Blande familien inn i parforholdet?

[Anonym bruker]

Hvor mye deler dere med familien deres og hva syns dere er greit at mannen forteller til sin familie angående deres forhold?

Vi sliter litt for tiden, blant annet har jeg fått fødselsdepresjon, og mannen er svært lite hjemme og til stede. Vi krangler mye. Nå har jeg fått vite at mannen min har fortalt om dette til sin søster. Jeg føler meg sviktet, på et vis, og er sint og lei meg for dette. Fra min side er det et bevisst valg å ikke fortelle min familie om slike ting, fordi jeg mener at de ikke har noe med det å gjøre, og det kan bli ubehagelig å omgås i framtiden. Og akkurat sånn føler jeg det nå med denne søsteren, jeg føler meg utlevert og blottstilt for et menneske jeg ikke ville skulle vite disse tingene.

Jeg har stor forståelse for at han trenger å snakke med noen, men kunne han ikke valgt en mer nøytral person? For meg handler dette litt om lojalitet, jeg ville aldri utlevert han til min familie. Er jeg vanskelig nå?

 

Anonymous poster hash: f4146...bfa

[Gjest Antarctica]

Tillit og lojalitet er viktige i et forhold,men grenseoppgangene er ulike. Át dere krangler må han kunne si til noen. Men din depresjon er din, og skal ikke "outes" av ham.

[Lillababy]

Forstår deg veldig godt. Dersom han treng å prata med nokon bør det vera nokon som det er ok for deg at han prater med. Nokon som du føler kan halda seg objektiv og speila det han seier også frå di side. OG som også vil normalisera dette med endringane i samlivet etter å ha fått barn. Å utlevera partnaren sin til familie trur eg er veldig lite hensiktsmessig. Og no når du har det vanskeleg er det viktig at du er saman med folk du føler deg utelukkande vel med. prøv å velga ho vekk så godt det lar seg gjera. skjerma deg sjølv litt. Har du funne nokon å snakka med? får du hjelp med depresjonen din?

[Gjest yrild]

Jeg skjønner veldig godt at han snakker med søsteren sin hvis de har et nært forhold, men jeg skjønner også at du synes det er ubehagelig.

 

Som par bør man være lojale mot hverandre, men det betyr jo ikke at man ikke trengerr å blåse ut sin frustrasjon iblandt. Hvs du har en depresjon er det jo ikke bare tungt for deg, men også for din mann og da er det mye sunnere både for psyken og parforholdet at man kan snakke om sorgene sine med noen.

[Anonym bruker]

Forstår deg veldig godt. Dersom han treng å prata med nokon bør det vera nokon som det er ok for deg at han prater med. Nokon som du føler kan halda seg objektiv og speila det han seier også frå di side. OG som også vil normalisera dette med endringane i samlivet etter å ha fått barn. Å utlevera partnaren sin til familie trur eg er veldig lite hensiktsmessig. Og no når du har det vanskeleg er det viktig at du er saman med folk du føler deg utelukkande vel med. prøv å velga ho vekk så godt det lar seg gjera. skjerma deg sjølv litt. Har du funne nokon å snakka med? får du hjelp med depresjonen din?

Tusen takk for svar, både til deg og dere andre som har svart. Jeg venter på at jordmora jeg gikk til i svangerskapet kommer tilbake fra ferie, jeg håper hun kan hjelpe meg. Som sagt vil jeg helst ikke utlevere han, og derfor venter jeg til hun er tilbake, hun er ihvertfall en forholdsvis nøytral person. Takk igjen

 

Anonymous poster hash: f4146...bfa

[håpefull<3]

Mannen min og jeg har hatt litt problemer en periode, men her er det JEG som har snakket med problemene våre med HANS søster. En plass må man få ut frustrasjonen, og hun kjenner jo broren sin godt (og hun forstår meg, hun støtter ikke broren sin hvis han er urimelig bare fordi det er broren hennes).

 

I mitt tilfelle er det lettere å takle problemer med mannen om jeg får snakke om det med andre. Skulle jeg holdt det inne hadde vi nok gått fra hverandre fordi jeg til slutt hadde eksplodert. Jeg har ingen egne søsken å snakke med, og jeg vil heller snakke med familie enn med venner.

 

Det er ikke slik at vi sitter og snakker om "drittsekken som ikke bidrar hjemme osv", og jeg tror neppe din mann og hans søster sitter og snakker om deg på den måten. Kanskje han bare tømmer hodet og forteller at han er lei at dere krangler (ikke nødvendigvis at DU krangler med HAN) ??

 

Ikke vet jeg... Vet bare at det er veldig godt å snakke med noen om man sliter en periode. Og jeg ville heller at mannen min snakket med min eller hans nærmeste, enn med kompiser. Snakker man med familie er det ofte "vi kranger så mye om dagen", mens med kompiser er det heller "åh, hun er så jævla sur om dagen".

[Anonym bruker]

Hadde vi hatt det vanskelig måtte jeg snakket med en av mine nærmeste. Det ville blitt mamma. Og hadde min mann vært deprimert, ja da måtte jeg fortalt det også fordi det hadde hatt store konsekvenser i mitt liv også. Nå vet jeg at mamma ikke ville fortalt dette til en levende sjel hvis jeg ba henne holde tett (ikke pappa ville fått vite det en gang om jeg bad om at hun ikke fortalte det). Dersom mannen din har sin søster nært, synes jeg det er opp til ham hvem han vil dele sine vanskeligheter med. Du kan ikke diktere hvem han kan snakke med det om. Du kan kreve at den han prater med holder det for seg selv og ikke plaprer videre til gud og hvermannsen.

 

Anonymous poster hash: d8b71...f6a

[Lillababy]

Eg forstår veldig godt kva de skriv. Men likevel så tenker eg at det lett kan bli uheldig å snakka med familie, eller andre som ein omgås ofte. Det som er sagt er sagt, og det kan bli liggande som ei uro og som ei negativ sanning som ødelegg for her og no situasjonen. viss mannen min hadde snakka om meg til sin familie på ein negativ måte hadde eg følt meg utruleg naken og vidare hadde eg følt ubehag med å vera saman med dei. - noko som ikkje er bra fordi ein avogtil må vera sammen.det vil ikkje gjera ting betre, men verre. men det er sjølvsagt forskjell på kva ein seier då. Det blir jo unaturleg å aldri sei noko også. Men tenker det er forskjell på å sei "Aah, eg er altså så irritert på "pål" i dag. Han høre jo ikkje etter ka eg seie, no e eg sur og lei" ol. enn å legga ut om kjernen til problemene i forholdet, evt. styrken og alvorligheten i det. det som er privat og mellom to. Det plagar ikkje meg om mi bestevenninne og min og hans familie har innsikt i at me kan ha dårlige dagar og vera litt irritable som alle andre normale mennesker. men aldri om eg hadde ønska at dei skulle vite noko om det som er vårt innerste.

[Lillababy]

eller iallefall er det viktig for meg at dei som eg seier noko til ikkje får et endra syn på han eller oss. han er min beste venn, eg elskar han. og difor ville det gjort meg vondt å sei noko som på nokon måte kan stilla han i eit negativt lys. No er eg så heldig å vera i eit veldig sunnt og godt forhold, og me har ingen alvorlige problemer. men har hatt det tidlegare i forhold og det skjulte eg for omgivelsane for å verna om det som var vårt private. det er naturleg for meg. eg valgte meg ut ein person, ein type "sjelesørgar" som me ikkje hadde i omgangskretsen, som eg øste ut mine innderste tankar til, og ei venninne. etter at det vart slutt fortalte eg til mine nærmaste om korleis me egentlig hadde hatt det. men då var det slutt, trengte ikkje verna om det lenger, det var likevel ødelagt.

[Lillababy]

innerste, ikkje innderste beklaga langt svar. er på nattevakt og forsøker å forkorta natta

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar, Lilla80, og dere andre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, jeg sliter med at det helt tydelig skulle være så hemmelig. Jeg fortalte i går kveld at jeg visste det, og det han var mest opptatt av, var hvem som hadde sagt det til meg. Så det er tydelig at dette var noe han ønsket å skjule. Nå er det liksom gjort, skaden er skjedd og jeg syns det er ubehagelig og vondt at hun går rundt og vet ting om meg som jeg absolutt ikke ville at hun skulle vite

 

Anonymous poster hash: f4146...bfa