Hva er det som feiler meg? Kaotisk innlegg..

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig overbevist om at jeg ikke finnes normal..

Jeg var hele skolens mobbeoffer. Hadde noen få, men ingen gode trofaste venner.
Hadde ingen jeg stolte på. Ingen voksen person jeg kunne åpne meg til.
Innså ikke helt hvor utstøtt og lite likt jeg var som liten. Var desperat etter noen å leke med. Ringte verste mobberen utenom skoletid i håp om at hun ville leke med meg..

Har alltid følt meg tilbakestående. Tror nok jeg sa og gjorde litt rare ting kanskje, uten at jeg husker noe sikkert. Ble veldig glad når jeg fikk oppmerksomhet av de andre på skolen og ble lett revet med
Var veldig dumsnill. De fikk alt de pekte på, jeg gjorde alt de sa. Jeg ville bare bli godtatt.
Det var først når jeg ble større jeg skjønte hvor ille det virkelig var. Og nå synes jeg det er litt rart at jeg ikke ble fjernet fra det marerittet jeg levde i.

De få vennene jeg har hatt har alltid vært yngre enn meg. Aldri kommet overens med de på samme alder. De var alltid stygge mot meg når vi var små, og fortsatt blir jeg oversett.

Jeg føler at jeg ikke vet helt normale, dagligdagse ting. Sånne ting som alle burde vite, eller ting som folk burde skjønne. Jeg har rett og slett litt tungt for det.
Ting må repeteres ofte praktisk, og ved kun muntlig samtale klarer jeg ikke å henge med.
Gjorde det veldig dårlig på skolen. Ikke fullført videregående. Ikke vært i skikkelig jobb heller.

Føler meg veldig verdiløs. Jeg er bare i veien for alle andre. Til bry. Dette ødelegger for meg når det gjelder skole og jobb. Jeg overtenker alle blikk, pust, toneleie, hva de sier. Er veldig sårbar.
Jeg blir veldig sliten av å være rundt folk. Trenger noen dager på å ta meg skikkelig inn om jeg har måttet sosialisere meg. Har lett for å bli liggende å tenke vonde tanker og gråte etter slitsomme dager, og det meste sliter meg ut.
Har mer enn nok med å prøve å komme meg gjennom dagene som mamma og prøver nå og da å få til litt husarbeid.
Jeg er dørmatte, og dette merker folk. Enten dulleprater de til meg fordi de tror jeg er ett barn eller så er de veldig bestemte for de ser at jeg ikke tør å si fra om ting og stå på mitt.
Veldig nedverdigerende at folk tror jeg er ett barn hele tiden. Har faktisk flere ganger opplevd å få kjærlighet på pinne når jeg har vært ute og spist med noen som er flere år yngre og de ble tilbudt kaffe. Trenger jeg nevne at det er flaut?
Tar jeg med barnet på en uskyldig barnekarusell må en ansatt forsikre seg om at jeg er gammel nok til å ha ansvar for ett barn på en karusell.
Får skryt av ukjente, gamle damer fordi jeg er så flink storesøster/trillepike.

Jeg er redd for mye, og overtenker ting som kan skje/potensielle farer.
Tidlig på barneskolen fikk jeg selvmordstanker, som varte til jeg ble mamma. Da gikk det over til frykt for å dø fra barnet mitt. Jeg skulle ønske jeg slapp å leve siden jeg er så feilprodusert som jeg er, men jeg er livredd for å dø fra barnet.
Hører jeg det knaker i taket/gulvet tenker jeg at huset raser sammen. Hører jeg andre smell er jeg sikker på at noen holder på å bryte seg inn.
I vinter var dette ett stort problem. Gikk hardt utover søvnen for jeg hadde sånn angst. Var redd innbrudd, at vi skulle bli drept, at barnet skulle bli kidnappet, at huset skulle brenne uten at vi voknet.
En gang jeg skulle legge meg slet jeg virkelig. Ville låse døren men var redd for at brannmenn ikke skulle komme seg inn tidsnok for å redde oss om det brant, men ville ikke legge meg med ulåst dør sånn at ranere bare kunne valse inn, så jeg ble sittende våken..
Drømmer veldig mye om brann, innbrudd, kidnapping og andre fæle ting. Hadde en fæl drøm om barnet mitt for to år siden som jeg ikke klarer å komme over.
Er redd når jeg står i dusjen også. Føler at jeg ser skygger etter noen som går inn i stua.
Føler ofte at noen tar på meg.

Da jeg begynte på videregående begynte jeg å bli veldig sliten og deprimert. Sov mye, var aldri opplagt, konstant og intens hodepine. Fikk også på denne tiden en "mann".
Kunne aldri se denne mannen. Vet ikke hvorfor jeg er overbevist om at det var en mann. Det bare føltes sånn. Følte at det stod en mørk skygge av en mann bak meg hele tiden. Som strakte den ene hånda ut bak meg. Hans høyre hånd mot høyre delen av ryggen, sånn ca. skulderblad/skulderområde. Føler fortsatt trykket der når jeg tenker på det. Noe som er rart siden han aldri rørte meg.
Jeg var livredd denne mannen fordi jeg ikke viste om han ville skade meg eller trøste meg. Han var hos meg i flere år.
Jeg drev med selvskading og var på god vei til å få spiseforstyrrelse da jeg ble gravid. Men fikk tatt meg sammen og ikke skadet meg selv siden jeg testet positivt.
Sliter mye med mat, men det har jeg gjort hele livet.

Slitenheten og hodepinen ga seg aldri. Den ble heller mye verre da jeg ble gravid. Da klarte jeg knapt å komme meg ut av sengen i noen måneder. Dette tok ikke legen på alvor.
Følte aldri jeg ble god igjen etter graviditeten heller. Ble enda mer surrete enn jeg allerede var. Døgnvill og helt i ørska selv når ungen ble noen år gammel.

Det hjelper ikke om jeg sover en time, 6 timer eller over 12 timer. Jeg føler meg helt ødelagt når jeg våkner. Alltid trøtt. Aldri uthvilt.
Gråter mye i perioder, og da er det fort vanskelig å sovne igjen.

Klarer ikke å holde kontakten med venner. Jeg orker rett og slett ikke. Det krever for mye av meg. Har mer enn nok med å sørge for at barnet mitt har det bra. Må jo tvinge meg selv til å bli med på diverse samlinger med barnet også. for jeg vil ikke at barnet skal lide på grunn av meg.

Jeg er veldig negativ. Sliter med å se positivt på ting. Ser mange hindringer. Men kan fort få urealistiske forventninger til ting.
Blir også veldig grinete når timeplanen endrer seg for mye.
Har stort kontrollbehov. Husarbeid skal gjøres på min måte. Og jeg er veldig sær. Å vaske 7 små kjøkkenskaper tar plutselig 4 timer fordi jeg må gå over så mange ganger med forskjellige såper...
Blir hissig av å få hjelp. Plutselig er ting gjort på en annen måte enn min, ting står ikke slik jeg vil det skal stå, ting blir ikke sortert etter mitt system, ting blir lagt hit og dit og jeg aner ikke hvor.
Og så kommer det komiske her da..: JEG ER EN EVIG SURREKOPP OG EN ROTEKOPP! Jeg eier egentlig ikke noe system eller faste plasser til noe. Liker bare å innbille meg det tydeligvis så jeg kan få noe ekstra å irritere meg over..
Jeg må også vite ting. Sitter ofte og googler hva som skjer videre i en episode osv.

Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Jeg har ingen personlighet. Ingen spesielle interesser, ingen hobbyer. Ikke noe jeg brenner for. Jeg er bare mamma.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken klesstil jeg vil ha, hvilken interiørstil jeg skal ha i hjemmet, hvordan jeg vil oppdra barnet, hvordan barnet skal gå kledd, hvilke leker barnet kan få leke med (pedagogisk riktige leker/trekvist fra hagen eller poppisleker som bare går i stykker eller koster skjorta)
Dette er sånne ting som jeg sikkert ombestemmer meg på hver dag. Det er evig kaos i hodet. Hvem er jeg?

Jeg er blitt uvenn med postkassa. Regningene hoper seg opp og inkassoselskapene prøver å få tak i meg.
Tok faktisk tak i noen av  regningene i natt.

Jeg er blitt så lei av alt. Jeg har rett og slett bare gitt opp. Jeg orker ikke ha sosial omgang med mindre det er for barnet sin del. Lekedate, bursdag, aktiviteter osv...
Jeg vil bare være mest mulig i fred.

Jeg har prøvd å sosialisere meg, prøvd å komme meg ut i aktivitet selv. Men jeg blir så sliten. Deprimert. Verker i kroppen så fort jeg våkner og jeg bare gråter.
Det krever så utrolig mye av meg å være rundt folk, at man skulle ikke trodd det var mulig. Hvorfor er jeg sånn? Det ødelegger alt!
Jeg er redd for å bli latterligjort. at enda flere ikke skal like meg, at folk skal rakke ned på meg. At jeg skal dumme meg ut. Får hjertebank og skjelver. Hender seg at jeg stammer også. Utrolig flaut!

Jeg er virkelig ikke fornøyd med livet mitt. Blir bare til at jeg sitter på facebook, instagram og blogg for å snoke på de som har drømmelivet med barn. Prøver å søke inspirasjon. Man får jo mer ett spark i rompa til å gå i skogen med barnet for å grille pølse og leke litt når man ser andre gjør det.
Desverre er jeg veldig flink til å planlegge å skulle gjøre ditt eller datt, men det blir aldri noe av noe (Har kjøpt inn ingredienser til å bake brød minst 5 ganger i år, ingen brød er bakt så langt..).Kan gjerne starte opp, men jeg har en fantastisk evne til å mislykkes i alt.
"Enkel kakeoppskrift" "Umulig å ikke lykkes" Leser jeg.. Og hva er det fantastiske meg klarer? Jo nemlig, å mislykkes...

 

Jeg takler ikke at det ringer på døra når jeg ikke venter gjester. Sliter også veldig med telefonen. Tar bare telefonen når jeg vet hvem det er, og sånn ca. hva det gjelder.

Jeg hater meg selv. Og jeg skjønner godt hvorfor ingen liker meg. Jeg er jo rett og slett veldig rar. Jeg føler meg tilbakestående. Folk tror jeg er ett barn. Jeg klarer ikke å ta ansvar for noe lengre fordi jeg har satt meg fast. Vil bare vite hva som feiler meg. Skulle ønske jeg bare kunne lagt meg inn på ett mentalsykehus og bedt om full sjekk. Jeg føler at det er veldig lite ved meg som minner om en voksen person.
Går til psykolog som mener jeg verken har angst eller depresjon..

 

Sikkert masse mer jeg kommer på etterhvert.. Prøvde å lese over innlegget meg jeg falt av.

Anonymous poster hash: 77320...7d2

[Anonym bruker]

Vet du hva, én ting du i alle fall er altfor hard mot deg selv!

Jeg skjønner at din bakgrunn har gjort deg engstelig og usikker, dette burde du ta tak i med en profesjonell. Du vil aldri få et fullverdig liv før du lærer å bli glad i deg selv. Ville du latt noen snakke slik om/til en venninne? Om ditt barn? Vær grei med deg selv, legg lista litt lavere, slapp litt av og ta tak i de virkelige utfordringene. Lær å la resten ligge.

Innlegget ditt kan sees som en slags negativ Bridget Jones:) Hvis du klarer å se litt mer positivt på ting er du sikkert sjarmerende og skjønn og absolutt verdt å være sammen med.

Du er så negativ at du tolker alt negativt, jeg er sikker på at den 'mannen' egentlig ville støtte deg, men du klarte ikke å se det av pur frykt. Frykt gjør at du ikke ser kjærlighet, selv om den er der..

Søk profesjonell hjelp. Det er ingenting i veien med deg, men med måten du ser ting på.

Klem og lykke til.

 

Anonymous poster hash: 5a376...563

[Anonym bruker]

Har du prøvd å bytte psykolog?

 

Anonymous poster hash: bfdd1...6f9

[valkyrien]

Bytt psykolog...

[Anonym bruker]

Når jeg leser over det du skriver, får jeg assosiasjoner til asperger, men meget høytfungerende. Du har sosiale vansker, problemer med systemer og forandringer i de systemer du mener du har kontroll over. Du har angst og paranoia, vanlige lidelser for de som har vansker med å forstå samfunnet rundt seg.

 

Man kan leve godt og lykkelig selvom man er anderledes, du er intelligent og klar over vanskene dine, det viser at du har store muligheter! Men du må ha hjelp til å strukturere tanker, følelser og hverdag. Mulig du burde ha medikamenter for angsten også, slik at du ikke blir hemmet av depresjonstanker

 

Du har stort potensiale i deg! Du er unik, og når du får bukt på det som hemmer deg, vil jeg tro du vil komme kjempelangt Jeg jobber med asperger/autist barn, og disse barna er helt fantastiske! Og det er du og! Du er du, og du duger! Men få hjelp på de områdene som ikke fungerer for deg, så slipper du å ha det vondt

 

Stor klem!

 

Anonymous poster hash: 1b300...773

[LillaGorilla♥♥]

Bytt psykolog, og vær dessuten ærlig. Er du sikker på at du forteller psykologen din alt det du skriver om? Om han mannen du så, alle tankene du har om brann etc og alt slikt?

Eller skjuler du kanskje enkelte ting?

 

Første bud er nemlig å være dønn ærlig..

[MissZanta]

Når jeg leser over det du skriver, får jeg assosiasjoner til asperger, men meget høytfungerende. Du har sosiale vansker, problemer med systemer og forandringer i de systemer du mener du har kontroll over. Du har angst og paranoia, vanlige lidelser for de som har vansker med å forstå samfunnet rundt seg.

 

Man kan leve godt og lykkelig selvom man er anderledes, du er intelligent og klar over vanskene dine, det viser at du har store muligheter! Men du må ha hjelp til å strukturere tanker, følelser og hverdag. Mulig du burde ha medikamenter for angsten også, slik at du ikke blir hemmet av depresjonstanker

 

Du har stort potensiale i deg! Du er unik, og når du får bukt på det som hemmer deg, vil jeg tro du vil komme kjempelangt Jeg jobber med asperger/autist barn, og disse barna er helt fantastiske! Og det er du og! Du er du, og du duger! Men få hjelp på de områdene som ikke fungerer for deg, så slipper du å ha det vondt

 

Stor klem!

 

Anonymous poster hash: 1b300...773

Tenkte det samme

[Anonym bruker]

Tenkte Asperger med en gang. Bytt psykolog til noen som kan mye om denne diagnosen. Ta med alt du har skrevet her i dag. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 12d36...fc2

[Anonym bruker]

Du er ihvertfall bra til å uttrykke deg skriftlig, du skriver levende og godt. Tror du har veldig dårlig selvtillitt og dette er nok roten til mye av problemene dine. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, jeg er også en sånn raring som ikke passer helt inn I samfunnet..

Anonymous poster hash: c8f15...ae8

[Anonym bruker]

Og tilbakestående er du ihvertfall ikke:)

Anonymous poster hash: c8f15...ae8

[Anonym bruker]

Du er ihvertfall bra til å uttrykke deg skriftlig, du skriver levende og godt. Tror du har veldig dårlig selvtillitt og dette er nok roten til mye av problemene dine. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, jeg er også en sånn raring som ikke passer helt inn I samfunnet..

 

Anonymous poster hash: c8f15...ae8

 

Som jeg skulle skrevet dette svaret selv :-)

Les dette innlegget for fastlegen din, og bli henvist til utredning. Psykologen din må du bare kutte ut!

 

Ps. Som flere nevner over; du skriver godt! - Kan skrivingen være en mulig interesse/hobby som du kan utvikle videre?

 

Anonymous poster hash: 2bedf...b63

[Anonym bruker]

Jeg er ikke helt enig med de som mener du kan ha aspergers, selv om det naturligvis kan tenkes at jeg tar feil.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg mer i retning av langtidsvirkninger av mobbing, samt depresjon, mulig ADD, selvutslettende personlighetsforstyrrelse, borderline (et av hovedkriteriene kronisk tomhetsfølelse og manglende følelse av identitet), eventuelt schizotyp personlighetsforstyrelse eller noe annet. Ingen enkelt diagnose kan forklare det du skriver, og mye av det er også er normalt.

Jeg vil derfor kommentere fortløpende nedover her:

 

Jeg er fullstendig overbevist om at jeg ikke finnes normal..

Jeg var hele skolens mobbeoffer. Hadde noen få, men ingen gode trofaste venner.
Hadde ingen jeg stolte på. Ingen voksen person jeg kunne åpne meg til.
Innså ikke helt hvor utstøtt og lite likt jeg var som liten. Var desperat etter noen å leke med. Ringte verste mobberen utenom skoletid i håp om at hun ville leke med meg..

Ikke uvanlig ved langtids mobbing og ensomhet.

Har alltid følt meg tilbakestående. Tror nok jeg sa og gjorde litt rare ting kanskje, uten at jeg husker noe sikkert. Ble veldig glad når jeg fikk oppmerksomhet av de andre på skolen og ble lett revet med
Var veldig dumsnill. De fikk alt de pekte på, jeg gjorde alt de sa. Jeg ville bare bli godtatt.
Det var først når jeg ble større jeg skjønte hvor ille det virkelig var. Og nå synes jeg det er litt rart at jeg ikke ble fjernet fra det marerittet jeg levde i.

De få vennene jeg har hatt har alltid vært yngre enn meg. Aldri kommet overens med de på samme alder. De var alltid stygge mot meg når vi var små, og fortsatt blir jeg oversett.

Jeg føler at jeg ikke vet helt normale, dagligdagse ting. Sånne ting som alle burde vite, eller ting som folk burde skjønne. Jeg har rett og slett litt tungt for det.
Ting må repeteres ofte praktisk, og ved kun muntlig samtale klarer jeg ikke å henge med.
Gjorde det veldig dårlig på skolen. Ikke fullført videregående. Ikke vært i skikkelig jobb heller.

Du skriver godt og reflektert, noe som for så vidt ikke tyder på intelligens. Men har du tatt en evnetest? Eller blitt vurdert for ADD?
 

Føler meg veldig verdiløs. Jeg er bare i veien for alle andre. Til bry. Dette ødelegger for meg når det gjelder skole og jobb. Jeg overtenker alle blikk, pust, toneleie, hva de sier. Er veldig sårbar.
Jeg blir veldig sliten av å være rundt folk. Trenger noen dager på å ta meg skikkelig inn om jeg har måttet sosialisere meg. Har lett for å bli liggende å tenke vonde tanker og gråte etter slitsomme dager, og det meste sliter meg ut.
Har mer enn nok med å prøve å komme meg gjennom dagene som mamma og prøver nå og da å få til litt husarbeid.
Jeg er dørmatte, og dette merker folk. Enten dulleprater de til meg fordi de tror jeg er ett barn eller så er de veldig bestemte for de ser at jeg ikke tør å si fra om ting og stå på mitt.

Dette kan skyldes både ettervirkninger av mobbingen, en depresjon eller være ett av flere kriterier ved ulike personlighetsforstyrrelser.

Veldig nedverdigerende at folk tror jeg er ett barn hele tiden. Har faktisk flere ganger opplevd å få kjærlighet på pinne når jeg har vært ute og spist med noen som er flere år yngre og de ble tilbudt kaffe. Trenger jeg nevne at det er flaut?
Tar jeg med barnet på en uskyldig barnekarusell må en ansatt forsikre seg om at jeg er gammel nok til å ha ansvar for ett barn på en karusell.
Får skryt av ukjente, gamle damer fordi jeg er så flink storesøster/trillepike.
Det du skriver her forvirrer meg litt... For dette høres svært uvanlig ut. Hvor gammel er du? Vet du selv om du har et uvanlig utseende eller klesstil på noen måte?

Jeg er redd for mye, og overtenker ting som kan skje/potensielle farer.
Tidlig på barneskolen fikk jeg selvmordstanker, som varte til jeg ble mamma. Da gikk det over til frykt for å dø fra barnet mitt. Jeg skulle ønske jeg slapp å leve siden jeg er så feilprodusert som jeg er, men jeg er livredd for å dø fra barnet.
Hører jeg det knaker i taket/gulvet tenker jeg at huset raser sammen. Hører jeg andre smell er jeg sikker på at noen holder på å bryte seg inn.
I vinter var dette ett stort problem. Gikk hardt utover søvnen for jeg hadde sånn angst. Var redd innbrudd, at vi skulle bli drept, at barnet skulle bli kidnappet, at huset skulle brenne uten at vi voknet.
En gang jeg skulle legge meg slet jeg virkelig. Ville låse døren men var redd for at brannmenn ikke skulle komme seg inn tidsnok for å redde oss om det brant, men ville ikke legge meg med ulåst dør sånn at ranere bare kunne valse inn, så jeg ble sittende våken..
Drømmer veldig mye om brann, innbrudd, kidnapping og andre fæle ting. Hadde en fæl drøm om barnet mitt for to år siden som jeg ikke klarer å komme over.
Er redd når jeg står i dusjen også. Føler at jeg ser skygger etter noen som går inn i stua.
Føler ofte at noen tar på meg.

Dette høres ut som en blanding av angst og tvangstanker. Har du ellers alltid hatt det slik med skygger og følelse av at noen tar på deg, og er det verre der du bor nå? Du kan nok være ekstra sensitiv og fange opp mer enn andre, eller det kan være et tegn på en personlighetsforstyrrelse som også innebærer sensoriske hallusinasjoner.

Da jeg begynte på videregående begynte jeg å bli veldig sliten og deprimert. Sov mye, var aldri opplagt, konstant og intens hodepine. Fikk også på denne tiden en "mann".
Kunne aldri se denne mannen. Vet ikke hvorfor jeg er overbevist om at det var en mann. Det bare føltes sånn. Følte at det stod en mørk skygge av en mann bak meg hele tiden. Som strakte den ene hånda ut bak meg. Hans høyre hånd mot høyre delen av ryggen, sånn ca. skulderblad/skulderområde. Føler fortsatt trykket der når jeg tenker på det. Noe som er rart siden han aldri rørte meg.
Jeg var livredd denne mannen fordi jeg ikke viste om han ville skade meg eller trøste meg. Han var hos meg i flere år.
Jeg drev med selvskading og var på god vei til å få spiseforstyrrelse da jeg ble gravid. Men fikk tatt meg sammen og ikke skadet meg selv siden jeg testet positivt.
Sliter mye med mat, men det har jeg gjort hele livet.

Som jeg skrev over kan det hende du er ekstra sensitiv. Selvskading er ofte, men ikke alltid, relatert til borderline eller selvutslettende personlighetsforstyrrelse.

Slitenheten og hodepinen ga seg aldri. Den ble heller mye verre da jeg ble gravid. Da klarte jeg knapt å komme meg ut av sengen i noen måneder. Dette tok ikke legen på alvor.
Følte aldri jeg ble god igjen etter graviditeten heller. Ble enda mer surrete enn jeg allerede var. Døgnvill og helt i ørska selv når ungen ble noen år gammel.

Det hjelper ikke om jeg sover en time, 6 timer eller over 12 timer. Jeg føler meg helt ødelagt når jeg våkner. Alltid trøtt. Aldri uthvilt.
Gråter mye i perioder, og da er det fort vanskelig å sovne igjen.

Har du prøvd sovemedisin? Har du undersøkt søvnen din i søvnlaboratorium?

Klarer ikke å holde kontakten med venner. Jeg orker rett og slett ikke. Det krever for mye av meg. Har mer enn nok med å sørge for at barnet mitt har det bra. Må jo tvinge meg selv til å bli med på diverse samlinger med barnet også. for jeg vil ikke at barnet skal lide på grunn av meg.

Ikke uvanlig i tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre.

Jeg er veldig negativ. Sliter med å se positivt på ting. Ser mange hindringer. Men kan fort få urealistiske forventninger til ting.
Blir også veldig grinete når timeplanen endrer seg for mye.
Har stort kontrollbehov. Husarbeid skal gjøres på min måte. Og jeg er veldig sær. Å vaske 7 små kjøkkenskaper tar plutselig 4 timer fordi jeg må gå over så mange ganger med forskjellige såper... Mulig tvangshandling/ OCD- angstrelatert
Blir hissig av å få hjelp. Plutselig er ting gjort på en annen måte enn min, ting står ikke slik jeg vil det skal stå, ting blir ikke sortert etter mitt system, ting blir lagt hit og dit og jeg aner ikke hvor.
Og så kommer det komiske her da..: JEG ER EN EVIG SURREKOPP OG EN ROTEKOPP! Jeg eier egentlig ikke noe system eller faste plasser til noe. Liker bare å innbille meg det tydeligvis så jeg kan få noe ekstra å irritere meg over..
Jeg må også vite ting. Sitter ofte og googler hva som skjer videre i en episode osv.

Tenker ADD eller noe annet som medfører slike kognitive problemer, et behov for kontroll følger naturlig av at det er en diskrepans mellom hva du ønsker (orden og system) og hva du makter og får til . Det siste du skriver om googling er helt normalt.

Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Jeg har ingen personlighet. Ingen spesielle interesser, ingen hobbyer. Ikke noe jeg brenner for. Jeg er bare mamma.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken klesstil jeg vil ha, hvilken interiørstil jeg skal ha i hjemmet, hvordan jeg vil oppdra barnet, hvordan barnet skal gå kledd, hvilke leker barnet kan få leke med (pedagogisk riktige leker/trekvist fra hagen eller poppisleker som bare går i stykker eller koster skjorta)
Dette er sånne ting som jeg sikkert ombestemmer meg på hver dag. Det er evig kaos i hodet. Hvem er jeg?
Tenker umiddelbart borderline, som har manglende identitetsfølelse som et kriterie. Muligens en liknende PF.

Jeg er blitt uvenn med postkassa. Regningene hoper seg opp og inkassoselskapene prøver å få tak i meg.
Tok faktisk tak i noen av  regningene i natt.

Har det alltid vært slik, eller har du utviklet konvoluttskrekk gradvis? Kan skyldes ADD eller depresjon, og hvis først økonomien har begynt å bli slik, så ruller det ofte videre i den retningen med akutte krav og gebyrer og er vanskelig å få snudd...

Jeg er blitt så lei av alt. Jeg har rett og slett bare gitt opp. Jeg orker ikke ha sosial omgang med mindre det er for barnet sin del. Lekedate, bursdag, aktiviteter osv...
Jeg vil bare være mest mulig i fred.

Jeg har prøvd å sosialisere meg, prøvd å komme meg ut i aktivitet selv. Men jeg blir så sliten. Deprimert. Verker i kroppen så fort jeg våkner og jeg bare gråter.
Det krever så utrolig mye av meg å være rundt folk, at man skulle ikke trodd det var mulig. Hvorfor er jeg sånn? Det ødelegger alt!
Jeg er redd for å bli latterligjort. at enda flere ikke skal like meg, at folk skal rakke ned på meg. At jeg skal dumme meg ut. Får hjertebank og skjelver. Hender seg at jeg stammer også. Utrolig flaut!
Dette er ikke uvanlig etter en barndom med mobbing, ikke uvanlig hos friske som har tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre, eller ved depresjon.

Jeg er virkelig ikke fornøyd med livet mitt. Blir bare til at jeg sitter på facebook, instagram og blogg for å snoke på de som har drømmelivet med barn. Prøver å søke inspirasjon. Man får jo mer ett spark i rompa til å gå i skogen med barnet for å grille pølse og leke litt når man ser andre gjør det. Helt normalt.
Desverre er jeg veldig flink til å planlegge å skulle gjøre ditt eller datt, men det blir aldri noe av noe (Har kjøpt inn ingredienser til å bake brød minst 5 ganger i år, ingen brød er bakt så langt..).Kan gjerne starte opp, men jeg har en fantastisk evne til å mislykkes i alt.
"Enkel kakeoppskrift" "Umulig å ikke lykkes" Leser jeg.. Og hva er det fantastiske meg klarer? Jo nemlig, å mislykkes...

Klassisk depresjon.

 

Jeg takler ikke at det ringer på døra når jeg ikke venter gjester. Sliter også veldig med telefonen. Tar bare telefonen når jeg vet hvem det er, og sånn ca. hva det gjelder. Ikke veldig uvanlig, lett sosial angst/ angst.

Jeg hater meg selv. Og jeg skjønner godt hvorfor ingen liker meg. Jeg er jo rett og slett veldig rar. Jeg føler meg tilbakestående. Folk tror jeg er ett barn. Jeg klarer ikke å ta ansvar for noe lengre fordi jeg har satt meg fast. Vil bare vite hva som feiler meg. Skulle ønske jeg bare kunne lagt meg inn på ett mentalsykehus og bedt om full sjekk. Jeg føler at det er veldig lite ved meg som minner om en voksen person. Har du alltid hatt det slik/ vært slik? Det kan skyldes dyp depresjon, følge av mangelen på et JEG som ses ved Borderline, schizotyp PF, Asbergers eller annet.
Går til psykolog som mener jeg verken har angst eller depresjon.. Hva sier psykologen bortsett fra dette? Hva snakker dere om? 

 

Sikkert masse mer jeg kommer på etterhvert.. Prøvde å lese over innlegget meg jeg falt av.

Anonymous poster hash: 77320...7d2

 

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke helt enig med de som mener du kan ha aspergers, selv om det naturligvis kan tenkes at jeg tar feil.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg mer i retning av langtidsvirkninger av mobbing, samt depresjon, mulig ADD, selvutslettende personlighetsforstyrrelse, borderline (et av hovedkriteriene kronisk tomhetsfølelse og manglende følelse av identitet), eventuelt schizotyp personlighetsforstyrelse eller noe annet. Ingen enkelt diagnose kan forklare det du skriver, og mye av det er også er normalt.

Jeg vil derfor kommentere fortløpende nedover her:

 

Jeg er fullstendig overbevist om at jeg ikke finnes normal..

 

Jeg var hele skolens mobbeoffer. Hadde noen få, men ingen gode trofaste venner.

Hadde ingen jeg stolte på. Ingen voksen person jeg kunne åpne meg til.

Innså ikke helt hvor utstøtt og lite likt jeg var som liten. Var desperat etter noen å leke med. Ringte verste mobberen utenom skoletid i håp om at hun ville leke med meg..

Ikke uvanlig ved langtids mobbing og ensomhet.

 

Har alltid følt meg tilbakestående. Tror nok jeg sa og gjorde litt rare ting kanskje, uten at jeg husker noe sikkert. Ble veldig glad når jeg fikk oppmerksomhet av de andre på skolen og ble lett revet med

Var veldig dumsnill. De fikk alt de pekte på, jeg gjorde alt de sa. Jeg ville bare bli godtatt.

Det var først når jeg ble større jeg skjønte hvor ille det virkelig var. Og nå synes jeg det er litt rart at jeg ikke ble fjernet fra det marerittet jeg levde i.

 

De få vennene jeg har hatt har alltid vært yngre enn meg. Aldri kommet overens med de på samme alder. De var alltid stygge mot meg når vi var små, og fortsatt blir jeg oversett.

 

Jeg føler at jeg ikke vet helt normale, dagligdagse ting. Sånne ting som alle burde vite, eller ting som folk burde skjønne. Jeg har rett og slett litt tungt for det.

Ting må repeteres ofte praktisk, og ved kun muntlig samtale klarer jeg ikke å henge med.

Gjorde det veldig dårlig på skolen. Ikke fullført videregående. Ikke vært i skikkelig jobb heller.

Du skriver godt og reflektert, noe som for så vidt ikke tyder på intelligens. Men har du tatt en evnetest? Eller blitt vurdert for ADD?

 

Føler meg veldig verdiløs. Jeg er bare i veien for alle andre. Til bry. Dette ødelegger for meg når det gjelder skole og jobb. Jeg overtenker alle blikk, pust, toneleie, hva de sier. Er veldig sårbar.

Jeg blir veldig sliten av å være rundt folk. Trenger noen dager på å ta meg skikkelig inn om jeg har måttet sosialisere meg. Har lett for å bli liggende å tenke vonde tanker og gråte etter slitsomme dager, og det meste sliter meg ut.

Har mer enn nok med å prøve å komme meg gjennom dagene som mamma og prøver nå og da å få til litt husarbeid.

Jeg er dørmatte, og dette merker folk. Enten dulleprater de til meg fordi de tror jeg er ett barn eller så er de veldig bestemte for de ser at jeg ikke tør å si fra om ting og stå på mitt.

Dette kan skyldes både ettervirkninger av mobbingen, en depresjon eller være ett av flere kriterier ved ulike personlighetsforstyrrelser.

Veldig nedverdigerende at folk tror jeg er ett barn hele tiden. Har faktisk flere ganger opplevd å få kjærlighet på pinne når jeg har vært ute og spist med noen som er flere år yngre og de ble tilbudt kaffe. Trenger jeg nevne at det er flaut?

Tar jeg med barnet på en uskyldig barnekarusell må en ansatt forsikre seg om at jeg er gammel nok til å ha ansvar for ett barn på en karusell.

Får skryt av ukjente, gamle damer fordi jeg er så flink storesøster/trillepike.

Det du skriver her forvirrer meg litt... For dette høres svært uvanlig ut. Hvor gammel er du? Vet du selv om du har et uvanlig utseende eller klesstil på noen måte?

Jeg er redd for mye, og overtenker ting som kan skje/potensielle farer.

Tidlig på barneskolen fikk jeg selvmordstanker, som varte til jeg ble mamma. Da gikk det over til frykt for å dø fra barnet mitt. Jeg skulle ønske jeg slapp å leve siden jeg er så feilprodusert som jeg er, men jeg er livredd for å dø fra barnet.

Hører jeg det knaker i taket/gulvet tenker jeg at huset raser sammen. Hører jeg andre smell er jeg sikker på at noen holder på å bryte seg inn.

I vinter var dette ett stort problem. Gikk hardt utover søvnen for jeg hadde sånn angst. Var redd innbrudd, at vi skulle bli drept, at barnet skulle bli kidnappet, at huset skulle brenne uten at vi voknet.

En gang jeg skulle legge meg slet jeg virkelig. Ville låse døren men var redd for at brannmenn ikke skulle komme seg inn tidsnok for å redde oss om det brant, men ville ikke legge meg med ulåst dør sånn at ranere bare kunne valse inn, så jeg ble sittende våken..

Drømmer veldig mye om brann, innbrudd, kidnapping og andre fæle ting. Hadde en fæl drøm om barnet mitt for to år siden som jeg ikke klarer å komme over.

Er redd når jeg står i dusjen også. Føler at jeg ser skygger etter noen som går inn i stua.

Føler ofte at noen tar på meg.

Dette høres ut som en blanding av angst og tvangstanker. Har du ellers alltid hatt det slik med skygger og følelse av at noen tar på deg, og er det verre der du bor nå? Du kan nok være ekstra sensitiv og fange opp mer enn andre, eller det kan være et tegn på en personlighetsforstyrrelse som også innebærer sensoriske hallusinasjoner.

 

Da jeg begynte på videregående begynte jeg å bli veldig sliten og deprimert. Sov mye, var aldri opplagt, konstant og intens hodepine. Fikk også på denne tiden en "mann".

Kunne aldri se denne mannen. Vet ikke hvorfor jeg er overbevist om at det var en mann. Det bare føltes sånn. Følte at det stod en mørk skygge av en mann bak meg hele tiden. Som strakte den ene hånda ut bak meg. Hans høyre hånd mot høyre delen av ryggen, sånn ca. skulderblad/skulderområde. Føler fortsatt trykket der når jeg tenker på det. Noe som er rart siden han aldri rørte meg.

Jeg var livredd denne mannen fordi jeg ikke viste om han ville skade meg eller trøste meg. Han var hos meg i flere år.

Jeg drev med selvskading og var på god vei til å få spiseforstyrrelse da jeg ble gravid. Men fikk tatt meg sammen og ikke skadet meg selv siden jeg testet positivt.

Sliter mye med mat, men det har jeg gjort hele livet.

Som jeg skrev over kan det hende du er ekstra sensitiv. Selvskading er ofte, men ikke alltid, relatert til borderline eller selvutslettende personlighetsforstyrrelse.

 

Slitenheten og hodepinen ga seg aldri. Den ble heller mye verre da jeg ble gravid. Da klarte jeg knapt å komme meg ut av sengen i noen måneder. Dette tok ikke legen på alvor.

Følte aldri jeg ble god igjen etter graviditeten heller. Ble enda mer surrete enn jeg allerede var. Døgnvill og helt i ørska selv når ungen ble noen år gammel.

 

Det hjelper ikke om jeg sover en time, 6 timer eller over 12 timer. Jeg føler meg helt ødelagt når jeg våkner. Alltid trøtt. Aldri uthvilt.

Gråter mye i perioder, og da er det fort vanskelig å sovne igjen.

Har du prøvd sovemedisin? Har du undersøkt søvnen din i søvnlaboratorium?

Klarer ikke å holde kontakten med venner. Jeg orker rett og slett ikke. Det krever for mye av meg. Har mer enn nok med å sørge for at barnet mitt har det bra. Må jo tvinge meg selv til å bli med på diverse samlinger med barnet også. for jeg vil ikke at barnet skal lide på grunn av meg.

Ikke uvanlig i tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre.

 

Jeg er veldig negativ. Sliter med å se positivt på ting. Ser mange hindringer. Men kan fort få urealistiske forventninger til ting.

Blir også veldig grinete når timeplanen endrer seg for mye.

Har stort kontrollbehov. Husarbeid skal gjøres på min måte. Og jeg er veldig sær. Å vaske 7 små kjøkkenskaper tar plutselig 4 timer fordi jeg må gå over så mange ganger med forskjellige såper... Mulig tvangshandling/ OCD- angstrelatert

Blir hissig av å få hjelp. Plutselig er ting gjort på en annen måte enn min, ting står ikke slik jeg vil det skal stå, ting blir ikke sortert etter mitt system, ting blir lagt hit og dit og jeg aner ikke hvor.

Og så kommer det komiske her da..: JEG ER EN EVIG SURREKOPP OG EN ROTEKOPP! Jeg eier egentlig ikke noe system eller faste plasser til noe. Liker bare å innbille meg det tydeligvis så jeg kan få noe ekstra å irritere meg over..

Jeg må også vite ting. Sitter ofte og googler hva som skjer videre i en episode osv.

Tenker ADD eller noe annet som medfører slike kognitive problemer, et behov for kontroll følger naturlig av at det er en diskrepans mellom hva du ønsker (orden og system) og hva du makter og får til . Det siste du skriver om googling er helt normalt.

 

Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Jeg har ingen personlighet. Ingen spesielle interesser, ingen hobbyer. Ikke noe jeg brenner for. Jeg er bare mamma.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken klesstil jeg vil ha, hvilken interiørstil jeg skal ha i hjemmet, hvordan jeg vil oppdra barnet, hvordan barnet skal gå kledd, hvilke leker barnet kan få leke med (pedagogisk riktige leker/trekvist fra hagen eller poppisleker som bare går i stykker eller koster skjorta)

Dette er sånne ting som jeg sikkert ombestemmer meg på hver dag. Det er evig kaos i hodet. Hvem er jeg?

Tenker umiddelbart borderline, som har manglende identitetsfølelse som et kriterie. Muligens en liknende PF.

Jeg er blitt uvenn med postkassa. Regningene hoper seg opp og inkassoselskapene prøver å få tak i meg.

Tok faktisk tak i noen av  regningene i natt.

Har det alltid vært slik, eller har du utviklet konvoluttskrekk gradvis? Kan skyldes ADD eller depresjon, og hvis først økonomien har begynt å bli slik, så ruller det ofte videre i den retningen med akutte krav og gebyrer og er vanskelig å få snudd...

 

Jeg er blitt så lei av alt. Jeg har rett og slett bare gitt opp. Jeg orker ikke ha sosial omgang med mindre det er for barnet sin del. Lekedate, bursdag, aktiviteter osv...

Jeg vil bare være mest mulig i fred.

Jeg har prøvd å sosialisere meg, prøvd å komme meg ut i aktivitet selv. Men jeg blir så sliten. Deprimert. Verker i kroppen så fort jeg våkner og jeg bare gråter.

Det krever så utrolig mye av meg å være rundt folk, at man skulle ikke trodd det var mulig. Hvorfor er jeg sånn? Det ødelegger alt!

Jeg er redd for å bli latterligjort. at enda flere ikke skal like meg, at folk skal rakke ned på meg. At jeg skal dumme meg ut. Får hjertebank og skjelver. Hender seg at jeg stammer også. Utrolig flaut!

Dette er ikke uvanlig etter en barndom med mobbing, ikke uvanlig hos friske som har tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre, eller ved depresjon.

Jeg er virkelig ikke fornøyd med livet mitt. Blir bare til at jeg sitter på facebook, instagram og blogg for å snoke på de som har drømmelivet med barn. Prøver å søke inspirasjon. Man får jo mer ett spark i rompa til å gå i skogen med barnet for å grille pølse og leke litt når man ser andre gjør det. Helt normalt.

Desverre er jeg veldig flink til å planlegge å skulle gjøre ditt eller datt, men det blir aldri noe av noe (Har kjøpt inn ingredienser til å bake brød minst 5 ganger i år, ingen brød er bakt så langt..).Kan gjerne starte opp, men jeg har en fantastisk evne til å mislykkes i alt.

"Enkel kakeoppskrift" "Umulig å ikke lykkes" Leser jeg.. Og hva er det fantastiske meg klarer? Jo nemlig, å mislykkes...

Klassisk depresjon.

 

Jeg takler ikke at det ringer på døra når jeg ikke venter gjester. Sliter også veldig med telefonen. Tar bare telefonen når jeg vet hvem det er, og sånn ca. hva det gjelder. Ikke veldig uvanlig, lett sosial angst/ angst.

 

Jeg hater meg selv. Og jeg skjønner godt hvorfor ingen liker meg. Jeg er jo rett og slett veldig rar. Jeg føler meg tilbakestående. Folk tror jeg er ett barn. Jeg klarer ikke å ta ansvar for noe lengre fordi jeg har satt meg fast. Vil bare vite hva som feiler meg. Skulle ønske jeg bare kunne lagt meg inn på ett mentalsykehus og bedt om full sjekk. Jeg føler at det er veldig lite ved meg som minner om en voksen person. Har du alltid hatt det slik/ vært slik? Det kan skyldes dyp depresjon, følge av mangelen på et JEG som ses ved Borderline, schizotyp PF, Asbergers eller annet.

Går til psykolog som mener jeg verken har angst eller depresjon.. Hva sier psykologen bortsett fra dette? Hva snakker dere om? 

 

Sikkert masse mer jeg kommer på etterhvert.. Prøvde å lese over innlegget meg jeg falt av.

 

Anonymous poster hash: 77320...7d2

 

 

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

 

Det skulle naturligvis stå at "du skriver godt og reflektert, noe som ikke tyder på mangel på intelligens" .

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er ikke helt enig med de som mener du kan ha aspergers, selv om det naturligvis kan tenkes at jeg tar feil.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg mer i retning av langtidsvirkninger av mobbing, samt depresjon, mulig ADD, selvutslettende personlighetsforstyrrelse, borderline (et av hovedkriteriene kronisk tomhetsfølelse og manglende følelse av identitet), eventuelt schizotyp personlighetsforstyrelse eller noe annet. Ingen enkelt diagnose kan forklare det du skriver, og mye av det er også er normalt.

Jeg vil derfor kommentere fortløpende nedover her:

 

Jeg er fullstendig overbevist om at jeg ikke finnes normal..

 

Jeg var hele skolens mobbeoffer. Hadde noen få, men ingen gode trofaste venner.

Hadde ingen jeg stolte på. Ingen voksen person jeg kunne åpne meg til.

Innså ikke helt hvor utstøtt og lite likt jeg var som liten. Var desperat etter noen å leke med. Ringte verste mobberen utenom skoletid i håp om at hun ville leke med meg..

Ikke uvanlig ved langtids mobbing og ensomhet.

 

Har alltid følt meg tilbakestående. Tror nok jeg sa og gjorde litt rare ting kanskje, uten at jeg husker noe sikkert. Ble veldig glad når jeg fikk oppmerksomhet av de andre på skolen og ble lett revet med

Var veldig dumsnill. De fikk alt de pekte på, jeg gjorde alt de sa. Jeg ville bare bli godtatt.

Det var først når jeg ble større jeg skjønte hvor ille det virkelig var. Og nå synes jeg det er litt rart at jeg ikke ble fjernet fra det marerittet jeg levde i.

 

De få vennene jeg har hatt har alltid vært yngre enn meg. Aldri kommet overens med de på samme alder. De var alltid stygge mot meg når vi var små, og fortsatt blir jeg oversett.

 

Jeg føler at jeg ikke vet helt normale, dagligdagse ting. Sånne ting som alle burde vite, eller ting som folk burde skjønne. Jeg har rett og slett litt tungt for det.

Ting må repeteres ofte praktisk, og ved kun muntlig samtale klarer jeg ikke å henge med.

Gjorde det veldig dårlig på skolen. Ikke fullført videregående. Ikke vært i skikkelig jobb heller.

Du skriver godt og reflektert, noe som for så vidt ikke tyder på intelligens. Men har du tatt en evnetest? Eller blitt vurdert for ADD?

 

Føler meg veldig verdiløs. Jeg er bare i veien for alle andre. Til bry. Dette ødelegger for meg når det gjelder skole og jobb. Jeg overtenker alle blikk, pust, toneleie, hva de sier. Er veldig sårbar.

Jeg blir veldig sliten av å være rundt folk. Trenger noen dager på å ta meg skikkelig inn om jeg har måttet sosialisere meg. Har lett for å bli liggende å tenke vonde tanker og gråte etter slitsomme dager, og det meste sliter meg ut.

Har mer enn nok med å prøve å komme meg gjennom dagene som mamma og prøver nå og da å få til litt husarbeid.

Jeg er dørmatte, og dette merker folk. Enten dulleprater de til meg fordi de tror jeg er ett barn eller så er de veldig bestemte for de ser at jeg ikke tør å si fra om ting og stå på mitt.

Dette kan skyldes både ettervirkninger av mobbingen, en depresjon eller være ett av flere kriterier ved ulike personlighetsforstyrrelser.

Veldig nedverdigerende at folk tror jeg er ett barn hele tiden. Har faktisk flere ganger opplevd å få kjærlighet på pinne når jeg har vært ute og spist med noen som er flere år yngre og de ble tilbudt kaffe. Trenger jeg nevne at det er flaut?

Tar jeg med barnet på en uskyldig barnekarusell må en ansatt forsikre seg om at jeg er gammel nok til å ha ansvar for ett barn på en karusell.

Får skryt av ukjente, gamle damer fordi jeg er så flink storesøster/trillepike.

Det du skriver her forvirrer meg litt... For dette høres svært uvanlig ut. Hvor gammel er du? Vet du selv om du har et uvanlig utseende eller klesstil på noen måte?

Jeg er redd for mye, og overtenker ting som kan skje/potensielle farer.

Tidlig på barneskolen fikk jeg selvmordstanker, som varte til jeg ble mamma. Da gikk det over til frykt for å dø fra barnet mitt. Jeg skulle ønske jeg slapp å leve siden jeg er så feilprodusert som jeg er, men jeg er livredd for å dø fra barnet.

Hører jeg det knaker i taket/gulvet tenker jeg at huset raser sammen. Hører jeg andre smell er jeg sikker på at noen holder på å bryte seg inn.

I vinter var dette ett stort problem. Gikk hardt utover søvnen for jeg hadde sånn angst. Var redd innbrudd, at vi skulle bli drept, at barnet skulle bli kidnappet, at huset skulle brenne uten at vi voknet.

En gang jeg skulle legge meg slet jeg virkelig. Ville låse døren men var redd for at brannmenn ikke skulle komme seg inn tidsnok for å redde oss om det brant, men ville ikke legge meg med ulåst dør sånn at ranere bare kunne valse inn, så jeg ble sittende våken..

Drømmer veldig mye om brann, innbrudd, kidnapping og andre fæle ting. Hadde en fæl drøm om barnet mitt for to år siden som jeg ikke klarer å komme over.

Er redd når jeg står i dusjen også. Føler at jeg ser skygger etter noen som går inn i stua.

Føler ofte at noen tar på meg.

Dette høres ut som en blanding av angst og tvangstanker. Har du ellers alltid hatt det slik med skygger og følelse av at noen tar på deg, og er det verre der du bor nå? Du kan nok være ekstra sensitiv og fange opp mer enn andre, eller det kan være et tegn på en personlighetsforstyrrelse som også innebærer sensoriske hallusinasjoner.

 

Da jeg begynte på videregående begynte jeg å bli veldig sliten og deprimert. Sov mye, var aldri opplagt, konstant og intens hodepine. Fikk også på denne tiden en "mann".

Kunne aldri se denne mannen. Vet ikke hvorfor jeg er overbevist om at det var en mann. Det bare føltes sånn. Følte at det stod en mørk skygge av en mann bak meg hele tiden. Som strakte den ene hånda ut bak meg. Hans høyre hånd mot høyre delen av ryggen, sånn ca. skulderblad/skulderområde. Føler fortsatt trykket der når jeg tenker på det. Noe som er rart siden han aldri rørte meg.

Jeg var livredd denne mannen fordi jeg ikke viste om han ville skade meg eller trøste meg. Han var hos meg i flere år.

Jeg drev med selvskading og var på god vei til å få spiseforstyrrelse da jeg ble gravid. Men fikk tatt meg sammen og ikke skadet meg selv siden jeg testet positivt.

Sliter mye med mat, men det har jeg gjort hele livet.

Som jeg skrev over kan det hende du er ekstra sensitiv. Selvskading er ofte, men ikke alltid, relatert til borderline eller selvutslettende personlighetsforstyrrelse.

 

Slitenheten og hodepinen ga seg aldri. Den ble heller mye verre da jeg ble gravid. Da klarte jeg knapt å komme meg ut av sengen i noen måneder. Dette tok ikke legen på alvor.

Følte aldri jeg ble god igjen etter graviditeten heller. Ble enda mer surrete enn jeg allerede var. Døgnvill og helt i ørska selv når ungen ble noen år gammel.

 

Det hjelper ikke om jeg sover en time, 6 timer eller over 12 timer. Jeg føler meg helt ødelagt når jeg våkner. Alltid trøtt. Aldri uthvilt.

Gråter mye i perioder, og da er det fort vanskelig å sovne igjen.

Har du prøvd sovemedisin? Har du undersøkt søvnen din i søvnlaboratorium?

Klarer ikke å holde kontakten med venner. Jeg orker rett og slett ikke. Det krever for mye av meg. Har mer enn nok med å sørge for at barnet mitt har det bra. Må jo tvinge meg selv til å bli med på diverse samlinger med barnet også. for jeg vil ikke at barnet skal lide på grunn av meg.

Ikke uvanlig i tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre.

 

Jeg er veldig negativ. Sliter med å se positivt på ting. Ser mange hindringer. Men kan fort få urealistiske forventninger til ting.

Blir også veldig grinete når timeplanen endrer seg for mye.

Har stort kontrollbehov. Husarbeid skal gjøres på min måte. Og jeg er veldig sær. Å vaske 7 små kjøkkenskaper tar plutselig 4 timer fordi jeg må gå over så mange ganger med forskjellige såper... Mulig tvangshandling/ OCD- angstrelatert

Blir hissig av å få hjelp. Plutselig er ting gjort på en annen måte enn min, ting står ikke slik jeg vil det skal stå, ting blir ikke sortert etter mitt system, ting blir lagt hit og dit og jeg aner ikke hvor.

Og så kommer det komiske her da..: JEG ER EN EVIG SURREKOPP OG EN ROTEKOPP! Jeg eier egentlig ikke noe system eller faste plasser til noe. Liker bare å innbille meg det tydeligvis så jeg kan få noe ekstra å irritere meg over..

Jeg må også vite ting. Sitter ofte og googler hva som skjer videre i en episode osv.

Tenker ADD eller noe annet som medfører slike kognitive problemer, et behov for kontroll følger naturlig av at det er en diskrepans mellom hva du ønsker (orden og system) og hva du makter og får til . Det siste du skriver om googling er helt normalt.

 

Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Jeg har ingen personlighet. Ingen spesielle interesser, ingen hobbyer. Ikke noe jeg brenner for. Jeg er bare mamma.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken klesstil jeg vil ha, hvilken interiørstil jeg skal ha i hjemmet, hvordan jeg vil oppdra barnet, hvordan barnet skal gå kledd, hvilke leker barnet kan få leke med (pedagogisk riktige leker/trekvist fra hagen eller poppisleker som bare går i stykker eller koster skjorta)

Dette er sånne ting som jeg sikkert ombestemmer meg på hver dag. Det er evig kaos i hodet. Hvem er jeg?

Tenker umiddelbart borderline, som har manglende identitetsfølelse som et kriterie. Muligens en liknende PF.

Jeg er blitt uvenn med postkassa. Regningene hoper seg opp og inkassoselskapene prøver å få tak i meg.

Tok faktisk tak i noen av  regningene i natt.

Har det alltid vært slik, eller har du utviklet konvoluttskrekk gradvis? Kan skyldes ADD eller depresjon, og hvis først økonomien har begynt å bli slik, så ruller det ofte videre i den retningen med akutte krav og gebyrer og er vanskelig å få snudd...

 

Jeg er blitt så lei av alt. Jeg har rett og slett bare gitt opp. Jeg orker ikke ha sosial omgang med mindre det er for barnet sin del. Lekedate, bursdag, aktiviteter osv...

Jeg vil bare være mest mulig i fred.

Jeg har prøvd å sosialisere meg, prøvd å komme meg ut i aktivitet selv. Men jeg blir så sliten. Deprimert. Verker i kroppen så fort jeg våkner og jeg bare gråter.

Det krever så utrolig mye av meg å være rundt folk, at man skulle ikke trodd det var mulig. Hvorfor er jeg sånn? Det ødelegger alt!

Jeg er redd for å bli latterligjort. at enda flere ikke skal like meg, at folk skal rakke ned på meg. At jeg skal dumme meg ut. Får hjertebank og skjelver. Hender seg at jeg stammer også. Utrolig flaut!

Dette er ikke uvanlig etter en barndom med mobbing, ikke uvanlig hos friske som har tunge perioder enten det skyldes det ene eller andre, eller ved depresjon.

Jeg er virkelig ikke fornøyd med livet mitt. Blir bare til at jeg sitter på facebook, instagram og blogg for å snoke på de som har drømmelivet med barn. Prøver å søke inspirasjon. Man får jo mer ett spark i rompa til å gå i skogen med barnet for å grille pølse og leke litt når man ser andre gjør det. Helt normalt.

Desverre er jeg veldig flink til å planlegge å skulle gjøre ditt eller datt, men det blir aldri noe av noe (Har kjøpt inn ingredienser til å bake brød minst 5 ganger i år, ingen brød er bakt så langt..).Kan gjerne starte opp, men jeg har en fantastisk evne til å mislykkes i alt.

"Enkel kakeoppskrift" "Umulig å ikke lykkes" Leser jeg.. Og hva er det fantastiske meg klarer? Jo nemlig, å mislykkes...

Klassisk depresjon.

 

Jeg takler ikke at det ringer på døra når jeg ikke venter gjester. Sliter også veldig med telefonen. Tar bare telefonen når jeg vet hvem det er, og sånn ca. hva det gjelder. Ikke veldig uvanlig, lett sosial angst/ angst.

 

Jeg hater meg selv. Og jeg skjønner godt hvorfor ingen liker meg. Jeg er jo rett og slett veldig rar. Jeg føler meg tilbakestående. Folk tror jeg er ett barn. Jeg klarer ikke å ta ansvar for noe lengre fordi jeg har satt meg fast. Vil bare vite hva som feiler meg. Skulle ønske jeg bare kunne lagt meg inn på ett mentalsykehus og bedt om full sjekk. Jeg føler at det er veldig lite ved meg som minner om en voksen person. Har du alltid hatt det slik/ vært slik? Det kan skyldes dyp depresjon, følge av mangelen på et JEG som ses ved Borderline, schizotyp PF, Asbergers eller annet.

Går til psykolog som mener jeg verken har angst eller depresjon.. Hva sier psykologen bortsett fra dette? Hva snakker dere om? 

 

Sikkert masse mer jeg kommer på etterhvert.. Prøvde å lese over innlegget meg jeg falt av.

 

Anonymous poster hash: 77320...7d2

 

 

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

 

Det skulle naturligvis stå at "du skriver godt og reflektert, noe som ikke tyder på mangel på intelligens" .

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

 

Og jeg er svært enig med dem som skriver at du ikke ser ut til å ha selvtillit. Dette kan komme av mobbingen, en depresjon eller være din opprinnelige personlighet... 

 

Anonymous poster hash: 4d3de...443

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer på om du opplever andre og situasjoner rundt deg annerledes enn andre? At din virkelighet ikke er som andres..?

 

Anonymous poster hash: a70b9...0da

[Anonym bruker]

 

Når jeg leser over det du skriver, får jeg assosiasjoner til asperger, men meget høytfungerende. Du har sosiale vansker, problemer med systemer og forandringer i de systemer du mener du har kontroll over. Du har angst og paranoia, vanlige lidelser for de som har vansker med å forstå samfunnet rundt seg.

 

Man kan leve godt og lykkelig selvom man er anderledes, du er intelligent og klar over vanskene dine, det viser at du har store muligheter! Men du må ha hjelp til å strukturere tanker, følelser og hverdag. Mulig du burde ha medikamenter for angsten også, slik at du ikke blir hemmet av depresjonstanker

 

Du har stort potensiale i deg! Du er unik, og når du får bukt på det som hemmer deg, vil jeg tro du vil komme kjempelangt Jeg jobber med asperger/autist barn, og disse barna er helt fantastiske! Og det er du og! Du er du, og du duger! Men få hjelp på de områdene som ikke fungerer for deg, så slipper du å ha det vondt

 

Stor klem!

 

Anonymous poster hash: 1b300...773

Tenkte det samme

 

Tenkte det samme også. Underveis i innlegget ble det bare tydligre for meg at du har en del av symptomene til asberger. Har en god venn som har asberger. Minner meg litt om dette. Ofte liker de med asberger å ikke ha alt for mye kontakt med andre mennesker fordi de føler at det er vanskelig å tolke andre. Google det å se om det kan vre noe som stemmer

 

Anonymous poster hash: 24d76...770

[MissZanta]

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/144067049-hva-er-det-som-feiler-meg-kaotisk-innlegg/#entry145543618

 

http://webgifts1.com/blog/?p=256

 

http://akershus.autismeforeningen.no/fokus/2011-mangfold/145-jenter-med-asd

 

 

1) Symptomene til jenter med ASD passer ikke til forestillingene vi har om et barn som trenger utredning og diagnose.

 

Jenter med ASD er som regel mindre aggressive enn gutter med diagnosen. ”Gutter med Aspergers syndrom blir oftere henvist til en spesialist fordi deres aggresjoner er blitt et problem for deres foreldre eller lærer.”

En passiv personlighetstype er vanligere hos jenter. De fremstår som stille, høflige og lydige.

Motoriske problemer er mindre påfallende hos disse jentene.

De er forholdsvis flinke på samspill og kommunikasjon i barnehagealderen, som er perioden med mest fokus på barns sosiale- og språklige utvikling.

Utredere er mest kjent med den mannlige versjonen av ASD.

2) Jenter med ASD fremstår ofte som enten typiske eller som psykisk syke:

 

Deres lek og interesser fremstår som typiske, om noe intense og umodne.

De er flinkere til å kamuflere sine vansker ved å smile, observere og etterligne andre.

Andre symptomer overskygger svikten i kommunikasjon og sosialt samspill – f.eks. hyperaktivitet, oppmerksomhetssvikt, depresjoner, tvangsmessig atferd, fobier og sosial angst.

3) Jenter med ASD har ofte hatt bedre muligheter for å lære seg sosiale ferdigheter:

 

De utvikler oftere vennskap med moderlige jenter, som hjelper og støtter dem.

De blir oftere meldt på teatergrupper, hvor de lærer kroppsspråk.

Mange av dem liker å lese og skrive, og på den måten har de fått innsikt i hvordan andre tenker.