må gjøre et endringsarbeid dersom dette skal vare.

 

Påstår ikke at alt er hannes feil, men du virker såpass reflektert at du har sikkert gjort deg opp dine tanker ang. deg selv og din rolle i forholdet, og som mamma.

Det må han også gjøre. Han må begynne å lytte og han må ta del i det som er problemet. Det er kun da at dere sammen kan komme til enighet og et varig endringsarbeid kan begynne.

 

Vil han ikke se seg selv og fortsetter å kun peke på deg så er det dessverre lite nytte i terapi.

 

mvh. Familieterapeuten.

 

Anonymous poster hash: 89ef3...3ec

 

Hjelper ikke å si at "dere har sikkert begge noe feil i dette". I mange forhold stemmer det selvsagt at begge er eier av problemet. Men en sånn retorikk er jo først og fremst skapt for at alle parter i en terapeutisk prosess skal være med på å gi noe.

 

Enhver fatter jo at det ikke nytter å si "skjerp deg, og gjør det partneren din ber deg om, så ordner det seg!". Da vil jo mange (også de som trenger å skjerpe seg!) gå i forsvar og nekte å lytte mer. Dersom man presenterer det som et felles problem, er det også et felles ansvar, og løsningen ligger hos begge. For et par som er motivert for å jobbe og som begge har et ønske om en bedring, er det selvsagt helt rett å si det som du sier; "dere sitter begge på løsningen" eller "endringsmulighetene er hos begge."

 

Men da utelukker du at det finnes egoistiske mennesker! Og du må være så mye familieterapeut du vil, alle andre vet at de finnes! Det er jo også sånn at de fleste i et parforhold har noen absolutter, noen ting som ikke skal opp til diskusjon. Jeg tror at hos veldig, veldig mange er det totalt uhørt å skulle gjennomført avvise sitt eget barn hele tida. Og dermed uhørt å sitte og se på at partneren gjør det...

 

 

Jeg utelukker at egoistiske mennesker som ikke ønsker å se seg selv og som mener at man ikke er en del av, eller hele, problemet kan få utbytte av parterapi.

 

Dette var en kommentar til det problemet HI har og at partneren mener at hun er problemet, ikek en kommentar til avvisningen av barnet (trodde det var underforstått).

 

Anonymous poster hash: 89ef3...3ec

[Gjest Antarctica]

DER har du helt rett!