Har jeg rett til å bli sint?

[Anonym bruker]

Når jeg var liten var jeg ikke så veldig enkel å ha med å gjøre for foreldrene mine. Jeg var fryktelig bortskjemt og fikk det alltid som jeg ville. Jeg kunne for eksempel være på besøk med venner som hadde kattunge, også tok jeg med meg en hjem igjen og selv om foreldrene mine ble irriterte på meg fikk jeg alltid beholde dyrene for eksempel. Jeg kunne også finne på å si ting som at de ikke fikk lov til å bestemme over meg, og jeg var i det hele tatt en rappkjeftet liten frøken. Når jeg nærmet meg 10-11 år ble jeg riktignok mye bedre og på grunn av dårlig økonomi hjemme vokste jeg opp mer. 

 

Uansett. Nå oppfordrer foreldrene mine min datter på fire år til å oppføre seg på samme måte som meg. "Vil ikke mamma la deg få pusekatt? Da syns jeg du bare skal si at du skal ta vare på den selv", eller "får du ikke være oppe lenger? Da må du si at de ikke skal bestemme over deg" og lignende. Mamma ler og sier at hun gjør det fordi jeg skal smake på hvordan jeg selv var som yngre, men jeg blir veldig irritert og sier ofte at de rett og slett bare får dra hjem igjen om de skal oppføre seg på denne måten. Jeg kan komme på ti tusen tilfeller hvor de trosser meg som forelder og gjør noe som egentlig er en enkel oppgave (å legge jentungen for eksempel) om til en skikkelig kamp. 

 

Jeg forstår veldig godt at jeg ikke var noen enkel unge, men jeg forstår ikke dette behovet for å ødelegge for meg likevel. Har jeg rett til å bare be de om å dra? Hvordan kan jeg ta fatt på dette når det tydeligvis ikke hjelper å si at de ikke skal oppføre seg slik? 

Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Oi. Hadde det vært mine foreldre som gjorde det så hadde jeg ikke bare blitt sint, men fly forbanna!

 

Skjønner ikke dine foreldre at det var de som var grunn til oppførselen din når du var liten?

Jeg ville bedt de dra om de ikke klarer å holde seg for god til slike kommentarer. Også si at de kan komme tilbake på besøk når de har tenkt å oppføre seg som sivilerte og høflige mennesker.

[Soon to be mum]

Jøss, for en dustete oppførsel av dem. Du var et barn da du oppførte deg slik. DE har ingen slik unnskyldning...

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes du har rett til å bli sint. Jeg var heller ingen enkel unge, og opplever nå noen av de samme utfordringene med eget barn. Fra foreldrene mine får jeg kun støtte, sympati og gode råd ut fra deres erfaring om hva som hjalp dem. Ingen skadefryd eller hevntanker, det høres da veldig merkelig ut av foreldre? Kanskje ikke så rart at du var som du var?

Anonymous poster hash: b6775...218

[Anonym bruker]

HI her. 

 

Takk for svar! Jeg syns selvfølgelig ikke at det er noe greit å tenke på at jeg var så vanskelig mot de, men jeg tenker også at det tross alt var de som oppdrog meg, så det er jo deres ansvar og ikke mitt. Hvordan ville dere ha gått frem for å fortelle nøyaktig hvordan jeg føler det? Jeg syns det er så vanskelig å forklare, for jeg vil jo ikke si at min oppførsel var deres "feil" heller, jeg ønsker ikke å rakke ned på noens barneoppdragelse - ei heller mine foreldres. Er det for drøyt å si "altså, nå fikk dere deres sjanse til å oppdra ett barn, og nå er det min sjanse. Dere gjorde det på min måte, jeg vil gjøre det på min" ? 

Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

[Anonym bruker]

På DERES måte, jeg vil gjøre det på min * 

Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

[Soon to be mum]

 

HI her.

 

Takk for svar! Jeg syns selvfølgelig ikke at det er noe greit å tenke på at jeg var så vanskelig mot de, men jeg tenker også at det tross alt var de som oppdrog meg, så det er jo deres ansvar og ikke mitt. Hvordan ville dere ha gått frem for å fortelle nøyaktig hvordan jeg føler det? Jeg syns det er så vanskelig å forklare, for jeg vil jo ikke si at min oppførsel var deres "feil" heller, jeg ønsker ikke å rakke ned på noens barneoppdragelse - ei heller mine foreldres. Er det for drøyt å si "altså, nå fikk dere deres sjanse til å oppdra ett barn, og nå er det min sjanse. Dere gjorde det på min måte, jeg vil gjøre det på min" ?

 

Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

Jeg synes det høres veldig fint ut, og mye mer hensynsfullt sagt enn jeg ville gjort.

 

De var kanskje ikke så heldig med sitt barns oppførsel i tweens-alderen, men resultatet ble sannelig bra nå når du er voksen må jeg si.

[Vakreste_i_verden:-)]

Du har all grunn til å blir sint! Det er rett og slett sabotasje av din barneoppdragelse.

[Anonym bruker]

Jeg synes godt du kan slenge på en av de siste setningene dine i hovedinnlegget; "Jeg skjønner godt at.."osv. Da tipper jeg de vil bli flaue og lei seg over egen oppførsel og forhåpentligvis slutte med saboteringen.

 

Anonymous poster hash: ca53c...93f

[Anonym bruker]

Takk for innspill! Vi skal utover dit en tur i kveld eller i morgen, så jeg skal prøve ut forskjellig da. Jeg blir jo så lei meg også, jeg har ikke noe lyst til å måtte forklare til ungen hvorfor vi ikke kan få en kattunge (det var nylig ett tema nemlig, derfor jeg drar frem det nå) også videre når hun nesten har blitt lovet en av foreldrene mine. Grunnen er forresten at vi har en gutt på avlastning et par ganger i måneden og han er svært allergisk mot katter, i tillegg til andre diagnoser som gjør det veldig lite gunstig å ha katt i nærheten av ham uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Katt er i alle fall uaktuelt, men vi prøver å kompensere for det med å ha med oss jenta på åpen gård, besøk til venner med dyr også videre siden vi vet at hun er glad i det. Jeg forstår jo at hun vil ha en katt, og jeg syns derfor at det er så synd når besteforeldrene hennes sier at det er greit, også må jeg nok en gang være den store stygge ulven som ødelegger alt hun hadde gledet seg sånn til...

Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

[skinnfilla]

Takk for innspill! Vi skal utover dit en tur i kveld eller i morgen, så jeg skal prøve ut forskjellig da. Jeg blir jo så lei meg også, jeg har ikke noe lyst til å måtte forklare til ungen hvorfor vi ikke kan få en kattunge (det var nylig ett tema nemlig, derfor jeg drar frem det nå) også videre når hun nesten har blitt lovet en av foreldrene mine. Grunnen er forresten at vi har en gutt på avlastning et par ganger i måneden og han er svært allergisk mot katter, i tillegg til andre diagnoser som gjør det veldig lite gunstig å ha katt i nærheten av ham uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Katt er i alle fall uaktuelt, men vi prøver å kompensere for det med å ha med oss jenta på åpen gård, besøk til venner med dyr også videre siden vi vet at hun er glad i det. Jeg forstår jo at hun vil ha en katt, og jeg syns derfor at det er så synd når besteforeldrene hennes sier at det er greit, også må jeg nok en gang være den store stygge ulven som ødelegger alt hun hadde gledet seg sånn til... Anonymous poster hash: 2bec9...8e6

. Gi henne en kattunge med beskjed om at den kan bo hos mormor, så kan hun besøke den der;) mohahaha

Og for en drittkjrerring! Du skal da ikke ha dårlig samvittighet for at de feilet som foreldre?

[Anonym bruker]

For en idiotisk oppførsel fra dine foreldre!! Det var jo de som gjorde deg bortskjemt! De kan rett og slett takke seg selv. Synes de høres meget spesielle ut. Godt gjort at du ikke allerede har eksplodert synes jeg, utrolig provoserende oppførsel!

Anonymous poster hash: 17873...ef1