Noen andre med skolestartere som gruer seg litt?

[Mamma til to tette]

Har en skjønn sønn på 6 som absolutt er skoleklar når det gjelder læring, men han gruer seg til de nye omgivelsene, større barn og det meste nytt. Det samme gjør jeg. Føler det nesten som da han skulle starte i barnehagen, jeg forlot han gråtende i noen andres armer og stålsatte meg og gikk ut porten. Han tar fremdeles lett til tårene så det er spesielt dette med avskjed jeg gruer meg til. Og nå er det gjerne ikke noen som står klare til å trøste?

 

Min mann begynte å snakke om at vi snart kunne sette ham av og at han gikk selv den lille veien bort til skolen. Jeg så på ham som om han hadde foreslått fallskjermhopping ned på skoleplassen. Kanskje det er mitt hode det er noe i veien med, men kan bare ikke se for meg at den lille gutten kan gå bort skoleveien, finne klasserommet osv. Når jeg skriver dette tenker jeg at jeg nok er overbeskyttende hønemor eller???

[Giss]

Jeg tror vi er mange.

 

De er små. Men jeg er sikker på at datteren min lærer det hele fortere enn jeg lærer å gi slipp....

[Fire småtroll]

Det går bedre enn du tror, de vokser så mye i både kropp og sinn når de begynner på skolen.

 

Da min eldste begynte tenkte jeg det samme som deg, og synes det var så rart at jeg ikke skulle snakke med læreren hans annet enn på to foreldremøter og to konferansetimer i året mot daglig som man gjør i barnehagen. Når du henter på sfo snakker du jo bare med de ansatte der og de vet jo ikke hvordan skoledagen var før de kom til sfo.

 

Da vi kom til høstferien (første uken i oktober) fikk jeg beskjed av min sønn om at fra etter ferien skulle jeg slutte å følge han helt inn, det trenger ikke mammaer gjøre når man går på skolen nemlig

 

De blir utfordret på mange måter når de begynner på skolen, og de vokser på utfordringene, de blir veldig mye mer selvstendige.

 

Nå skal mitt tredje barn begynne på skolen denne høsten og det blir spennende, men jeg vet at dette kommer til å gå helt fint.

[Mamma til to tette]

Takk! Jeg tror som dere sier at dette er like mye en prosess for foreldrene som  for barna! Og jeg er visst ikke helt klar, men må bare bli det. Siden nestemann begynner på skolen allerede neste år er det vel å realisere at jeg ikke lenger har så små barn

 

Gutten min er moden og smart, han kommer nok til å vokse mye på dette. Samtidig som  han også synes det er skummelt. Jeg var jo et år eldre da jeg startet og det skjer mye på det året.

 

*Puste med magen og kaste seg ut i det*