Gå til innhold

Jeg ser på stesønnen min som en pest og plage :-/


Anbefalte innlegg

Skrevet

Desverre føler jeg det slik. Føler meg utrolig fæl som føler slik om han! Gutten er bosatt hos pappan sin, da mamman desverre ikke evner seg til å ta av seg han. Samvær hos mor skjer en sjelden gang i året.

 

Han er 13 år, så han er mye alene og ut sammen med kompiser i nabolaget, men med en gang han kommer inn i huset faller humøret mitt kraftig! Det er så ille at det går utover forholdet.

 

Gutten er svært bortskjemt og er godt vant til å få viljen sin. Pappan har lite grenser og vi er veldig uenig i barneoppdragelse.

 

Vurderer å gå fra gubben og aldri se meg tilbake. Jeg takler ikke stebarn og nå føler jeg at jeg ALDRI skal bli sammen med en som har barn fra tidligere forhold!!!

 

Anonymous poster hash: ad3d7...5ce

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Sikkert like greit at du går da ja.

 

Anonymous poster hash: cbb2f...37e

Gjest Pusikatt
Skrevet

Tror også det er best at du går ja. Mener det ikke vondt, men dette er så skadelig at du aner ikke. For gutten altså. Jeg kunne sagt og fortalt mye om mine erfaringer rundt dette, men da ville jeg aldri blitt ferdig. Mitt råd: GÅ ! Før du ødelegger både deg selv og gutten.vær så snill.

Gjest Antarctica
Skrevet

Signerer. Jeg har selv et barn som ble mislikt av en stefar, og jeg klandrer meg selv for ikke å ha gått tidligere. Ungen min fortjente ikke å være en kasteball i den relasjonen.

Skrevet

Du må gå snarest.

 

Anonymous poster hash: c258e...27d

Skrevet

Husk på at sønnen til din mann alltid vil komme før deg. Anbefaler at du går!

 

Anonymous poster hash: 0e85c...08c

Skrevet

Ja, jeg vurderer sterkt å gå fra ham også. Forholdet er i utgangspunktet dårlig og det et lite samhold - føler ikke at vi er en familie. Forholdet mellom meg og mannen har vært turbulent og jeg han tatt han i å være utro og brukt narkotika. Føler jeg har gitt opp forholde for lenge siden, men er fortsatt i forholdet av rein vane. Hi

 

Anonymous poster hash: ad3d7...5ce

Skrevet

Her må du enten komme deg ut av huset fortere enn svint. Eller bli å kjempe. Det vil si at du og samboeren din må få hjelp. Hjelp til å samarbeide om dette barnet, og sette regler sammen. Nei, det er ikke enkelt, men dere er voksne.

Er ikke rett at deres mangel på samarbeid skal gå utover barnet. Barnet har aldri bedt å komme i en slik situasjon. Dere som voksne må virkelig ta dere i nakken!

Skrevet

For barnets skyld bør du gå.

 

Og du, hvis du har tatt mannen i å bruke narkotika, er det kanskje på sin plass med en melding til barnevernet også, hvis det er av en slik art at han ikke greier ta seg av ungen sin på skikkelig måte.

Skrevet

Stakkars barn.

Først og fremst som har biologiske foreldre som ikke ivaretar ham og hans interesser.

En mor som ikke er skikket til omsorg i utgangspunktet og en far som bruker stoff og er illojal (utroskapen)

Og på toppen av kaka så har man da deg. Hadde denne gutten vært heldig hadde han fått en steforelder som kanskje kunne bidratt til å gi ham en hverdag som var bedre og ikke verre.

Hva har dette barnet gjort deg? Hvor lenge har du vært i livet hans? Hvorfor misliker du ham?

Gjest Antarctica
Skrevet

Faren er narkis, mora gir beng og du misliker BARNET?

Det er visst andre jeg ville ha mislikt....

Gjest sussie77
Skrevet

Faren er narkis, mora gir beng og du misliker BARNET?

Det er visst andre jeg ville ha mislikt....

Tenkte det samme.

Skrevet

Sånn for din egen del da? Tror du at du kan bli lykkelig i dette forholdet? Med tanke på både det som har skjedd i fortiden mellom deg og mannen og det faktum at stesønnen er der for å bli?

Er for såvidt enig med de som sier du bør gå grunnet stesønnen også + at faren vil kanskje bære nag til deg senere pga sønnens situasjon. 

Håper du finner ut av det og at du blir lykkelig :)



Anonymous poster hash: 8f8d8...2df
Skrevet

Jeg hadde gått. Uten tvil.



Anonymous poster hash: bd4fc...2e6
Skrevet

Uff, jeg har en sønn på 12,5 år selv, på full fart inn i puberteten. Som mamma ser jeg plutselig hvor sårbare de er i denne alderen, jovisst er det mindre sjarmerende humørsvingninger, de er i opposisjon osv, men de er så sårbare. Med kvisene på nesa, følelser som svinger, hormoner som vingler osv synker selvtilliten og de strever med å finne "seg selv". Plutselig synes de selv at de er stygge, ting er pinlig og flaut, hva andre mener og tenker om dem blir veldig viktig osv og de trenger så veldig trygge, stødige foreldre som elsker dem, støtter dem og forteller dem at de er bra nok akkurat som de er.

 

Den 13-åringen du forteller om har en mamma som ikke mestrer jobbe, en far som er stoffmisbruker og utro, i tillegg til en stemor som ikke liker han.

 

Jeg får så vondt av denne gutten. Selvfølgelig opptrer han som tøff i trynet, men er han innerst inne det?

 

Du bør absolutt gå, du tilfører ingenting positivt i livet til gutten og forholdet til mannen din er visst også helt ødelagt. Men jeg klarer ikke la være tenke på hva det skal bli av denne gutten, det er slike gutter som søker til dårlig selskap, som blir tøffere enn toget, finner på allverdens faenskap for å gjøre seg bemerket, bli det de tror er beundret av jevnaldrede og de lærer aldri at det er lov å være sårbar.

 

 



Anonymous poster hash: d2966...57d

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...