Barn som skriker seg "helt vekk". Erfaringer?

[Anonym bruker]

Har en gutt på 4år, som for det meste er veldig grei å ha med og gjøre, men hvis han først blir skikkelig sint, så skriker han se vekk, hinsides all fornuft og blir umulig å snakke til.

 

I kveld var problemet at han ikke ville legge seg. Koste hva det koste ville, han skulle ikke det. Jeg prøvde alt føler jeg, være hos ham, snakke rolig, være bestemt, jeg ble til slutt sint, men ingenting hjelper. Han står bare å skriker (evt. løper etter meg) og sier de samme frasene om og om igjen, og merker ikke at jeg snakker til ham en gang. Nesten som at han går inn i "en slags transe". Slik kan han holde på i timevis.

 

Det som endelig løste det var at jeg låste av en dør og satte meg på andre siden og snakket rolig til ham gjennom døra (for å skape litt fysisk avstand). Da roet han seg faktisk ganske fort, men jeg følte meg utrolig stygg og slem da jeg gjorde det. Skulle gjerne visst hvordan jeg kunne løst denne situasjonen bedre, uten å måtte ty til slike tiltak.

 

Noen som har opplevd det samme?

Anonymous poster hash: 95d77...145

[Anonym bruker]

Jeg har en på 3,5 som gjerne får sånne "anfall"

 

Har kommet til at det eneste som fungerer er å la han skrike ut. 

Han ber meg som regel om å gå bort, mens han hyler og skriker og kaller meg for dumming :/ 

Jeg spør oftest om han vil at jeg skal gå ut fra rommet, noen ganger vil han det, noen ganger ikke, noen ganger vet han ikke, ikke lett dette...

 

Han skjønner ikke selv hvorfor han blir så sinna, og blir oftest lei seg etterpå. Jeg hører godt forskjell på den gråten som er en del av anfallet, og den som kommer etterpå når han har skjønt at han har vært alt for sinna. 

 

Det viktigste hos oss er at vi voksne ikke blir sinte og skriker (selv om det ikke er så lett alltid). Da blir det bare verre, og mer langvarig. Ikke gi etter, men vent til han roer seg, når han er ferdig å rase så forteller du rolig hvorfor han må gjøre som han har fått beskjed om, evt hvorfor han ikke kan gjøre som han vil. 

Anonymous poster hash: 70f5c...d44

[Anonym bruker]

 

Har en gutt på 4år, som for det meste er veldig grei å ha med og gjøre, men hvis han først blir skikkelig sint, så skriker han se vekk, hinsides all fornuft og blir umulig å snakke til.

 

I kveld var problemet at han ikke ville legge seg. Koste hva det koste ville, han skulle ikke det. Jeg prøvde alt føler jeg, være hos ham, snakke rolig, være bestemt, jeg ble til slutt sint, men ingenting hjelper. Han står bare å skriker (evt. løper etter meg) og sier de samme frasene om og om igjen, og merker ikke at jeg snakker til ham en gang. Nesten som at han går inn i "en slags transe". Slik kan han holde på i timevis.

 

Det som endelig løste det var at jeg låste av en dør og satte meg på andre siden og snakket rolig til ham gjennom døra (for å skape litt fysisk avstand). Da roet han seg faktisk ganske fort, men jeg følte meg utrolig stygg og slem da jeg gjorde det. Skulle gjerne visst hvordan jeg kunne løst denne situasjonen bedre, uten å måtte ty til slike tiltak.

 

Noen som har opplevd det samme?

 

Anonymous poster hash: 95d77...145

Sånn kan min 3,5åring bli også.

Det som funker best for å få ham ut av "sonen" er å sette meg på gulvet ta ham inntil meg, holde godt rund ham å hysje og vugge litt til han blir stille så sier jeg at jeg ser at du er sint/lei deg/skuffa ol og om han kan fortelle hva som gjør det. Veldig stille og rolig. Også sier jeg at jeg blir også trist når han er det og det er så dumt å krangle. Da pleier han å gi seg ligge inntil og be om unnskyldning for roping og annet tull og sier hva som gjorde utbruddet. Da pleier jeg å si unnskyld for det og at han var flink å bruke ordene sine, jeg skal ikke gjøre det mer osv. Sak løst;) håper du finner ut av det

 

Anonymous poster hash: 7bd3a...2fb

[Anonym bruker]

 

Jeg har en på 3,5 som gjerne får sånne "anfall"

 

Har kommet til at det eneste som fungerer er å la han skrike ut. 

Han ber meg som regel om å gå bort, mens han hyler og skriker og kaller meg for dumming :/ 

Jeg spør oftest om han vil at jeg skal gå ut fra rommet, noen ganger vil han det, noen ganger ikke, noen ganger vet han ikke, ikke lett dette...

 

Han skjønner ikke selv hvorfor han blir så sinna, og blir oftest lei seg etterpå. Jeg hører godt forskjell på den gråten som er en del av anfallet, og den som kommer etterpå når han har skjønt at han har vært alt for sinna. 

 

Det viktigste hos oss er at vi voksne ikke blir sinte og skriker (selv om det ikke er så lett alltid). Da blir det bare verre, og mer langvarig. Ikke gi etter, men vent til han roer seg, når han er ferdig å rase så forteller du rolig hvorfor han må gjøre som han har fått beskjed om, evt hvorfor han ikke kan gjøre som han vil. 

 

Anonymous poster hash: 70f5c...d44

 

 

Veldig godt råd, men problemet er at han springer etter. Samtidig virker det som om bare synet av meg gjør vondt verre, så det blir litt ond sirkel der anfallet bare eskalerer og eskalerer.

 

Han blir også veldig lei seg etterpå, akkurat som at han kommer til seg selv igjen og oppdager hva han holder på med.Så sier vi unnskyld begge to og koser og klemmer. Så det blir jo greit igjen til slutt, men det er så innmari vondt mens det står på.

HI

 

Anonymous poster hash: ee2b7...c44